I teorien skal en politiker representere sine velgere og fremme politiske saker til fordel for velgerne innenfor rammene av verdier, kultur, landets lover og tradisjon. I Norge har politikerne de siste hundre årene sørget for å gi staten stadig mer innflytelse over folks liv, og det offentlige står nå for godt over 60% av bruttonasjonalproduktet. Fordi offentlige økonomiske aktiviteter av nødvendighet fører til netto verditap, betyr det at den økonomiske utviklingen i Norge ikke lenger er bærekraftig.
Oppbygging av velferdsstaten betydde at politikere kunne fremme stadig nye politiske saker til antatt glede for befolkningen. Offentlig helsevesen og skole, barnehageutbygging og folketrygden er eksempler på dette, men det er ikke lenger så mange oppgaver igjen for staten å overta på vegne av det norske folk. (I virkeligheten skyldes ikke velstanden i Norge Arbeiderpartiet eller andre partier, men frivillige samhandlinger på markedet).
Gullalderen for politikere med det norske folk i sentrum er over, men jeg antar at de fleste politikere i hvert fall på nasjonalt nivå ikke er fornøyde med kun å administrere tidligere politikeres vedtak. De har høyere ambisjoner enn det og ønsker som politikere til alle tider å utgjøre en forskjell og må derfor søke nye veier. Det kan være en grunn til at det grønne skiftet, immigrasjon, u-hjelp og woke-kultur har blitt sentrale områder for politikernes interesser.
Oppbygging av velferdsstaten ga mange politikere mulighet for anerkjennelse og berømmelse ved å fremme politikk med antatt fordel for «vanlige» folk og de svake. Landsfaderen Gerhardsen er vel kanskje det mest typiske eksempelet. Å fremme politikk for svake og upriviligerte mennesker er fortsatt oppskriften for politikere som søker egen anerkjennelse og berømmelse. Men Norge er som kjent «verdens rikeste land» og det ambisiøse politiske blikket må derfor løftes bortenfor landets grenser til der hvor verdens upriviligerte bor, og det tror jeg i hvert fall delvis kan forklare den bisarre endringen av politikken de senere år.
Enkel matematikk viser at den massive innvandringen til Norge og andre vestlige land i liten eller ingen grad bidrar til å minske fattigdommen i verden. Fattige land mister sine velutdannede og andre ressurssterke som kunne ha bidratt til vekst i eget land. U-hjelp fører til skjevfordeling av arbeidskraft, ressurser og kapital og gjør økonomisk vekst vanskeligere.
Det er åpenbart at den angivelige klimakrisen ikke kommer til å bli noe eksistensielt problem for Norge (og trolig ikke for resten av jorden heller). Men klimahypotesen (i hvert fall det mest ekstreme scenarioet til FNs klimapanel) sier at økt CO2 produksjon vil føre til katastrofale ødeleggelser for jordens fattige, og dette problemet må løses ifølge «respektable» politikere og deres lakeier som vil vise vei.
Innvandring, u-hjelp og «klimakrise» har åpnet nye områder for ambisiøse politikere som søker anerkjennelse og berømmelse. De må argumentere moralsk og appellere til følelser for å nå sine mål, og utpeking av ofre for påstått utbytting er et effektivt virkemiddel. Det viste erfaringene fra oppbyggingen av velferdsstaten for ellers ville argumentene mot velferdsstaten basert på vitenskap og økonomisk teori ha vunnet. Tilsvarende er argumenter basert på vitenskap og økonomisk teori sjanseløse når innvandringspolitikk, u-hjelp og klima diskuteres. Følelsesladde moralske argumenter for politikk som angivelig skal bedre kårene for de fattige, nødstilte og upriviligerte i verden trumfer realistiske analyser.
Men den politiske moralpreken har en særegen natur. Den angår ikke hvordan mennesker skal forholde seg til hverandre ved frivillig samkvem, men hvordan moralen skal forvaltes av politikerne. Knut Arild Hareide skriver faktisk at kristne verdier er uten verdi hvis de ikke får konsekvenser for praktisk politikk. Statsmininister Støre skriver om det utvidede Vi som omfatter hele menneskeheten og Hareide stemmer i med at nestekjærligheten ikke stopper ved svenskegrensen. Hareide som mange andre mener at klimapolitikk er en kamp for en mer rettferdig verden. Politikernes forvaltning av moral er imidlertid per definisjon basert på tvang og vold og er derfor grunnleggende umoralsk da moral angår hvordan individer frivillig bør forholde seg til hverandre. Dette er et faktum som tilsløres av politikere, intellektuelle, journalister og andre og erfaring viser at befolkningen lett lar seg forføre av dette bedrageriet.
Masseinnvandring, u-hjelp og det grønne skiftet er dyre. Noen må betale, og det gjør befolkningen gjennom høye skatter og bedrageri (skjult beskatning gjennom inflasjon). Det er her moralsk argumentasjon som appellerer til følelser og dårlig samvittighet er viktig. Det er trolig umulig å få den vestlige befolkningen med på den vanvittig dyre og negative politikken på disse områdene uten å fremkalle dårlig samvittighet. Vi er priviligerte som angivelig har oppnådd vår rikdom gjennom utbytting av verdens fattige og attpåtil truer vi resten av verden med klimakatastrofer på grunn av vårt manglende bærekraftige levesett. Vi blir derfor avkrevd et særlig ansvar for verden og må betale for vår skyld.
For å spre dårlig samvittighet i Vesten har nye, bisarre påstander dukket opp. «Hvitt privilegium» er et eksempel på det. Dette er en form for omvendt rasisme hvor alle raser er like bortsett fra den hvite som er dårligere. Det hevdes faktisk at bare hvite kan være rasister og dersom Vesten etterligner andre kulturer, er dette utillatelig kulturell tilegnelse. Det foreligger angivelig strukturell rasisme i Vesten til fordel for hvite på bekostning av resten (skjult eller underbevisst rasisme). Alle hvite deltar i denne formen for rasisme selv om de påberoper seg å være antirasister sies det. Den vestlige sivilisasjon motarbeides og beskyldes for kolonialisme.
At kolonialismen hadde sine negative konsekvenser, kan ikke benektes, men dette brukes til å svartmale hele den vestlige sivilisasjon (såkalt cancel culture). Den hvite mann har høstet kritikk i mange år for å være en patriarkalsk utbytter, men også den hvite kvinnen er nå under press gjennom LGBTQ+ bevegelsen. Lover mot såkalt hatkriminalitet er særlig ment å beskytte ikke-vestlige kulturer og religioner og rammer Vestens egne borgere. Det er ikke tilfeldig at staten betaler frivillige organisasjoner (NGO’er) for å spre antivestlige holdninger. Summen av dette er at mange føler at den vestlige sivilisasjon ikke har livets rett og derfor aksepteres den ekstreme politikken når det gjelder innvandring og klima.
De moralske angrepene på den vestlige sivilisasjon omtalt over er til fordel for dagens politikere med internasjonale ambisjoner mens de som viser at politikken for innvandring, u-hjelp og det grønne skifte er dyr med mange negative konsekvenser blir møtt med utskjelling, ytrehøyre- og rasismeanklager, oppsigelser og til og med bøter og fengsel. Uten denne underkuingen av egen befolkning vil dagens ambisiøse politikere ikke nå sine personlige mål for anerkjennelse og berømmelse både nasjonalt og internasjonalt. Utpeking av ofre og utbyttere er veien til politisk suksess. Dette vet politikerne og om de ikke vet det, så er det de som argumenterer for politisk forvaltning av følelsesladet moral som lykkes.
Både på venstre og høyresiden finner vi ambisiøse politikere. Veien til anerkjennelse og berømmelse er den samme uavhengig av politisk side. Det er ikke så mange ofre igjen i Norge, og derfor er ambisiøse politikerne mer opptatt av befolkningen i andre land. Hvordan kan man ellers forklare at så og si alle politikere er tilhengere av stor innvandring og det grønne skifte? Derfor er demokratiske valg i praksis impotente. Fra begge sider er målet å nøre opp under dårlig samvittighet i befolkningen slik at dagens vanvittige politikk til fordel for politikernes egeninteresser kan fortsette, men til skade for Norge.
Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone her!»
