John Martin Johansen 
Den svarte skribenten i Utrop som går under navnet «Elisabeth», kan fortelle om en svært støtende opplevelse hun fikk her om dagen.
Elisabeth fikk nemlig et stort bilde av pygmé-høvdingen Guran i feeden sin på intranettet Workplace, skriver hun i avisen.
Hun visste ikke hvem den kjente tegneseriefiguren var, så hun måtte google for å finne ut av det, og ble sjokkert av det hun oppdaget.
«Jeg kjenner ikke særlig til tegneseriefiguren, men kjenner godt til symbolet; som for meg er en påminnelse om hvordan svarte mennesker har blitt dehumanisert og karikert av vesten opp gjennom historien», skriver Elisabeth.
Det var snakk om en antirasistisk digital julekalender, og Guran var bildet på luke nummer 1. der sto det en tekst av en hvit mann som beklaget rasistiske utsagn som 17-åring, hvite privilegier, og at drapet på George Floyd nærmest har trigget et slags oppgjør med egen hvithet.
Men det synes ikke Elisabeth gir noe til «kampen mot rasismen» i Norge.
«Greit nok, halleluja! Men denne åpenbaringen bringer ikke noe særlig nytt til kampen mot rasisme. Ikke for dem som har tatt bekostningen. Og heller ikke for dem som allerede har belyst det samme i flere tiår», skriver hun.
Hun synes ikke teksten til den angrende «rasisten» betyr noe, fordi han er hvit.
«Det slår meg hvordan teksten er skrevet av en hvit person for hvite. Jeg er ikke målgruppen, og blir hverken veldig rørt eller sympatiserer med hvor vondt det er å erkjenne egen rasisme», skriver hun.
Men det blir verre.
Elisabeth omtaler skribenten av antirasisme-teksten som «hen», selv om det er ganske åpenbart at det er snakk om en mann.
«Samme hvor mye hen hevder at hvithet gjør en blind for urett. Nei, fordi jeg har allerede tatt bekostning for det hen nå vil gjøre opp for. Alle «negervitsene» jeg har hørt i skolegården, i lunsjen, på julebordet, og på t-banen; det har kostet å tåle dem, slik hen mente man burde som 17-åring», skriver Elisabeth.
Hun mener skribenten forventer ros, men får ingen sympatier fra Utrops svarte artikkelforfatter:
«Det at hen nå erkjenner på egne premisser, oppleves som veldedighet. Som om hen har en forventning om ros og takknemlighet. Nei, dette må hen nå tåle og eie selv, som en del av avkoloniseringen vi alle står i.»
Elisabeth utdyper så videre hvorfor hun mener skribenten ikke fortjener ros for sine angrende synder, og samtidig at hun føler seg krenket over bildet av Fantomets beste venn.
«Jeg må fortsette å tåle at feeden toppes med bilde av Guran. Jeg må tåle å lese «negervitsen» hen minnes å ha fortalt som 17-åring, publisert uten filter i teksten. Det er hens privilegium å bruke plattformen sin til dette. Hen derimot, må tåle at jeg ikke er spesielt takknemlig for påminnelsen», svarer Elisabeth.
Hvor mye Elisabeth lar seg krenke både av Guran og den stakkars hvite mannen som bare forsøker å be om unnskyld for noe han trodde han gjorde feil, kommer til uttrykk i hennes avsluttende setninger:
«Jeg vil ikke ha din sympati. Jeg hører allerede hylekoret si at jeg blir lett krenket og er hårsår. Men du vet ikke hvor mye dette har kostet meg. Du vet ikke hvor lang tid jeg har brukt på å sette ord på og bearbeide denne rasismen. Eller hvorfor luke 1 har trigget et oppgjør med noe jeg trodde jeg var ferdig med.»
Hadde Elisabeth visst hvem Guran er, og hvor viktig han og hans generasjoner har vært for Fantomet opp gjennom tidene, samt det dype vennskapet de to imellom, så hadde hun kanskje ikke skrevet det hun gjør.
På en annen side, det er godt mulig hun hadde gjort det allikevel.
Forhåndsbestill «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone her!»
