Erling Marthinsen 
Nihal Arthanayake, programleder for BBC Radio 5 Live, hevder at hans overveldende «hvite» arbeidsmiljø skader hans mentale helse. Det er den velkjente klagen om at for få BBC-ansatte ser ut som ham.
Det var under en konferanse i Selford forrige uke Arthanayake kom med uttalelsen.
– Det påvirker meg virkelig at alt jeg ser er hvite mennesker… Det vanskeligste er å gå inn i et rom, se seg rundt og ingen ser ut som deg.
En pinlig uttalelse, skriver Alka Sehgal Cuthbert i en kommentar i Spiked. Cuthbert er forfatter og selv farget. I tillegg er hun direktør for kampanjegruppen Don’t Divide Us. Hun mener Arthanayake bruker sin etnisitet som våpen, og fremstiller seg selv som et offer, til tross for at han faktisk er det stikk motsatte.
Arthanayake er en ekstremt privilegert BBC-ansatt med en stilling som nyter høy status, men opptrer som en sutrende tenåring, mener Cuthbert. Han er et eksempel på hvordan kritisk raseteori har infiltrert britisk media, og at en mørk hudfarge automatisk gir deg retten til å fremstå som et offer.
Denne ideologien blir ofte en selvoppfyllende profeti. Hvis man føler seg undertrykt, så er man undertrykt. Skurkene er alle de hvite menneskene du møter på. Det er en patetisk og splittende innstilling, og man kan saktens spørre: Hvorfor flytter ikke slike folk til et land der alle ser ut som dem?
Men dét skjer ikke. For sutrekapital er en verdifull valuta i woke-verden.
At Arthanayake kommer med udokumenterte påstander ser ikke ut til å få noen til å reagere, som da han sa at han tror ikke det finnes en eneste muslim på ledende redaktørnivå i BBC. Om dette stemmer er ukjent, siden han kun kom med en antagelse helt uten dokumentasjon. Dessuten: Skal man nå begynne å stille spørsmål om religiøse overbevisninger under jobbintervjuer?
La oss tenke oss følgende: Man stiller dette spørsmålet, så svarer en søker at ja, han er muslim. Så sier intervjueren at sorry, du er uaktuell, for kvoten vår med fire muslimske ansatte er full, så du kan ikke få jobben. Er det noen som tror dette ville gått upåaktet hen?
Dessuten utnytter mange hudfarge som forklaring på alle typer konflikter, og overser glatt at noen mennesker uansett hudfarge faktisk gjør en dårlig jobb, og andre misliker hverandre og samarbeider dårlig av personlige grunner som ikke har noe som helst med hudfarge å gjøre.
Dessuten: Hvorfor er det så viktig at noen ser ut som ham? Kan man ikke la seg motivere av dyktige folk uansett hudfarge? Tenk om en ung, fransk fotballspiller uttalte noe lignende om det franske fotballandslaget, som i overveldende stor grad består av muslimer og folk med mørk hud?
Da hadde rasismeanklagene sprutet. Men ingen anklager Arthanayake for å være rasist, til tross for at hans utsagn er rettet mot hele den opprinnelige befolkningen i Storbritannia.
Talen til Arthanayake var ille nok, men reaksjonene til BBC var verre, skriver Cuthbert.
It could have responded swiftly and robustly to these claims. Instead, it seems willing to indulge them.
Cheryl Varley, en produsent for BBC, sa til alle tilskuerne av etniske minoriteter at «BBC trenger dere mer enn dere trenger oss, for hvis vi ikke representerer våre lyttere ser fremtiden til BBC mørk ut». Som om etnisitet gir deg magiske evner. Det kan også bemerkes at man kan jo undre seg hvordan hudfarge kan spille noen rolle på radio.
Fremtiden ser faktisk mørk ut for BBC, avslutter Cuthbert. Men dette skyldes ikke at BBC er utilstrekkelig woke.
If the BBC truly wants to reflect the nation, its people and its values, it should drop this divisive identity politics and tell poor old Nihal to get a grip.
Nok en gang er det verdt å minne om Marthin Luther King Jr. som vel hadde vært utskjelt som rasist av woke-mafiaen hvis han levde i dag.
I have a dream that my four little children will one day live in a nation where they will not be judged by the color of their skin but by the content of their character.
Uten at dette blir en realitet er samhold og fellesskap en umulighet. Woke er ikke en drøm, men et mareritt.
Kjøp «Europas underlige død» her.
