Nylig fikk jeg i gave en bok som giveren mente var i min gate. Etter tittelen å dømme, «Kritikerens spøkelse» skrevet av professor Eirik Vassenden, syntes gaven å treffe blink. Jeg har jo jobbet som kunstkritiker siden 1973. Det vil si i hele 50 år, så jeg har en del erfaring med å skille klinten fra hveten. Sagt med andre ord har jeg i alle disse årene vurdert og felt dommer over kunstverk. Det er nettopp den typen kritisk og evaluerende prosess Eirik Vassenden drøfter legitimiteten av i dagens normoppløste offentlighet.

Nå skriver Vassenden svært lite om kunstneriske vurderinger. Siden han er professor i nordisk litteraturvitenskap faller det naturlig at han har fokus på litteratur og litterære problemstillinger. For meg og mitt fagfelt har det liten overføringsverdi hva angår verkstatus og metoder, analyser og vurderingskriterier. De har allikevel noe vesentlig felles i utøvelsen av kritikk, nemlig forankringen i en overordnet normativ dømmekraft. På det punkt er vi nok enige, skjønt Vassenden bruker mesteparten av boken til å vise at den normbaserte kritikken, dette at noe er kunstnerisk godt og noe er kunstnerisk dårlig, ikke lenger har gyldighet i befolkningen eller i det offentlige ordskiftet.

Dette er selvsagt et brennbart tema for en fungerende kritiker, i alle fall på kunstens område, der den faglige gyldigheten så avgjort er utvannet og diktert av subjektiv synsing. Ja, dagens kunstkritikk fungerer stort sett som talerør for gallerier og utstillende kunstnere. Her finner vi ingen kvalitetsvurdering eller aktiv dømmekraft, bare hårete beskrivelser som er tilpasset et normløst kunstfelt og et kapitalstyrt kunstmarked. For alt jeg vet kan kunstkritikerne ha relevante kunnskaper og spesifikke kriterier, men mangler mot til å felle estetiske dommer. Det er vel her noen av kritikerens spøkelser huserer.

Her er det på sin plass å nevne undertittelen på Vassendens bok: «Kunsten å felle smaksdommer». Det slår meg umiddelbart at denne undertittelen også har noe spøkelsesaktig ved seg. Vi skal merke oss at det ikke står «Evnen til å felle smaksdommer». Hvilket burde være mer faglig korrekt, om kritikeren ønsker å bli oppfattet som troverdig. Men han skriver faktisk «kunsten». Prøver Vassenden her å tolke og forstå vurderingsprosessen i retning av en kunstnerisk aktivitet på linje med det å skape et maleri eller å skrive en roman? Sagt på en annen måte så mener han at også kritikeren er en kunstner.

Dette spøkelset har jeg støtt på mange ganger, i ulike gevanter og med høy arroganse og samme kreative dømmekraft. I mer utflytende retning så er vi alle kunstnere og vi er alle like gode uansett hva vi gjør. Denne absurde situasjonen er en slags kulturell tilstand i Eirik Vassendens mange sosiologisk analyser av skoleverk og folks litterære konsum. Her har kritikken lite å tilby av litterære innsikter og kulturell vekst. Allikevel har han en slags klokkertro på at kritikken kan være en veiviser til å oppleve og forstå kvalitet og kunstneriske verdier.

Men det er mange skjær og spøkelser i kunstneriske farvann som kan lede kritikerprosjektet på avveier. Moderne teknologi og digitale algoritmer fremstår i dag som fristende fyrtårn i formidlingen av litteratur og kunst, og det på en så avansert måte at selv Opplysningens ide om fri kunst og dømmekraft blir stemplet som bakstreverske. Eirik Vassenden lokaliserer de fleste farene og loser oss inn på en farbar vei, men det har blitt så lite igjen av hele kritikerprosjektet og den faglige dømmekraften at spøkelsene mer og mer fremstår som kunstlivets terapeuter.

Allikevel går produksjonen av romaner og kunstverk så det suser, og behovet for kvalifisert kritikk er akutt. Den seriøse kunsten krever det, for den lever fortsatt og det er her den kritiske forpliktelsen ligger. Er man kritiker så prøver man å nærme seg essensen i kunstverket gjennom en beskrivende og tolkende prosess. Her er dømmekraften aktiv på alle nivåer. I så henseende er den mer fokusert på å fatte og vurdere det spesifikt estetiske enn å tenke formidling.

Det er på formidlingens nivå at spøkelsene og kunstsirenene dukker opp. Det er nå kritikeren tilpasser seg mediene og markedet og synger om kvalitet og skjønnhet til lavpriskonsum. I dagens hektiske mediesamfunn blir den kritiske dømmekraften konvertert til en banal smak og behag-filosofi som ikke støter noen. Bortsett fra kunstverket som i ettertid må vente på historiens dømmekraft. Det tilsier at kritikerens dømmekraft her og nå også må vurdere verket i lys av kunstens historiske kraftlinjer.

Eirik Vassenden:
«Kritikerens spøkelse»
Pelikanen forlag AS, 2023

Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp eboken her.