Uttalelser fra Arbeiderpartiets nestleder, arbeidsminister Tonje Brenna er ferske eksempler på partiets faneflukt bort fra klassisk sosialdemokratisk politikk.

Statsråd Brenna advarte tidligere i høst mot stakkarsliggjøring av dem som står utenfor arbeidslivet. Hun gjentok sin gamle forgjenger Bjarne Håkon Hansens uttrykk om at «Det skal lønne seg å stå opp om morran».

Tonje Brenna forsvarer den såkalte arbeidslinjen, men dagens arbeidslinje er en annen enn hva den var i Arbeiderpartiets glansdager. Einar Gerhardsens og Trygve Brattelis arbeidslinje kan beskrives som «Arbeid for dem som kan – økonomisk trygghet med verdighet for dem arbeidsmarkedet ikke etterspør». Tankegangen var at folk vil forsørge seg selv, men trenger økonomisk trygghet når de ikke gjør det. Den rådende holdning var at de som har arbeidsevne, også må få anledning til å bruke den.

Med Gro Harlem Brundtland fikk arbeidslinjen et annet innhold. Hun var inspirert av britenes statsminister Margareth Thatcher, slik Jens Stoltenberg ble det av Tony Blair. «Work must pay more than benefits», lød Thatchers budskap – arbeid må lønne seg bedre enn trygd.

Mens arbeidsløshet og utstøting fra arbeidslivet i Gerhardsen/Bratteli-epokens tid ble ansett som ufrivillig og et samfunnsproblem å løse, ble perspektivet snudd i Gro-perioden hvor skylden etter hvert ble lagt på de arbeidsløse selv. Folk utenfor arbeidslivet ble riktignok ikke omtalt som arbeidssky, men offisiell politikk gikk ut på «å gjøre arbeid til førstevalg» – altså en forestilling om at arbeidsledige hadde et reelt valg mellom lønnet arbeid og arbeidsløshet med trygd.

Den lovpriste arbeidslinjen later i dag til å basere seg på at trygdemottakere er arbeidssky og bare gidder å jobbe hvis de får stadig dårligere stønader fra NAV. Dette har vært norsk politikk i hele dette årtusen. Når Ap-nestleder Tonje Brenna nå advarer mot å stakkarsliggjøre dem som står utenfor arbeidslivet, bidrar hun til å bekrefte politikken.

I et intervju med avisen Vårt Land fredag følger Tonje Brenna opp med å insinuere at folk i matkø hos Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon og matsentralene kanskje står der «for å bruke penger på andre ting».

Dette er en hjerterå og tonedøv stigmatisering av folk som har det vanskelig. Og hennes uttalelse er ikke minst en gedigen ansvarsfraskrivelse. Det ligger langt inne for folk å be private om hjelp. Arbeidsministerens hilsen er å mistenke dem for at de kanskje står der for å spare penger til å kjøpe noe annet enn mat. Gå i klesmotebutikker eller på Polet?

Ap-nestlederen nekter å ta inn over seg at matkøene er uttrykk for en krise. Misforholdet mellom inntekt og kostnadene til livsopphold er slik at selv folk i lønnet arbeid må ha håndsrekninger fra humanitære organisasjoner. Dette har også med politikerskapt økning av levekostnadene å gjøre, strømprisene, for eksempel. 

Men den voksende nød gjør ikke inntrykk på Regjeringen. Statskassen renner over av penger, men det kommer ikke nødstedte til gode. Fattigdom av gammel type biter seg fast.

Fredag offentliggjorde Jonas Gahr Støre på klimatoppmøtet i Dubai at Norge skal bidra med 1 milliard kroner til å bevare regnskog i Indonesia. Jungel i Asia har prioritet foran nordmenn uten mat på ordet. Det er norsk sosialdemokrati anno 2023.

Situasjonen minner for mange nordmenn om det arbeiderdikteren Rudolf Nilsen beskrev i et dikt for 100 år siden: «Vi i de mørke gater feirer i dag en fest. Til jul får vi tyve kroner, til påske Korsfest! Korsfest!».