AP: Russiske soldater forteller om desperasjon i telefoner hjem

Russisk soldat nær Avdiivka, i the Donetsk-regionen. Foto: AP Photo/Libkos

Lydopptak fra russiske soldater som ringer hjem fra slagmarken i Ukraina, forteller om desperasjon. – Man bare dør som en meitemark, sier en soldat.

Det er et sjeldent innblikk i hvordan Ukraina-krigen ser ut fra et russisk perspektiv. De russiske soldatene visste ikke at de ble avlyttet, og opptakene er verifisert av nyhetsbyrået AP.

Soldatene snakker om «kategori 200» og «kategori 300» – gammel russisk militærsjargong for henholdsvis «de døde» og «de sårede». Nå har desperasjonen etter å komme seg unna slagmarken blitt så stor, at soldatene også har begynt å nevne «kategori 500» når de ringer hjem – de som nekter å slåss.

Samtalene fra januar i år forteller hvordan krigen har utviklet seg. Det startet med yrkessoldatene som invaderte Ukraina, såkalte «mobiker». Nå er de fleste russiske soldatene i skyttergravene alminnelige menn fra alle kanter av samfunnet.

– Som en meitemark

– Det finnes ingen jævla måte å dø en heltemodig død her. Man bare dør som en jævla meitemark, sa en soldat til broren sin fra fronten utenfor Kharkiv.

Snart ligger det an til en ny mobiliseringsbølge i Russland, til tross for at Kreml har prøvd å få folk til å verve seg mer eller mindre frivillig. I oktober begynte den årlige innrulleringen av 130.000 vernepliktige.

Disse skal i utgangspunktet ikke sendes til Ukraina, men når de har avtjent sin førstegangstjeneste, blir de automatisk innrullert i heimevernet. Og da kan de mobiliseres for å sendes til Ukraina.

Opptakene forteller om menn som ikke kunne, eller ikke ville flykte fra mobilisering. Noen hadde ikke penger, utdanning eller muligheter. Andre trodde de skulle gjøre sin patriotiske plikt.

Det er vanskelig å si om opptakene er representative for humøret blant alle russiske soldater, men det har vært en kraftig økning i rettssaker mot soldater i Russland som nekter å slåss i Ukraina.

– Det som skjer i Ukraina, er folkemord. Om denne jævelskapen ikke slutter, fører vi snart ukrainerne til Kreml selv, sier soldaten i Kharkiv-området.

– Dette er bare en stor testbane. Hele verden tester våpnene sine og måler størrelsen på «utstyret» sitt. Det er alt, legger han til.

Slet med tanken på at han hadde drept barn

En soldat med kallenavnet «den gale professoren» ble sendt til fronten nær Bakhmut etter bare noen uker på rekruttskolen, tross at han hadde fått løfter om at han ikke skulle slåss.

– Wagner-soldatene har nattsynsbriller og lyddempere på geværene sine. Jeg har et automatgevær fra 1986 eller noe, sa han til broren sin.

Jobben hans var å sikte inn en bombekaster, men koordinatene var så dårlige at han ofte traff andre russiske soldater.

«Professoren» hadde det også dårlig med at bombene han avfyrte, kunne treffe barn. Han fikk også vondt av å tenke på at de ukrainske soldatene var «av samme kjøtt og blod som oss.»

Reiste hjem til brorens begravelse – ble kalt desertør

AP fikk senere snakket med ham:

– Om du nekter å gjøre noe, eller uttrykker misnøye, blir du «kategori 500» med det samme, sier han.

Senere fikk han reise hjem, under tvil, av tragiske grunner: Hans bror døde i en bilulykke. Kort tid senere fikk han spørsmål fra befalet om når han tenkte å komme tilbake. To timer senere var «professoren» ført opp som «kategori 500» – en desertør. Nå risikerer han ti års fengsel.

Soldaten «Roman» hadde bare tilbrakt to måneder ved Bakhmut før han ga en tydelig melding til en tidligere kollega.

– Helt ærlig: Om du har den minste mulighet til å bli fritatt, gjør det. Om du blir mobilisert, faen heller, bli med i Wagner, verv deg, eller hva enn du kan. De mobiliserte vernepliktige er lavest på rangstigen, sa han.

Roman forteller om soldater som ikke kan holde geværet sitt, mangel på mat, soldater som drikker regnvann og snø, og at han har gått ned over 30 kilo.

To ganger hadde han flaks: Han ble matforgiftet da troppen hans egentlig skulle ut på et oppdrag – ingen av de andre kom tilbake. En annen gang snublet han og falt etter troppen. Ikke lenge etter drepte en granat flere soldater i troppen.

Roman forteller også om en episode der han prøvde å skyve en døende manns innvoller tilbake inn i kroppen hans – uten at det reddet livet hans.

– Hvis Gud vil kommer du hjem

Etter to måneder i konstant livsfare begynte det å gå utover selv de sterkeste hjernene.

– Vi overlever fordi vi er helt på tuppa, konstant. Til og med andre soldater på vår side kommer ikke nær oss, særlig på nattetid. Når vi er på vakt, advarer vi om at vi skyter på alt som rører seg, sier Roman.

De mobiliserte soldatene føler seg verdiløse, sier «Andrej». De fikk ikke engang reise hjem om de ble såret og hadde det verre materielt sett enn yrkessoldatene. Mytteri lå i lufta.