EUs forsvarsutgifter steg til hele 240 milliarder euro i fjor, mer enn 6 prosentpoeng mer enn året før, viser tall fra unionens forsvarsbyrå EDA.

240 milliarder euro tilsvarer om lag 2.800 milliarder kroner med dagens kurs.

Dette virker umiddelbart lovende. Kanskje EU-landene omsider har begynt å forstå hvor viktig et sterkt forslag er i dagens ustabile geopolitiske situasjon? Er det mulig å håpe at EU vurderer å beskytte sine ytre grenser mot invasjonen fra sør?

Dessverre er det ikke slik. Dette forstår vi allerede i følgende setning.

Det er særlig Russlands krig mot Ukraina som har ført til at forsvarsutgiftene har skutt i været. (NTB-AFP)

Det hevdes at en rekke land har økt sine forsvarsbudsjetter kraftig for å tilfredsstille Natos toprosentmål. Men i praksis dreier det seg om enorme overføringer til Ukrainas forsvar.

Man kan selvsagt støtte at EU og andre land bidrar med militærhjlep til Ukraina. Men dette styrker på ingen måte EUs forsvarsevne. Tvert imot: Flere EU-land gir mer enn de produserer av artillerigranater og annen ammunisjon til Ukraina, dermed blir egne lagre sterkt redusert.

Dessuten er Ukraina fortsatt ikke et medlemsland i Nato.

Det deles ut stridsvogner og jagerfly. Enten er dette våpen som er utdatert, i så fall er disse våpnene til liten hjelp for Ukrainas forsvarsstyrker. Alternativt er dette helt brukbare våpen. Da reduserer overføringen av disse våpnene selvsagt EUs egen stridsevne.

Sverige alene har økt sitt forsvarsbudsjett med 30 prosent. Mesteparten dreier seg om overføringer til Ukraina, og Försvarsmakten er i like elendig tilstand som tidligere, mer opptatt av Pride og «värdegrunn» enn militær kompetanse.

Noe lignende ser vi her hjemme.

Seks andre EU-land har økt forsvarsbudsjettet med over 10 prosent. Det eneste landet som vel har økt sin stridsevne er trolig Polen, som i lang tid har oppfylt målet om å bruke to prosent av BNP på Forsvaret. Faktisk sa Polens president Andrzej Duda i september at Polen har som mål å øke forsvarsbudsjettet til 4 prosent av BNP.

Om dette videreføres etter høstens valg er uvisst. Men uansett ligger Polen langt foran en gang rike land som Tyskland og Norge.

Norge har faktisk inntatt en skammelig pallplass, som ett av tre Nato-land som bruker minst på Forsvaret. I 2022 brukte Norge kun 1,57 prosent av BNP på sine militære styrker, og en god del av dette inkluderer trolig militær støtte til Ukraina.

– Våre væpnede styrker må være rede til en mye mer krevende tid, sier EUs utenrikssjef Josep Borrell, som også leder EDA.

– Å tilpasse seg de nye realitetene betyr først og fremst å investere mer i forsvar.

Borell unnlater elegant å nevne at dette må innebære å styrke stridsevnen som er tilgjengelig i en situasjon hvor Nato er under angrep.

Borrell advarer samtidig om at det fortsatt finnes store hull i EUs «nøkkelkapasiteter», og at EU-landene fortsetter å ligge bak andre land. Men han må allikevel innrømme at en økning av forsvarsbudsjette på 2.800 milliarder kroner ikke har hatt noen betydelig effekt på stridsevnen.

Borrell advarer samtidig om at det fortsatt finnes store hull i EUs «nøkkelkapasiteter», og at EU-landene fortsetter å ligge bak andre land.

Spørsmålet er om ikke flere EU-land snart er nødt til å øke forsvarsbudsjettet eller politibudsjettene betydelig, kun for å bekjempe den femtekolonnen som allerede har invadert landene våre, samtidig som EUs grenser omsider blir beskyttet noen tiår for sent.

Prioriteringene blir sjokkerende hvis man sammenligner Norge med Finland. Finland, som nettopp har blitt Nato-medlem, skal bruke 70 milliarder kroner på forsvaret neste år, noe som utgjør 2,3 prosent av BNP.

Norge kaster bort nesten 60 milliarder kroner på bistand. Dette tilsvarer rundt 1 prosent av BNP. Finland på sin side nøyer seg med 0,16 prosent av BNP, uten at de stenges ute av de gode salongene av den grunn. Selv Sverige, den «humanitære supermakten», kutter kraftig i bistandsbudsjettet.

Kjøp «Europas underlige død» her.