Maren er 25 år gammel. Som mange andre i Norge har palestinernes kamp blitt hennes kamp. Mens kristne armenere er fordrevet fra landet sitt, barn i Kongo dør i koboltgruver, for at vi skal kunne surfe på internett, og millioner i Sudan og andre land lider ufattelige skjebner, hyler verden «Frigjør Palestina!» Hykleriet og dobbeltmoralen er øredøvende.

Maren bor i et fasjonabelt strøk i utkanten av Oslo – hovedstaden i et av verdens mest likestilte og inkluderende land. Hun stemmer for Miljøpartiet De Grønne og vil som dem være med på å skape et samfunn hvor hun og hennes nærmeste har et godt liv uten at de ødelegger for andre.

Maren er medlem i Palestinakomitéen, og de siste ukene siden 7. oktober har vært slitsomme, men noen av de mest givende i hennes liv. Sammen med de andre medlemmene har hun jobbet utrettelig dag og natt for å støtte palestinernes frigjøringskamp mot apartheidstaten Israel.

Som for mange andre i Norge har palestinernes kamp blitt Marens kamp. Hun har lest alt på nettsiden til Palestinakomitéen om folket som kjemper mot okkupasjon, apartheid og for demokratiske rettigheter i sitt eget land.

Når hun legger seg om kvelden, tenker hun på de fem millioner palestinere som er fordrevet fra sine områder og ungdommene som blir drept, fengslet uten grunn og får sine fremtidshåp knust. Hun gleder seg til studietur til landet neste sommer, sammen med andre unge medlemmer. De skal reise til forskjellige byer og ha møter med palestinske menneskerettighets- og ungdomsorganisasjoner, og få et innblikk i hvordan det er å være ung i Palestina.

Maren skal snart inn til byen. I kveld er det solidaritetskonsert, «Sammen for Palestina», på Colosseum kino. Mens hun venter på venninnen, drar hun opp iPhonen fra den nye Gucci-veska hun fikk til 25-årsdagen sin. Modellen er «Jackie 1961» og kostet 36.000 kroner. Hun har ikke peiling på hvem Jackie er, men synes navnet er kult likevel.

Maren vet heller ikke at vesken kan ha vært lagd av uigurene i Kina under tvangsarbeid. Hun vet knapt hvem dette folket er, men husker å ha lest om dem i Aftenposten for noen måneder siden. Hun bet seg merke i det, for redaksjonen skrev at siden 2017 er over en million uigurer blitt plassert i interneringsleirer i Kina, og at i Xinjiang-regionen, der de hører hjemme, er blitt et slags åpent fengsel, og de er under konstant overvåkning.

«Et åpent fengsel» er jo nettopp slik palestinerne lever, hadde hun tenkt. Selv om Aftenposten skrev at Norge må våge å spørre hva som skjer med uigurene, gir hun blaffen i dette folket som er frarøvet retten til å utøve sin egen kultur. Hun sjekker nyhetene hver dag og kan ikke huske å ha lest om dem siden, så det kunne ikke ha vært så veldig viktig.

Disse «uigurene», eller hva de nå heter, kan da ikke ha det verre enn palestinerne, og Kina er altfor langt unna til at hun kan bry seg om dette folkets lidelser.

Dessuten kunne hun ikke være foruten Gucci-veska eller de andre luksusmerkene hun elsker å kjøpe med pappas penger. Lacoste, Tommy Hilfiger, Victoria Secret’s, Versace, Michael Kors, Chanel, Hermes, YSL, Levi’s, Louis Vuitton, Vans og hundrevis av andre merkevarer gjort mulig ved det de kaller for moderne slaveri.

Varer fra Israel, derimot, boikotter hun med glede. For Maren og mange i komitéen har det nærmest blitt en lek å finne varer som kan erstatte de som produseres av jøder. Hun kan boikottlisten utenat, og er takknemlig overfor lederen, Line Khateeb, som møysommelig har jobbet med den i årevis. Hun sjekker den daglig for å se om det er lagt til nye varer fra apartheidstaten.

En dag hadde Maren ved en feiltagelse kjøpt to kilo med Jaffa-appelsiner. Så fort hun oppdaget fadesen, kastet hun hele posen i søpla. En venn spøkte og sa hun kunne ha dratt til St. Hanshaugen og pælmet dem på Oslo-synagogen. Nå kjøper hun bare appelsiner fra Tykia og Belize, utvitende om at der blir de høstet ved hjelp av tvungent barnearbeid og ofre for menneskehandel. Slik er det med utallige andre varer som erstattes med de som er laget i Israel, men det bryr ikke jøderhaterne seg om.

Hadde noen fortalt henne at barna er tvunget til arbeid, hadde hun ikke brydd seg. For Maren elsker appelsiner så lenge de ikke er fra Israel.

Maren digger den nye mobiltelefonen sin – en rosa iPhone 15. Den andre hadde hun bare hatt i ett år, men det er viktig for den unge damen å ha alt som er siste nytt. Samtidig som hun surfer på nett for å finne nyheter om lidelsene til det palestinske folket, jobber titusener av kongolesere på andre siden av jorda i koboltgruvene under umenneskelige forhold.

Av de mer enn 255.000 kongoleserne som utvinner kobolt, er over 40.000 barn, noen helt ned i 6-årsalderen. De tjener rundt ti kroner dagen hvis de i hele tatt er så heldige å få utbetalt lønn. Ti kroner er hva 80 prosent av innbyggerne lever av daglig i verdens fattigste land.

Gruvearbeiderne og barna er tvunget til å jobbe og må bruke sine egne verktøy. Som regel bruker de hendene sine til å grave frem giftige stoffer. Seks år gamle barn graver i giftige stoffer for oss, med sine bare hender. Per oktober 2023 har 6,9 millioner kongolesere blitt fordrevet på grunn av vold og opprørsangrep. Noe av forflytningen har vært direkte knyttet til tvangsutkastelser drevet av koboltgruvedrift.

Som i en krig er barna i Kongo collateral damage – utilsiktede ofre–, så Vesten kan få lett tilgang til smarttelefoner, elektriske biler og bærbare datamaskiner. Vi trenger ikke å vite den ubeleilige sannheten at barna faller ned i åpne gruvesjakter, drukner, blir fanget eller skadet av kollapsende tunneler, eller utsatt for seksuelle overgrep. At 2000 mennesker dør hvert år i gruveulykker og at tyve prosent av gruvearbeiderne har vært vitne til at et barn dør under umenneskelige forhold blir for mye å ta innover seg for mennesker i Vesten.

Man skal aldri la en god krise gå til spille. Men barna i Kongo er ingen god krise, for den setter søkelyset på hykleriet og dobbeltmoralen i Vesten. For godhetstyrannene er Palestina-saken den perfekte «katastrofen», for da kan de få utløp for det enorme hatet de har overfor Israel og det jødiske folk.

Over 8000 er drept i Gaza, hvorav halvparten er barn, leser Maren på nettsiden til NRK, som advarer om sterke bilder i saken. De stoler på tallene fra frihetskjemperne i Hamas. Hun orker ikke se på dem, for hun vet at det er døde eller skadede barn innpakket i blodige hvite laken. I stedet sjekker hun siste nytt i andre deler av verden og leser en liten notis om at minst 30 mennesker er drept i grenseområder mellom Sudan og Sør-Sudan.

Maren tenker fortsatt på barna i Gaza og har ingen interesse av å vite hva som skjer i Sudan. Det har heller ikke statskanalen, som rapporterer så lite som mulig om begynnelsen på et nytt folkemord i Vest-Darfur. I det siste folkemordet, som startet i 2002, ble hundretusener av etniske Darfuri-mennesker drept. Den siste brutale konflikten, som startet i mai, har ført til at 9000 mennesker er drept og 5,6 millioner er drevet på flukt.

Unicef kaller den katastrofale krigen i Sudan for en barnekrise, for 14 millioner barn trenger humanitær hjelp, og 3 millioner av dem flykter fra utbredt vold på jakt etter trygghet, mat, husly og helsehjelp. Mange er seksuelt utnyttet.

Men blant de intellektuelle her hjemme er det ikke innafor å bry seg om Sudan, og det er heller ikke det kulturelle folkemordet på armenere i Nagorno-Karabakh. Maren, som gråter seg i søvn over barna i Gaza, vet ikke at i september 2023 tok aserbajdsjanske soldater over Nagorno-Karabakh. Nå er over 100.000 etniske kristne armenere på flukt fra hjemlandet sitt hvor de har bodd i århundrer, og ingen av dem som har hatt makt til å gjøre noe, bryr seg. De har mistet alt de har i livet og vil antagelig aldri få det tilbake.

Mens kristne armenerne flykter og er livredde, mens barn i Kongo dør i koboltgruver så vi kan surfe på internett, og millioner i Sudan og andre land lider ufattelige skjebner, hyler verden i kor: Free Palestine! From the river to the sea!

Hykleriet og dobbeltmoralen er øredøvende.

Et helvete på jord

Sky News’ rapport er over seks år gammel, men den er like aktuell i dag. Selv om situasjonen har blitt verre, er det ikke world news. Når vi ser på videoen, forstår vi hvorfor. Sannheten er altfor ubehagelig og utrolig vanskelig å ta innover seg.

Special report: Inside the Congo cobalt mines that exploit children.