Erling Marthinsen 
Den «liberale» elitens antagelser om massemigrasjon og andre ortodokse, humanitære ideer smuldrer raskt. Etablissementets kvasi-religiøse ortodoksi må endres, ellers er Storbritannia på vei mot store problemer.
Britenes såkalte liberale elite er i ferd med å møte veggen når det gjelder ortodokse tanker om masseinnvandring. Da det ble kjent at befolkningen i fjor økte med rundt 750.000 sendte det sjokkbølger gjennom politikerklassen både i og utenfor regjering. Britisk politikk minner nå mest om en makaber parodi.
Tory-partiet er hardest rammet. De sviktet totalt i å levere på Brexit-avstemningen, og endte opp med en avtale som hverken er hummer eller kanari. En av hovedårsakene til at britene stemte ja til Brexit var nettopp å redusere tilstrømningene av utlendinger. Riktignok har antall EU-borgere som flytter til Storbritannia sunket. Men antallet ikke-europeiske migranter har eksplodert.
År etter år, innenriksminister etter innenriksminister, alle har lovt å redusere denne ekstremt skadelige innvandringen. Men i stedet opplever britene at rekordene knuses, hvert eneste år, med unntak fra årene under pandemien.
Millioner av briter føler seg ignorert og tråkket på, skriver Sherelle Jacobs i The Telegraph. Dette åpner for noe hun anser som en farlig politisk utvikling.
Det er en vridning mot høyre som skremmer henne, altså. Trendene i andre land i Europa er tydelige, for folk har fått nok av korrupsjon, masseinnvandring, klimahysteri og globalisme. Det er etter min mening ikke en vridning mot høyre som er den store trusselen. Det absolutt verste for Europa er å opprettholde status quo, at ingenting skjer, og at forfallet bare fortsetter som før.
Reform Party er i medvind, selv uten stjernespilleren Nigel Farage på laget. Toryene risikerer å vaskes ut av det politiske kartet ved neste valg hvis de ikke oppfyller sitt løfte om å stanse båtene snart. Samtidig ble det delt ut 1,4 millioner legale visa i 2022, nesten seks ganger så mange som tidligere innenriksminister Suella Braverman hadde som selverklært mål.
I en situasjon med krise i helsevesenet, boligkrise, inflasjon og energikrise er dette et nasjonalt selvmord.
Noen gode nyheter kan spores. Politikere på begge sider viser tegn til å forstå at de ikke kan mishandle sin egen befolkning i evigheter uten å miste velgere og politisk innflytelse. Selv Labour-leder Keir Starmer har begynt å mumle om at noe må gjøres for å må ned innvandringen til et «normalt nivå». Men det går alt for sakte, noe regjeringen Sunak er et grelt eksempel på.
Regjeringen krangler internt om Rwanda-planen, og det er en dyp splittelse blant statsrådene når det gjelder de klassiske liberale verdiene i overnasjonale forpliktelser, som har vært som en kvasi-religiøst tro i tre generasjoner.
Denne kvasi-religiøse troen er skapt av etterkrigstidens humanitære holdninger og selvpåførte forpliktelser. Ideologien preges av en fundamentalistisk tro på globaliseringens velvillige krefter. Gospelen har spredd seg til byråkratenes pragmatisme, og Høyesterett prioriterer internasjonale lover mer enn britisk selvstyre og suverenitet.
Men den liberale «fornuften» er i ferd med å bryte sammen. Doktrinen om at innvandring er nødvendig for å styrke britisk økonomi er forkastet av det britiske folket for mange år siden, og nå begynner politikerne endelig å se lyset
Innvandringen er selvsagt ikke bærekraftig. Selv liberale tallknusere, som David Miles fra Office for Budget Responsibility, har begynt å antyde de åpenbare sannhetene om dette faktum. Samtidig truer kunstig intelligens dagens samfunnsordning, og enkelte forventer at 40 prosent av arbeidsplassene vil forsvinne i løpet av noen år. Da trenger man ikke millioner av nye analfabeter med voldelige tendenser for å gjøre Storbritannia til et levelig sted.
Importen av leger og sykepleiere rammes, siden helsevesenet NHS er i konstant krise. I stedet opplever man at britiske leger og sykepleiere emigrerer til blant annet Australia og USA. Det som innvandringen bidrar mest med er å øke antall pasienter og forverre situasjonen i NHS ytterligere.
Velferdsstaten er en annen liberal tanke som er under press. Heller ikke velferdsstaten er bærekraftig når hele verden kan stille krav om bidrag. I en situasjon hvor mentale problemer utgjør omtrent en tredjedel av alle begrunnelser for sosial støtte, og 70 prosent blant folk under 25 år, risikerer den «medfølende liberalismen» å kollapse under vekten av sine egne motsetninger.
Hele den liberale tankegangen om plikten til å hjelpe flyktninger forvitrer, når de fleste «flyktningene» kommer fra Frankrike. Den grunnleggende realiteten – at bare knallhard avskrekking kan løse problemet – er i ferd med å bli umulig å benekte.
Så er det disse overnasjonale lovene og konvensjonene, som Den europeiske menneskerettskonvensjonen og Flyktningkonvensjonen. Hittil har alle forslag om å forlate disse overnasjonale konvensjonene blitt møtt med motstand, begrunnet med at dette vil skade Storbritannia geopolitisk.
Men å hevde at det å følge internasjonale lover og konvensjoner er viktigere enn å trygge egne grenser og sin egen befolknings sikkerhet, er utdatert. Dette er et klart brudd på borgerrettigheter og demokrati, og truer med å knuse alle former for tro på britiske verdier og suverenitet.
Dette vil være en åpen invitasjon til høyreorienterte partier, frykter skribenten. Men hva kan egentlig bli verre?
Det finnes ikke noe liberalt med en elite som fratar sine egne borgere tryggheten, ødelegger økonomien og ikke er i stand til å levere grunnleggende ting som trygge grenser, et fungerende helsevesen og skolevesen. Det er totalt illiberalt å straffe de som protesterer for Orwellske thought crimes gjennom strenge lover om såkalt hatkriminalitet.
Man kan jo håpe at politiske ledere som statsminister Rishi Sunak og Labours Keith Starmer snart forstår alvoret i situasjonen. Men jeg hadde virkelig ikke satset penger på dette.
Kjøp Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!
Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!
