Så er det skjedd igjen: Ferje- og hurtigbåtrederiet Fjord1 med hovedkontor i Florø er nylig solgt ut av landet til to europeiske fond. Tidligere er Torghatten-konsernet i Brønnøysund solgt til svenske interesser. Boreal og Norled, begge med hovedsete i Stavanger, eies også av utlendinger. Fra før er Hurtigruten solgt til britiske interesser. Dette betyr at alle større aktører som driver rutetrafikk langs kysten nå er på fremmede hender.

Fjord1 er navnet på de fusjonerte selskapene Møre og Romsdal Fylkesbåtar AS og Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane AS. Fjord1 ble kjøpt av Sævik-familien i Fosnavåg, som nå har solgt rederiet til utlandet. Årsak: Formuesskatten.

Utlendinger er fritatt fra å skatte av sin formue i Norge. Dette diskriminerer ikke bare norske eiere, men er en konkurransemessig ulempe for norskeide bedrifter fordi eierne må årelate bedriften for å betale formuesskatten. Utenlandske eiere slipper det.

Dette har ført til at mange nordmenn som eier bedrifter i Norge har flyttet til utlandet. De ivaretar sine eierinteresser derfra for å trygge bedriftens overlevelsesevne. John Fredriksen er en økonomisk vellykket nordmann som for lengst har etablert seg i utlandet. Skulle han flagge hjem til Norge, ville han løst anslått ha måttet betale 4,5 millioner kroner i formuesskatt – hver dag, altså 1,6 milliarder kroner i året.

Salg av bedrifter til utlendinger, betyr at fremtidige utbytter går til utlandet og investeres derfra. Norge tappes for kapital som kunne ha gått til videreutvikling av norsk næringsliv og skapt nye arbeidsplasser i Norge.

Å fjerne formuesskatten dreier seg ikke om å hjelpe velstående folk, men om å la jobbskapere lykkes. Det handler om å stimulere verdiskaping på norsk jord og dermed om større skatteinntekter. Det er neppe noe annet land enn Norge hvor finansministeren navngir folk som han mener tåler å betale mer skatt. Få andre land har formuesskatt.

Trond Giske, den fremste talsmann for gjenkjennbar sosialdemokratisk politikk i dagens Norge, ber venstresiden i sin nylig utgitte bok Verd å slåss for om å slutte med uttrykk som «å ta de rike» og omtale vellykkede næringsdrivende for «laksebaroner» og «velferdsprofitører». – De skal behandles ordentlig fordi de er ordentlige folk, skriver Giske, og legger til:

– Vi skal ta dem som snyter på skatten, som stjeler eller er voldelige. Å være rik, er derimot ingen forbrytelse. Det er trist at rike mennesker velger å snu ryggen til sitt eget hjemland. Men i stedet for bare å være forbannet på dem som reiser, skal vi sette pris på dem som blir.

Vi er tjent med å finne en bred enighet som sikrer verdiskaping og kapitaltilgang til selskapene – samtidig som de som har mest, bidrar mest. Ikke av hensyn til dem som har flyttet til Sveits, men av hensyn til alle oss som er igjen, skriver Trond Giske.

Politikere må lære seg til å se forskjellen på bedrifter og bedrifters eiere. Det er forskjell på en reder og et rederi. Rederen et det sjelden synd på, men rederiet trenger forutsigbare og konkurransedyktige rammevilkår for å kunne drive.

Den ekstraordinære beskatningen av havbruk, ofte kalt «lakseskatten» har satt investeringer i næringen for minst 50 milliarder kroner på vent. Ansatte i havbruk og foredlingsbedrifter er permittert. Regjeringen har etterlatt seg pessimisme langs kysten.

Og dessuten: Lakseskatten har knapt gitt Arbeiderpartiet ny velgere, men tvert om stimulert flukten vekk fra partiet. Jakten på kakser har ikke gitt Ap noen velgergevinst.

Misunnelse har ingen bred velgerappell. Folk heier i stedet på folk som får det til.