Fra Angelico (ca. 1395–1455), «Dommen», eller «Lignelsen om sauene og geitene». San Marco-museet, Firenze. Foto: Web Gallery of Art.

³¹ Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, ³² og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, ³³ og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre.

³⁴ Så skal kongen si til dem på sin høyre side: ‘Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. ³⁵ For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; ³⁶ jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.’ ³⁷ Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? ³⁸ Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? ³⁹ Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?’ ⁴⁰ Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’

⁴¹ Så skal han si til dem på venstre side: ‘Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans. ⁴² For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; ⁴³ jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.’ ⁴⁴ Da skal de svare: ‘Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?’ ⁴⁵ Da skal han svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.’ ⁴⁶ Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.»

Matteus 25, 31–46

Ved liturgireformen i 2011 fikk siste søndag i kirkeåret nytt navn: Domssøndag/Kristi kongedag. Dagens tekst er den lange og alvorlige domsteksten i Matteus-evangeliet, og i teksten møter vi Jesus som konge på dommens dag.

Vi bør imidlertid legge merke til hvor overrasket de blir, de som Jesus sier gjorde gode gjerninger. De har ikke vært klar over dem, noe som kjennetegner de som elsker Gud. De lar hans kjærlighet flyte over alle de møter. De søker ikke å gjøre gode gjerninger for gjerningenes egen skyld, de er der som en naturlig del av deres liv. De elsker Gud fordi han elsket dem først.

Vi lever i en tid hvor det ikke er så populært å dømme. Kristne som våger å bedømme en handling, får ofte høre at de fordømmer, det vil si at de dømmer de ansvarlige til evig straff, som på dommens dag.

Men Jesus Kristus ønsker ikke å dømme noen til evig straff. Hans høyeste ønske er at alle skal bli frelst. Han kom ikke til verden for å dømme den, men for at verden skulle bli frelst ved ham. At noen velger et liv uten Gud, kan ikke Gud klandres for. Og uten dommens dag ville synden blitt med oss inn i evigheten, hvilket fører oss nærmere islam enn vi liker å tenke på. Men i motsetning til islam er synd og ondskap et problem for kristendommens Gud.

Da er det noen som hevder at en allmektig Gud bør kunne overse våre synder, ja, velge å se på dem som gode. Dette er ideer som troende har diskutert siden middelalderen. Den store filosofen og teologen Thomas Aquinas (1225–1274) pekte på at Gud påbyr det som er godt fordi han er god. Den skotske filosofen Duns Scotus (ca. 1266–1308) mente derimot at en handling fra Gud var god fordi han ønsket det, han oppfattet Aquinas’ lære som en begrensning av Guds allmakt.

C.S. Lewis drøfter spørsmålet i boka «Om salmene», og skriver at:

På 1700-tallet var det noen forferdelige teologer som mente at «Gud ikke befalte visse ting fordi de er rette, men at visse ting er rette fordi Gud befalte dem». For å gjøre sitt ståsted uttrykkelig klart, sa en av dem til og med at selv om Gud har befalt oss å elske å ære hverandre, kunne han like gjerne ha befalt oss å hate ham og hverandre – og da ville hat vært rett.

C.S. Lewis mener at et slikt gudsbilde gjør Gud om til en tyrann, og vi ser tydelig sporene av islam i en slik etikk og teologi. Guds allmakt gir ham ikke mulighet til å endre sin natur, og hans lover kan derfor ikke endres. Han er hellig, og i sin hellighet har han skapt oss med fri vilje. Allahs allmakt fører derimot til at han kan gjøre alt, selv om det strider mot fornuften, noe pave Benedikt XVI indirekte drøftet i sin berømte tale i Regensburg.

Men la oss se nærmere på vårt forhold til dom. I en postmoderne tid er det vanskelig å si til mennesker at de lever i strid med Guds vilje. Selvets rett til å definere sin egen identitet og sine egne moralske standarder, det vil si overprøve Gud, er blitt vår nye avgud. Det er som en hellig Gud er blitt et problem. Som geitene i Jesu fortelling misliker de å forholde seg til en hyrde, selv fornuften avvises. De resignerer overfor et fullstendig likegyldig univers, og jeg frykter de ikke ser at de ligner stadig mer på dem som bøyer seg for en irrasjonell gud.

Som kristne er vi kalt til å elske våre fiender, men det betyr ikke at vi skal la være å straffe dem. Læren om dom skal ikke gjøre oss handlingslammet. Vi skal straffe oss selv ved å melde oss for politiet dersom vi begår en kriminell handling. Vi vet nemlig hva som er rett, og vi forstår verdien av et menneske. Derfor skal vi gjøre vårt ytterste for å forsvare mennesker mot fiender som vil skade eller drepe dem. Ja, ettersom ingen forstår verdien bedre av et menneske enn jøder og kristne, skal ingen være mer intens i sitt forsvar av det, enn oss.

Uansett: Dagen i dag skal minne oss om at det finnes to utganger av dette livet, og at valget er vårt. Gud har invitert alle, også våre fiender, men de må legge ned sine våpen før det er for sent. Den ene røveren på korset ble frelst, den andre ikke.