Første gang Øystein Sunde sang «Frk. Bibelstripp» var sommeren 1994. 

Tidligere VG-journalist Erik Nodland rapporterte:

«Med den ferske låta «Frk. Bibelstripp» knakk publikum sammen av latter. Etter teppefall ville applaus og latterbyger ingen ende ta».

To år senere blir låten utgitt på platen «Du må’kke komme her og komme her».

Neste år er det altså 30 år siden «Frk. Bibelstripp» gikk som en farsott gjennom Norge, og Vårt land har i den anledning ønsket å konfrontere Sunde med dette.

– Som mange av mine sanger, er Frk. Bibelstripp et barn av sin tid. Jeg har ikke hatt den på setlista mi på tjue år, og har ikke mer å si om den, svarer Sunde først den kristne avisens forsøk på å få den folkekjære artisten med ut på glattisen ved å be ham delta i et slags jubileum rundt sangen.

«Hvorfor vil ikke Sunde snakke med meg om Frk. Bibelstripp? Er det et endret kvinnesyn de siste tiårene som er årsaken? Har Sunde innsett at sangen aldri kunne blitt utgitt i 2023? Er det derfor Sunde ikke vil stille til intervju? Kansellerer han sin egen sang?» spør Vårt Lands journalist.

Vårt Land finner så førsteamanuensis i musikk Marita Buanes Djupvik, som har vokst opp i en frikirkelig sammenheng og kjenner godt til sangen.

– Jeg synes det er en sterk devaluering av kvinnelige kristne artister i denne låta, sier Djupvik.

Hun legger til at hun har stor respekt for Sunde som låtskriver og musiker, men at Frk. Bibelstripp representerer dårlig humor og tar ingenting på kornet.

– Det er dysfunksjonell maskulinitet på rim, sier Djupvik.

Olav Solvang, tidligere musikkjournalist i Vårt Land husker sangen godt.

– Jeg hadde også da et sterkt forhold til musikk, både kristen og verdslig. Jeg kan ikke huske at sangen opprørte meg noe da den kom. Men Sunde tøyde nok strikken her mer enn han pleide, sier Solvang.

Så kommer en e-post fra Øystein Sunde til Vårt land, som lyder som følger:

«Kort fortalt er historien om den låta slik:

Jeg satt i gammelstua på nabogården til Karsten Isachsen i Skurdalen og skulle skrive sanger til ny plate. Dette var i vinterferien 1992, og etter et par dager måtte jeg ned i den lille lokale matbutikken for å proviantere. Og der, midt imot meg, sto et gulvstativ fullt av siste nummer av billedbladet NÅ! Forsidebildet viste en norsk rock/pop-artist med begge puppene klemt struttende ut i friluft. Inni bladet var det flere bilder i samme stil, kombinert med utsagn som «Jeg er personlig kristen» osv. Nå hadde jeg tidligere lagt merke til både Evie Tornquist og kanskje spesielt Carola Häggkvist i opptredener på tv og lurt litt på hva de egentlig solgte.

Jeg kommer fra et halvkristent hjem, mor min var – far min var ikke, og som tidligere KFUM-speider hadde jeg fått mine doser av de ti bud og dalstrøka innafor. Jeg tenkte at her er det noe som ikke rimer. Tilbake i gammelstua kom de to første versene seilende i løpet av en halvtimes tid. Jeg stakk bortom Karsten med gitaren min og sang det jeg hadde av ferdige verselinjer. Jeg så en bekymret rynke i panna hans til og begynne med, men så sprakk hele fjeset hans opp i skoggerlatter. Jeg spurte: Kan jeg synge dette? Og Karsten svarte: «For Guds skyld, skriv det ferdig!», og slik ble det.

Men dette er 30 år siden, og låta har mistet sin aktualitet for lenge siden, og man må gå på Universitetsbiblioteket for å finne igjen forsiden av NÅ! Jeg føler at denne artikkelen deres blir som en slags «unnskyld-vi-glemte-å-bli-krenket – i 1994»-situasjon.

Man må kunne legge ting bak seg. Ingen grunn til å gå på svenskene og forlange Jämtland og Herjedalen tilbake nå, ei heller Bohuslän-kysten.»