Den kjente eks-NY Times-journalisten Bari Weiss (39) mener hyllesten til Hamas etter angrepene mot Israel er et kraftig faresignal.

I en tale under en minnemarkering for ofre etter 9. september-terroren i 2001, i regi av den amerikanske jus-organisasjonen, The Federalist Society, oppsummerte Weiss 7. oktober og 9/11: Det mest sjokkerende er forskjellen i reaksjoner. Der en hel verden sympatiserte med USA, var det en global omfavnelse av Hamas i vestlige hovedsteder. Noe har skjedd med Vesten.

– Det vi må snakke om i kveld, er sivilisasjonskrigen vi er inne i, innledet Weiss,

– Når amerikanere våknet opp den 7. oktober, var det klart at mens vi sov, var det som hadde utspilt seg i Israel ikke noe som lignet på tidligere kriger landet har utkjempet. Dette var et folkemord – en pogrom mot jøder, en scene fra steder der jøder har flyktet fra, en scene fra Holocaust.

Alle disse scenene som underbygger staten Israel som en nødvendighet, sa Weiss.

Kosakker med smart-telefoner

Jødiske og New York-bosatte Weiss har blitt en profilert stemme i amerikansk offentlig debatt etter at hun forlot sin stilling i New York Times for en del år tilbake.

Hun begrunnet sin oppsigelse blant annet med at woke-kulturen i avisen ikke gjorde det mulig for henne å fortsette som journalist for nyhetsgiganten.

I 2021 startet hun opp sin egen nyhetsredaksjon, The Free Press, som har vokst raskt siden.

I talen, som har blitt hyppig delt på ulike sosiale medieplattformer den siste tiden, beskriver Weiss hvordan Hamas-terroristene frydet seg over sine handlinger.

– Hamas-krigerne fulgte en plan. De tok seg inn i Israel med en plan om å lemleste og drepe alle de kunne finne. De kom til fots, de kom med paraglidere, de kom med biler. De var kosakker med smart-telefoner. De ringte familiene sine for å skryte av at de hadde myrdet jøder: – Pappa, se, jeg har myrdet ti jøder! sa en.

De hadde på seg go-pro kameraer for å filme det de gjorde. Andre brukte mobiltelefoner fra ofrene selv for å laste opp og legge ut drapene på Facebook, slik at ofrenes familier skulle se torturen og mordene på sine kjære på deres egne Facebook-profiler. Alt dette gjorde de mens de lo og skrøt av sine handlinger. De var euforiske, beskriver Weiss.

Parallell til 11. september

Likhetstrekkene mellom angrepet mot Israel i oktober og terrorangrepet 11. september 2001 mener hun er innlysende:

– Som under 11. september-angrepet var selve grusomhetene mot sivile, og den spektakulære metoden terroristene brukte, selve poenget, sier Weiss.

De tok ikke bare fra oss verdifulle mennesker og deres liv – de tok fra oss selve følelsen vår av trygghet og sikkerhet. De endret noe inni oss, beskriver Weiss.

– Forskjellen mellom 11. september og 7. oktober var at katastrofen 7. oktober ble etterfulgt av den 8. oktober, og da var det en annen type katastrofe. En moralsk og spirituell katastrofe som ble synliggjort i hele Vesten, sier Weiss videre, og utdyper:

– Folk strømmet ut i gatene i våre vestlige hovedsteder for å feire massakren!

I Sydney ropte menneskemengden: «Gass jødene!» I Berlin, London, Paris, Toronto og New York feiret folk massakren. Deretter brukte BLM-organisasjonen i Chicago (Black Lives Matter) et bilde av paraglidere, lik dem som terroristene brukte, som et symbol på «frihet».

Deretter kom plakater opp på universitetene med budskap om at Israel må «brenne». Deretter kom vandalisering av våre kontorer i The Free Press med budskapet: «F Jews» og «F israel», og så kom Harvard University-ledelsen med krav om at  pro-Hamas-studenter måtte ha «safe spaces» (sikre områder), og som torden følger lyn kom det flere døde jøder, oppsummerer Weiss.

– En anti-israelsk demonstrant i Los Angeles drepte en 69 år gammel jødisk mann for den tilsynelatende synden å vifte med et israelsk flagg, forteller Weiss i sin beskrivelse av de mange hendelsene der jøder har vært utsatt for vold etter terrorangrepet 7. oktober.

Får støtte av kjente akademikere

Den kjente akademikeren Jonathan Haidt har delt Weiss’ tale med sine mange hundre tusen følgere på plattformen X/Twitter, og omtaler den slik:

«Hvis du ikke har sett eller lest Bari Weiss sin tale nylig, vær så snill å gjøre det. Hun gir den mest kortfattede og opplysende analyse av ideologien som ble fostret på campus (amerikanske universiteter, red.anm.), som så spredde seg til den bredere kulturen som nå feirer Hamas», skriver han.

(lenke: https://twitter.com/JonHaidt/status/1724130276060565504)

– I taktfast marsj insisterte «sosial rettferdighet»-mengden av folk, den mengden som har prøvd å overbevise oss om at ord er vold, at faktisk vold faktisk var en nødvendighet. At voldtekt var motstand. At det var frigjøring, sier Weiss i talen, før hun fortsetter:

– Universitetslærere som hadde skreket opp om moralsk fordømmelse av George Floyds drap, eller mot Putins krig i Ukraina, tilbød nå taushet, eller unnvikende tale om hvordan situasjonen er «tragisk» og «kompleks», og hvordan vi må tenke på «begge sider» – som om det er en slags ekvivalens mellom uskyldige sivile og jihadister, forklarer Weiss.

Nektet å kalle massakren av jøder for terror

Hjemme i Norge ble lignende argumentasjon også fremført under Fredrik Solvangs Debatten på NRK etter angrepet, der blant annet Line Khateeb, leder i Palestina-komiteen, ikke ville kalle massakren den 7. oktober for terror.

https://www.nettavisen.no/nyheter/debatten-nekter-for-terror-sjokkerende/s/5-95-1384687

Det mest alarmerende, mener Weiss, var likevel de mange unge som åpent har vist sin støtte til terrorhandlingene, og hun beskriver hendelsene på amerikanske universiteter i dagene som fulgte slik:

– Ved Columbia kalte professor Joseph Massad slaktingen «fantastisk». Hos Cornell sa professor Russell Rickford at det var «energigivende» og «oppmuntrende».

Ved Harvard signerte mer enn tretti studentgrupper en underskriftskampanje som fant en måte å gi jødiske ofre skylden for deres egne dødsfall, og som sa at de «holder det israelske regimet fullstendig ansvarlig for all vold som utspiller seg».

På Princeton sang hundrevis av studenter: «globaliser intifadaen», noe som bare kan bety én ting: åpen jaktsesong på jøder over hele verden, konkluderer Weiss.

– Dette handler ikke om jøder

Hva kan så forklare alt dette? spør Weiss retorisk, før hun gir sin konklusjon;

– Det enkle svaret er at menneskene som ble slaktet 7. oktober, var jøder. Og at antisemittisme er verdens eldste hat. Og at noen i hver generasjon reiser seg for å drepe oss.

«De prøvde å utslette oss, de mislyktes, la oss spise», som den gamle jødiske vitsen sier.

Men dette er ikke hele svaret. Fordi spredningen av antisemittisme – som alltid – er et symptom. Når antisemittisme beveger seg fra den skammelige utkanten til det offentlige torget, handler det ikke om jøder. Det handler aldri om jøder. Det handler om alle andre. Det handler om samfunnet rundt, eller kulturen eller landet. Det er et tidlig varslingssystem – et tegn på at samfunnet i seg selv bryter sammen.

At det er døende, sier Weiss.