«Og bakom synger skogene» var tittelen på en romantrilogi av forfatteren Trygve Gulbrandsen i 1930-årene. Folk som var oppegående i 1960, husker den filmatiserte versjonen med tyske skuespillere, en film som trakk fulle kinoer.
Romanen slo godt an også i Tyskland. «Und ewig singen die Wälder» fant gjenklang, slik som Knut Hamsuns «Markens Grøde», i den rådende tyske tankegang på den tiden.
I dag bør noen låne romantrilogiens navn til en ajourført fortelling om «Og bakom synger jødehatet». Antisemittismen er på uhyggelig fremmarsj i Norge. Jøder i Oslo tør ikke bære davidsstjernen som symbol offentlig, av frykt for å bli overfalt. Byens synagoge har bedt om ekstra midler for å holde sikkerheten ved like. Det er jo ikke så mange år siden det ble løsnet skudd mot det jødiske gudshuset.
Men det er ikke bare på politikkens ytterste fløyer at antisemittismen blomstrer. Også i Høyre og Arbeiderpartiet vises det tydelig at jødehatets dragesæd har slått rot.
Til og med toppene i Den norske kirke demonstrerer til støtte til de ondskapens krefter som vil utslette etterkommerne etter det folket som Kristus ble født inn i, og de later ikke til å ha noe særlig imot at jødene fordrives fra Bibelens Judea og Samaria.
Det forteller alt om Høyre at Oslos nye byrådsleder Eirik Lae Solberg anbefaler at det på byens rådhus heises Palestina-flagg 29. november. Flagg for en ikke-eksisterende stat er uttrykk for godhet for terrororgansasjonen Hamas, som i forrige måned satte i gang den pågående krigen ved Middelhavets østlige strender. Oslo Høyre sympatiserer ikke med den staten som er omgitt av fiender på alle kanter, men med dem som truer denne staten med utslettelse.
Arbeiderbevegelsen var en gang ved siden kristenfolket Israels mest hengivne venn i Norge. Det var jødiske partifeller som ledet landet. Der ble det anlagt kibbutzer – arbeidskollektiver hvor folk bodde og arbeidet sammen i beste sosialistiske fellesskap. Da Israel ble overfalt av araberne i 1967, ble det forberedt rekruttering av frivillige soldater i regi av kretser i AUF. Men seksdagerskrigen var over før AUF-soldathjelp ble aktuelt.
På Arbeiderpartiets landsmøter og LOs kongresser var israelsk sosialdemokrati og fagbevegelse representert. På partiets landsmøte deltok for eksempel i 1967 Israels tidligere Oslo-ambassadør Natan Bar-Yaacov. Histadrut, israelsk LO, var på LO-kongressen gjerne representert av Björn Dworsky, som hadde jødiske røtter i Trondheim.
Så snudde det gradvis. Norsk arbeiderbevegelse har nå for tiden tatt parti for de arabiske krefter som ønsker å utslette Israel. Utenriksminister Espen Barth Eide lyver når han omtaler Israel som «våre venner». Det er derimot Hamas som er Ap-regjeringens favoritt. Det er typisk for situasjonen at statsminister Jonas Gahr Støre nektet å omtale Hamas som terrorister etter ugjerningene inne i Israel med 1200 dødsofre 7. oktober.
LO-systemet er verst. Med Fagforbundet i spissen istemmes slagordet «From the river to the see, Palestine shall be free». Israel fikk landet fra Gud og fikk etter krigen dette bekreftet av FN. Men godkjenning fra Vårherre og FN holder ikke for jødehaterne i Folkets Hus, som ønsker seg Endlösung 2.0. De som melder seg inn i LO, sponser samtidig fullføringen av det Hitler & Himmler ikke rakk. AUF, som lenge hadde nær kontakt med den sosialdemokratiske ungdomsbevegelsen i Israel, har for lengst tatt parti for dem som ønsker å likvidere Israel. Og dagens AUF-ere skjemmes ikke en gang over sine nye idealer.
Det er antisemittismen og flørtingen med den arabiske verdens dødskrefter som ligger til grunn for linjeskiftet. Islams krigerske voldsideologi har lite til felles med de idéene som norsk arbeiderbevegelse en gang bekjente seg til, men det er nye tider nå.
Og bakom synger jødehatet.
Kjøp billetter til lesermøtet her!
Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus!