Norges finanser er i hendene på denne mannen her. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB.

Det foregår noe veldig bekymrings­verdig med både den norske valutaen og økonomien, men ingen i styre og stell ser ut til å ta det på alvor – som om det er en forbigående bagatell: Krona faller og faller i verdi, mens matkøene vokser. Alt dette behandles som en forbigående hump i veien på ferden mot vår strålende grønne fremtid uten olje­inntekter, og de fleste sivil­personer har ingen forutsetning til å forstå hvorfor dette er mye farligere enn det myndighetene gir inntrykk av.

Den norske kronen er en av verdens minste valutaer, men er ikke koblet opp mot noenting: Ikke euro, ikke dollar, ikke gull. Ingenting. Vår valuta flyter på et hav av håp, godt rykte og aksjer i oljefondet, og målet til sentralbanken er å hindre inflasjon. Men det hjelper ikke holde inflasjonen lav når 80 prosent av alle varene vi forbruker kommer fra utlandet, og de har blitt 20 prosent dyrere på grunn av svekket krone. Dette er en «shitstorm» i rask utvikling som koster nordmenn tusenvis av kroner, mens fagforeningene kjemper om småtillegg.

Økonomisk politikk har vært et stebarn for norske politikere gjennom 30 år med globalisering, og norske velgere ser ikke ut til å bry seg om økonomisk politikk: Ingen partier vil vinne et valg på kredit, debet og økonomisk ansvarlighet. Valg vinnes tvert imot ved å love penger til alt og alle uten konsekvenser, og nå er norske velgere i ferd med å få regningen for alvor. Det har bare såvidt begynt.

Hvorfor kom matkøene tilbake til et søkkrikt oljeland?

Den danske kronen er bundet til euroen gjennom fastkurs­politikk, hvilket innebærer at den danske sentralbanken sørger for at kursen på euro og danske kroner alltid er den samme. Norge, som på papiret ikke er medlem av EU, har en flytende valutakurs – og det betyr i praksis at en euro som kostet åtte kroner for tjue år siden, nå koster 11 kroner. Før handlet man ting fra USA og betalte 650,- kroner for noe som kostet $100,-. Nå kjøper vi ikke lenger fra eBay, for nå koster varen til $100,- rundt 1100,- kroner – samtidig som frakt­kostnadene har eksplodert. Men det hjelper ikke å kjøpe varen her i Norge i stedet:

Siden alle butikker i Norge selger varer som er importert, så rammer kronefallet nesten alle varer. Alt blir dyrere, mens du blir fattigere – også når du drar til utlandet: Middagen på restaurant som før kostet bare 100,- kroner, koster nå plutselig det dobbelte fordi krona blir mindre verdt, men også fordi energiprisene går opp i andre land, og det må naturligvis næringslivet hente inn igjen fra kundene. There is no free lunch. Olje-Norge burde vært et forutsigelig næringsparadis med lave skatter, avgifter, lite byråkrati, stor forutsigelighet og investerings­lyst. I stedet skjer det stikk motsatte

Når pengene blir mindre verd i et vanvittig vanstyrt land som nesten ikke lager noe selv lenger, så får du dårligere og dårligere råd. Da kjøper du mindre og mindre, og næringslivet tjener mindre og mindre – med mindre de driver med eksport av for eksempel olje og gass. Når de importerende næringsdrivende tjener mindre, blir de nødt til å si opp folk for å overleve, men da blir det enda flere som tjener mindre, og dødsspiralen er i gang.

Slik går alt langsomt i stå, og derfor er matkøene tilbake i oljelandet Norge. Eneste grunn til at politikerne engasjerer seg er at dette også rammer importen av langreiste vindturbiner, solpaneler og batterier fra Kina, som direkte undergraver «det grønne skiftet» og Støres prestisje­prosjekt «grønt industriløft» basert på fantasikraft fra havvind. Både Høyre og Arbeider­partiet er så dedikert til dette religiøse luftslottet at ekstra­inntektene fra petroleums­næringen ikke kan kompensere for skade­virkningene.

Det mektige Finans­departementet er imidlertid ikke styrt styrt av politikere – i hvert fall virker det ikke sånn. Det er styrt folk som bare har ett hensyn: holde inflasjonen lav uansett kostnad, og det må gjøres med høyere rente. Og her er en viktig faktor man må huske på: Inflasjon er en vedvarende vekst i det generelle prisnivået. Årsaken til inflasjon er at pengemengden øker, uten at produksjonen av varer og tjenester øker. Skriv dette på en gul lapp og hold den tanken mens vi fortsetter resonnementet.

Gullstandarden skulle sikre pengenes verdier

Gullstandard var pengesystem hele verden benyttet seg av fra midten av 1870-årene til rundt utbruddet av første verdenskrig. Dette var et pengesystem der det ikke holdt at stater vedtok hva penger var verd, men heller var lovpålagt at verdiene skulle ha bakgrunn i ekte, fysisk gull. Og grunnen til dette var at sentralbanken hadde plikt til å løse inn penger i gull hvis noen forlangte det, eller omvendt: Gi ut cash til folk som solgte gull.

For å sikre balanse mellom pengemengde og gull­beholdning fastsatte landets pengelov et maksimums­beløp for den utstedte seddel­mengden i forhold til gull­reserven. Da første verdenskrig brøt ut, ble gull­standarden opphevet, men gjeninnført i 1928 i en enklere form, men på 30-tallet opphevet man gull­standarden, og man gikk i stedet inn for faste valutakurser i forhold til gull eller dollar.

Så hvorfor har fortsatt de fleste land en gull­beholdning? Det er det veldig vanskelig å finne noen klare svar på: USA har verdens desidert største gull­reserve med over 8133 tonn, mens neste på listen er Tyskland med sine 3352 tonn. I USA tilsvarer gull­beholdningen en verdi på rundt 481 milliarder dollar, eller 5,2 billioner kroner – som jo er lite i forhold til oljefondets 15,2 billioner, og enda mindre i forhold til USAs gjeld, som er på 31,5 billioner. Men mengden mynter og sedler i USA utgjør 2,33 billioner dollar, så i prinsippet kan den amerikanske sentralbanken løse inn amerikanske cash i gull – og dette kan bidra til å gjøre US dollar så sterk som valuta: et rent psykologisk fenomen.

Fantasipenger skapt av gjeld

Rundt 95 prosent av alle pengene i samfunnet skapes ikke av sentralbanken i form av sedler eller digitale tall, slik de fleste også tror. De skapes av banker og kreditt­institusjoner når de gir lån til kunder. Dette kalles «kontopenger», og tidligere vise­sentral­bank­sjef Jon Nicolaisen holdt en tale for Det Norske Videnskaps-Akademi den 25. april 2017, der han forklarte fenomenet slik:

– Når du tar opp lån fra en bank, setter banken lånet inn på din konto. Innskuddet – pengene – blir skapt av banken idet lånet gis. Den henter ikke pengene fra en annen persons konto eller et hvelv fylt med kontanter. Pengene banken låner deg, har den skapt selv – ut av ingenting.

At bankene får lov til å skape penger «ut av ingenting», høres helt sprøtt ut, men det er sant. Dette er den den moderne seddelpressen med såkalte «fiat-penger» (eller «la-det-skje»-penger, for det har ikke noe med det italienske bilmerket å gjøre). Det er rett og slett ikke mulig å rasjonalisere eller forstå dette opplegget, man må bare godta det. Det bare er sånn. Med det bakgrunns­bildet forstår man at å ha gull som verdi­sikring blir umulig.

Og DET er igjen (antagelig) grunnen til at Norge solgte sin gullreserve på 37 tonn i 2004: Det fremsto som meningsløst. Det var dyrt, tungvint og gammeldags å samle på gullbarrer, og utgjorde bare én prosent av bankens totale reserver – men det var dårlig business: Gullet innbrakte rundt tre milliarder kroner, mens i dag ville det vært verd rundt 10,5 milliarder kroner.

Det påfallende er at selv om «fantasi­penger» skapt av gjeld nå er standarden for de fleste land, er det bare tretten disipler rundt «null gull-bordet» av verdens 193 land: Norge, Canada, Kroatia, Aserbajdsjan, Costa Rica, Nicaragua, Kamerun, Armenia, Gabon, Turkmenistan, Kongo, Tsjad og Eritrea. De 181 landene som fortsatt har en gullreserve, er imidlertid ikke i nærheten av å matche gull­reservene med pengemengden, så hvorfor har så mange land gullreserve? Det beste svaret jeg finner er fordi alle andre har det. Det ligger psykologi bak det. Det får det til å se ut som om politikerne tar økonomi på alvor.

Ta frem den gule lappen fra toppen av artikkelen.

Husker du vi snakket om at inflasjon er en vedvarende vekst i det generelle prisnivået, og årsaken til inflasjon er at pengemengden øker, uten at produksjonen av varer og tjenester øker? Okay. Siden det nå er bankene som tryller frem penger gjennom å bevilge lån (og ikke seddelpressen som før i tiden), så øker pengemengden enormt – men det gjør ikke produksjonen av varer og tjenester. Den synker, ikke bare fordi rentene øker og energiprisene har økt kostnadene på alt, men også fordi staten blir større og større, og det eneste den produserer er offentlige utgifter.

Nå er det ikke sånn at sykepleiere, politifolk og ansatte på NAV ikke gjør noe verdifullt. Det gjør de, men de produserer ikke verdier i form av profitt som igjen skaffer økonomisk vekst og skatte­inntekter for staten – som skal lønne sykepleiere, politifolk og ansatte på NAV. Politikere later imidlertid som om privat næringsliv og offentlig forbruk er det samme, siden alt genererer arbeids­plasser. Det ser fint ut, men er selvbedrag. Bare spør de som blir oppsagt i bygge­bransjen.

Og ikke nok med det: Målet med innføringen av bærekraftsmål, taksonomi, «interessent­kapitalisme (stakeholder capitalism) og sirkulær­økonomi er at bedriftene skal bry seg mindre om profitt og effektivitet, og gå over til å bli politikernes forlengende arm med å redde kloden med «grønt skifte», komplett med byråkratiske rapporterings­rutiner for hvem som er flinkest. I bytte for denne lydigheten skal næringslivet få lettere tilgang til subsidier og grønne investerings­midler. Yep – du leste rett: Staten kjøper seg inn i næringslivet i bytte for politisk aktivisme.

Denne «påfunns­politikken» basert på synsing og innfall er kjent som «Build Back Better» og kommer fra lukket avdeling B i Davos, også kjent som World Economic Forum (WEF). Den økonomiske teorien interessent­kapitalisme er drømt opp av «guruen» Klaus Schwab, men er totalt eksperimentell og har ingen suksesser eller empiri å vise til. Likevel skal dette innføres og gjennomføres i hele den vestlige verden (i Asia og resten av verden er de ikke så gærne, de vil heller utnytte Vestens selvpåførte problemer til sin fordel).

Dette økonomiske eksperimentet underminerer lønnsomhet og svekker vestlig produksjon av varer og tjenester ytterligere – samtidig som det skaper dyrtid som gjør at folk øker gjeldsmengden sin. Resultatet er farlig: Mengden fantasipenger øker, mens produksjonen synker. Noe som betyr at regjeringens klimapolitikk direkte underminerer regjeringens egen penge­politikk. De motarbeider sine egne inflasjonsmål.

Stadige bankkriser og økonomiske bobler

Gullstandarden forhindret ikke bankkriser slik mange ser ut til å tro. Norge har hatt bankkriser i 1847, 1857, 1864, 1880–1890, 1899–1905 og 1920–1928, 1988–1993, og sist i 2008. Nå er det duket for en ny krise: Klima­boble­økonomien vil før eller senere sprekke, ettersom den er basert på at staten skal gå fra å sette ramme­vilkårene for næringslivet til å spille hovedrollen i næringslivet gjennom WEFs ville teorier om stakeholder capitalism, og EUs «taksonomi» og «sirkulær­økonomi» – som igjen fletter seg inn i FNs selvmotsigende «bærekraftsmål».

Denne klimaboblen er nå mye, mye, MYE større, mer dyptgripende og omfattende enn finansboblen fra 2008 – ikke minst på grunn av korrupsjon og svindel rundt «kvotehandel» – fremtidens hvitsnippforbrytelse. I ren desperasjon er Støre nå i ferd med å gamble åtte milliarder skattekroner på dette som var Stoltenbergs klima­kjepphest, og som altså bare er nok en profitabel grønn pynt.

Klimaboblen har blåst seg større over lenger tid enn finanskrisen fordi den snylter på offentlige penger i stedet for privat­personers pensjoner, sparepenger og bolig­drømmer. Det er historiens største overføring av offentlige penger fra folket til noen få private spekulanter som hevder de utvikler «klima­løsninger» i form av vindkraft, solkraft, batteri­fabrikker og gud vet hva.

Finansbobler, børsraketter og pyramide­spill sprekker når de slipper opp for andres penger – men siden klimaboblen er basert på at politikere sprøyter offentlige penger inn i svindelen, kan den i teorien holde på til hele land går konkurs. Konsekvensene er en økonomisk atombombe, og jeg har advart i årevis for døve ører.

Svekket krone, gjeld, renter, bobleøkonomi og offentlig sløsing er en «perfect storm».

Skjønner du nå hvorfor både nasjonale og inter­nasjonale investorer rømmer fra Norge? Staten fører en totalt ulogisk politikk, hvor ramme­betingelsene er helt uforutsigelige, og styringen skjer gjennom rene innfall fra kunnskapsløse og inkompetente broiler­politikere med hybris­vanvidd fra Davos. Investorer tror ikke på Norges fremtid – og derfor faller kronen i verdi og blir en «shitcoin» – i en råvarebasert økonomi som ligner en krysning av Sovjet­unionen og u-land.

Politikerne har med fullt overlegg valgt å ødelegge den billige energi­tilgangen vår i bytte for kortsiktig profitt. Dette var det viktigste komparative fortinnet Norge hadde gjennom 100 år, og gjorde landet rikt nok til å bli en betydelig olje- og energi­nasjon. I tillegg setter de opp renta for å overholde det hellige inflasjons­målet – i en av verdens mest gjelds­tyngede befolkninger, og nå rammer krone­svekkelsen, rente­økningen og energi­prisene som tre anti­personell­miner mot folks økonomi på en gang.

Når folk da begynner å slite økonomisk og trenger hjelp av det offentlige, så velger politikerne å kutte i velferd, øke forbruket på «flyktninger», satse enda mer på grønn klima­politikk som ikke virker gjennom subsidier av ulønnsomme industri­eventyr, enda mer byråkrati og selv­realisering, og innføre enda høyere skatter og avgifter. Angivelig for å «øke velferds­tilbudet», men det er ikke dét skatte­pengene går til. De går til utlandet, utlendinger, elitens prestisje­prosjekter og deres private profittvenner. Noe som igjen bare gjør problemene verre. Sånt skaper matkøer.

Adelskapet i Norge merker ingenting til problemene

Alle som betyr noe i Norge, svermer rundt maktsentrumet i Oslo. De møtes på Arendalsuka og sitter i million­stillinger i en hel urskog av offentlige etater, selskaper, NGO-er og samarbeids­partnere som lever av offentlige midler i form av konsulenter, advokater, forskere og under­leverandører.

Denne maktstrukturen er et ganske lukket kretsløp av penger, stillinger og gjen­tjenester som utgjør hva jeg i 2019 kalte et bermuda­triangel mellom offentlighet, private aktører og en forsker­industri som legitimerer samarbeidet. Alle på innsiden tjener på det og er strålende fornøyde, fordi de ser på seg selv som elitister som ikke kan ta feil. De på utsiden… vel, hvem bryr seg om dem?

Er man i det konspiratoriske hjørnet, kan man hevde at alt er basert på dyp, legalisert korrupsjon. Muligheten er utvilsomt tilstede. Man kan også hevde at dagens økonomiske politikk er overlagt sabotasje, siden staten tjener enorme summer på det gjennom olje­inntektene. De som har ansvaret, er også logrende lydige overfor den fremmede makten EU, og hvis noen ville ha Norge inn i EU og euroen uansett kostnad, så kunne de ikke funnet en bedre plan en nedsmeltingen som pågår nå.

EU-imperiet vil være den eneste trygge havnen for Norge hvis klimaboblen imploderer i en sky av fattigdom. Hvilket bringer oss tilbake til spørsmålet mitt fra boken «Godhetens tanketomme ondskap»: Er alt dette påført oss gjennom norges­historiens største og mest avanserte konspirasjon (eller skjult samarbeid om du vil) med tusenvis av involverte? Eller er det bare et resultat av grådighet som utnytter naivitet og inkompetanse? Eller kanskje norske politikere bare er dumme som sauer – i felles inkompetent flokk­mentalitet?

Kanskje alt på en gang? For grådighet kjenner ingen grenser, og molboer samarbeider gjerne i flokk.

Kjøp «Et varslet energisjokk»!