Når noen ikke vil snakke om det alle ser, brukes gjerne uttrykket «elefanten i rommet».

Talemåten har et ukjent opphav, men lesere som er fortrolige med den store russiske dikteren Fjodor Dostojevskij, vil finne uttrykket i hans roman De besatte. Her fortelles det om en som har vært på museum, hvor han ikke observerte den elefanten som var utstilt fordi «hele hans oppmerksomhet var rettet mot de franske sosiale biller, lenger enn til dem kom han aldri».

Uttrykket om elefanten i rommet er sklidd inn i norsk samfunnsdebatt hvor uttrykket beskriver uviljen mot å drøfte følsomme og smertefulle temaer – saker som alle er klar over, men ikke ønsker å sette navn på og drøfte.

Knapt noe forhold i norsk politikk for tiden passer bedre med Dostojevskijs fortelling enn situasjonen i Arbeiderpartiet. Her letes det med lys og lykte etter årsaker til partiets begredelige posisjon, men få tør offentlig sette navn på hovedårsaken til den sterkt svekkede stillingen i folket. Jonas Gahr Støre er elefanten i Arbeiderpartiets rom.

Selv den frittalende outsideren Trond Giske motstår fristelsen til å gi Gahr Støre hovedansvaret for at partiet er i krise. Giske nøyer seg med å fremholde at det er politikken som avgjør folks tillit til et parti, ikke personene i partiledelsen.

Eks-nestlederen har rett i at politikken er avgjørende, men tar feil når han ikke tror personer i ledende posisjoner har stor betydning. Med Einar Gerhardsen, Trygve Bratteli og Odvar Nordli på Statsministerens kontor lå tilslutningen i valg over 40 prosent. Det var ledere folk kunne identifisere seg med og ha tillit til – selv om politikken ikke alltid var begeistrende. Dette var karer fra enkle kår som ikke hadde forstyrret sine talenter med universitetsutdanning, men forsto sitt folk og sin samtid.

De politiske nedgangstidene begynte med Gro Harlem Brundtland og derfra har partiet i over en mannsalder vært i permanent tilbakegang – selv om et eller annet valgresultat har vært litt bedre enn enkelte andre. Etter 1985 har Ap ikke vært over 40 prosent ved noe stortingsvalg. Stortingsvalget i 2021 på 26,2 prosent var en historisk katastrofe, men ble likevel fremstilt som en seier. Det viser hvor lave forventningene var. Ved kommunevalget i september falt partiet til 21,6 prosent. VG- og TV2-målinger denne måneden viser ytterligere nedgang til henholdsvis 18,4 og 16,8 prosent.

Arbeiderpartiet samler til helgen sentralstyret og landsstyret til konferanse om strategi og utforming av ny politisk kurs. Dette skjer blant annet med utgangspunkt i en undersøkelse hvor medlemmene ble bedt om å «gi ærlige og åpne vurderinger av blant annet (valg)kampanjen og de politiske sakene». 

Medlemmene ble også spurt om hvordan de vurderer partilederens og ledelsens innsats. På en skala fra 1 til 10 får Gahr Støre en score på 4,98. Det er en tilbakemelding som viser hvor svakt partilederen står på partiets grunnplan.

Men noen debatt om partilederen er det ikke lagt opp til. Spørsmålet er om noen har mot til å henge bjella på katten. Det kan være en farlig og karrieredempende oppgave. Gahr Støre omgir seg med ja-mennesker. Det virker ikke som han får motforestillinger i sitt nære politiske miljø. I Gerhardsens velmaktsdager ble folk i hans nære politiske krets omtalt som «kaniner», som opptrådte som His Masters Voice. Støres kaniner er hovedsakelig skoleflinke oppdrettspolitikere fra politiske laboratorier.

Det hjelper lite for Ap å justere politisk kurs. For et parti som ser seg tjent med å være ledet av folk som Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide er alt håp ute. 

Hvis Ap ikke utstyrer seg med ny partileder av gjenkjennbar sosialdemokratisk støpning, går utviklingen videre mot selvutslettelse.

Kjøp billetter til lesermøtet her!

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus!