Belisario Corenzio (1558–1646), «Jesus helbreder den lamme i Kapernaum», Complesso Severino e Sossio, Napoli. Foto: Mattia Luigi Nappi / cc by-sa 4.0 / Wikimedia Commons.

¹ Noen dager senere kom Jesus igjen til Kapernaum, og det ble kjent at han var hjemme. ² Det samlet seg så mange at de ikke fikk plass, ikke engang utenfor døren. Mens han forkynte Ordet for dem, ³ kom de til ham med en som var lam. Det var fire mann som bar ham. ⁴ Men de kunne ikke komme fram til ham på grunn av trengselen. Derfor brøt de opp taket over stedet der han var, laget en åpning og firte ned båren som den lamme lå på. ⁵ Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: «Sønn, syndene dine er tilgitt.»

⁶ Nå satt det noen skriftlærde der, og de tenkte med seg selv: ⁷ «Hvordan kan han si slikt? Han spotter Gud! Hvem andre kan tilgi synder enn én – det er Gud?» ⁸ Straks visste Jesus i sin ånd at de tenkte slik, og han sa til dem: «Hvorfor går dere med slike tanker i hjertet? ⁹ Hva er lettest å si til den lamme: ‘Syndene dine er tilgitt’ eller: ‘Stå opp, ta båren din og gå’? ¹⁰ Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» – og nå vender han seg til den lamme – ¹¹ «Jeg sier deg: Stå opp, ta båren din og gå hjem!» ¹² Og mannen reiste seg, tok straks båren og gikk ut rett for øynene på dem, så alle ble ute av seg av undring. De priste Gud og sa: «Noe slikt har vi aldri sett.»

Markus 2, 1–12

Det handler ikke om religion, påstår forsvarerne av palestinerne på Gaza, og peker på Israels okkupasjon av landet. At Gaza ikke har vært okkupert siden 2005, og at området kunne vært en perle ved Middelhavet dersom lederne hadde valgt fred med Israel, er det ingen som våger å si høyt.

For Vestens sekulære har mistet sitt religiøse språk og står igjen med sosio­økonomiske forklaringer. Det er som de ikke orker tanken på at troen betyr noe, at vår virkelighets­forståelse gjør noe med oss, men kanskje enda viktigere: at det finnes noe mer enn materien. Men med tanke på hva som skjer i Midtøsten, er det avgjørende for oss at vi forstår de religiøse motivene til palestinerne.

Det er vanskelig å ta på alvor de som avviser at troen betyr noe, at våre handlinger skal være motivert i materielle årsaker, for det er sjelden vi finner noen som er villige til å ta den fulle konsekvensen av et slikt standpunkt. Og for muslimer er en slik forklaring uholdbar. Derfor bør vi prøve å forstå hva som driver palestinerne på Gaza og ledelsen til Hamas, selv om det kan føre til en innsikt vi ikke liker.

Hva vi først må slå fast, er at Jesus ikke er en profet og muslim, slik muslimer selv hevder. Jesus mente han hadde makt til å tilgi synder som ikke var begått mot ham selv, og presenterte seg som Messias, Guds sønn. Spørsmålet vi derimot bør stille, er hva det har å si for muslimers virkelighets­forståelse at deres gud har latt seg bli representert med et menneske, og avviser ideen om treenighet (her må det presiseres at kristne og jøder har samme Gud).

Vesten sliter med en politisk ledelse og et akademia som ikke vil innse hva det vil si å være drevet av troen på noe større enn deg selv. I Vesten finnes det ikke noe større en selvet og realiseringen av egen identitet. Men for de som tror er dagens dyrking av selvet en moderne form for avguds­dyrkelse, uansett religion.

Som kristen har jeg Jesus Kristus som herre i mitt liv, og hans påstander om synds­forlatelse er en historisk milepæl. Gud som ble menneske for å tilgi og frelse oss, tar oss på alvor som selvstendige mennesker og vil ta et oppgjør med ondskapen. Våre handlinger og ondskapen er et problem for Gud, han tåler ikke synd. Samtidig er synden et resultat av en god ting, nemlig menneskets frie vilje, en fri vilje mennesket misbrukte og som ledet til syndefallet.

Alt dette er fremmed for en muslim. Men vi våger ikke å snakke om det.

For en muslim er kristendommens Gud svak på grunn av sin kjærlighet, og påstanden om at vi alle, både jøder, kristne og muslimer, er Abrahams barn med felles gud, er meningsløs.

Fem militante palestinere som er blitt drept av Israel, begraves på Vestbredden den 18. november 2023. Foto: Majdi Mohammed / AP / NTB.

94 prosent av palestinerne på Gaza sier de tror på skjebnen (inshallah), og hvis vi ikke klarer å forstå hva dette innebærer, vil vi heller aldri forstå de kyniske kalkylene som Hamas la til grunn da de angrep Israel 7. oktober. Det blir nemlig tydeligere for hver dag som går at Hamas var villige til å la så mange som nødvendig av Gazas innbyggere lide martyrdøden for å vekke Vestens dårlige samvittighet.

Denne samvittigheten bygger på en ren sekulær virkelighets­forståelse, nemlig at antall døde forteller oss hvem som er overgriperen, men også at antall døde den 7.oktober forteller oss hvor undertrykt palestinerne er. Det sekulær-moralske regnestykket går aldri helt opp, men uansett kommer jødene alltid dårligst ut.

Målet for Hamas var å skape ny oppmerksomhet om deres kamp. De mislikte den økende normaliseringen mellom Israel og de arabiske statene, og da ble et angrep så stort at Israel måtte reagere kraftig, et akseptabelt virkemiddel. Deres egne tap betyr lite. For palestinerne er martyrdøden en billett til paradis, og livet her og nå et resultat av Allahs vilje, også angrepet på Israel.

I en slik «virkelighet» spiller også sannheten liten rolle, som da den kjente muslimske lederen Basim Ghozlan nektet for at Hamas med hensikt hadde drept sivile den 7. oktober. Han hevder at «Hamas har ikke bevisst siktet mot sivile. Hamas har aldri voldtatt noen kvinner. Hamas har ikke angrepet eller slaktet barn.»

Vi må ikke bli forundret over at menneskeliv får liten verdi og neste­kjærligheten dårlige kår, når troen på en allmektig gud opphever deres frie vilje, ondskapens problem og vårt behov for å bli tilgitt. Når dette folket i tillegg mener at dagens Israel er et utålelig problem, eller som Ghazi Hamad, medlem av Hamas-ledelsen sa det: «Israel er et land vi ikke har plass til. Vi må fjerne det landet fordi det utgjør en militær usikkerhet og en politisk katastrofe for den arabiske og islamske nasjonen», blir kampen deretter.

Det er i dette perspektivet palestinernes kamp gir mening, ikke i det sosio­økonomiske perspektivet til Vestens sekulære lederskap.

Kristendommens svar blir da også et helt annet enn både muslimer og sekulæres. Vi forstår palestinernes åndelige dimensjon, og vi vet hvor den kommer fra. Utfordringen er at vi knapt har lov til å peke på hvor løsningen ligger, nemlig hos ham som kom ned til oss og sa at han hadde makt til å tilgi våre synder. Palestinernes virkelige fengsel og tragedie er nemlig deres tro, ikke i det å ha jødene som naboer.