Slutter aldri å undres over at så mange presumtivt oppegående mennesker sliter med å skille mellom mannen og ballen i ulike sammenhenger. De prøver ikke engang. De betrakter person og sak som ett og det samme.

Liker de ikke fyren, så er det også noe galt med det han sier eller politikken han representerer, dersom vedkommende er politiker. Når det gjelder Donald Trump, må jeg innrømme at jeg kan forstå at det fort går i ball for mange, og at det kan være en utfordring å holde mannen og saken fra hverandre.

Og i dag har woke-bevegelsen gjort det ikke bare comme il faut å blande kortene; det forventes. Fakta teller ikke. Narrativet må opprettholdes for enhver pris. Følelser, sympatier og hvem man identifiserer seg med, veier tyngre. Særlig når det gjelder Trump, som så mange elsker å hate. Men like fullt. Det er dog et viktig prinsipp, i politikk som i fotball.

Anders Magnus er en presumtivt oppegående journalist jeg har hatt sans for, særlig etter at han gikk av med pensjon og kom ut av statskanalens klamme klør. Han har blomstret i Nettavisen med mange gode kommentarer, og har av og til og ganske uventet utvist journalistisk mot på grensen til det politisk ukorrekte.

Men når det gjelder Donald Trump, blottlegger Anders Magnus ikke bare sine egne fordommer og manglende evne til å skille mellom mannen og politikken, men også manglende kunnskaper om amerikansk politikk. Han er dessverre en god representant for de norske USA-korrespondentenes grenseløst usaklige kampanjejournalistikk når det gjelder amerikansk politikk generelt og Donald Trump spesielt.

I så måte overgås han bare av Christina Pletten i Aftenposten og Tove Bjørgaas i NRK. Og det sier jo litt. Det er forståelig for en som har vært ansatt i NRK. Det er likevel skuffende. Det forteller litt om fordommer, lettvintheter i omgangen med fakta og mangelen på journalistisk etikk. Og det er skremmende å tenke på at den jevne norske leser og seer får presentert et så skjevt bilde av det som skjer i USA.

Omtrent det eneste som er udiskutabelt riktig i hans kommentarartikkel i Nettavisen 10. november, er tittelen: Vi må forberede oss på at Trump kan vinne valget i 2024. Resten er en billig røre av ukvalifisert synsing som nok tilfredsstiller mange lesere som ønsker å få bekreftet egne fordommer, men som vrir fakta til det ugjenkjennelige og som uhemmet villeder og fordekker ved å unnlate viktig kontekst.

Anders Magnus mener å kunne slå fast at det vil bli katastrofe om Trump kommer tilbake i Det hvite hus. Særlig for Norge. For da kommer Trump til å trekke USA ut av NATO, slik han truet med sist.

Magnus unnlater behendig å nevne at Trump truet med å melde USA ut av NATO dersom ikke de europeiske NATO-landene økte forsvarsbudsjettets andel av BNP til 2 prosent, slik de flere år tidligere hadde forpliktet seg til.

Trump advarte mot trusselen fra Russland lenge før invasjonen i Ukraina. Og det hadde ønsket effekt. Flere av de europeiske NATO-landene fulgte opp Trumps oppfordring og økte forsvarsbevilgningene. På den måten bidro Trump til å styrke – og ikke svekke – NATO. Dét sier ikke Anders Magnus noe om.

Og som den innbitte Trump-hateren Magnus åpenbart er, prøver han å gjøre et nummer av at Hillary Clinton numerisk sett hadde flere stemmer bak seg i 2016 enn Trump, men likevel ikke nok valgmandater til å vinne valget. Her unnlater Magnus på nytt å gi leseren nødvendig kontekst, eller så er han uvitende om helt elementære forhold når det gjelder den amerikanske valgordningen.

For akkurat dette har skjedd flere ganger i amerikansk politikk. I USA har de en ordning med utjevningsmandater for å forhindre at de mest folkerike statene skal få for mye makt og overkjøre de mindre befolkede statene. Det er et demokratisk prinsipp for å beskytte regionale mindretall og forhindre geografisk slagside i Kongressen.

Vi har ikke indirekte valg gjennom valgmenn i Norge, men vi har en tilsvarende ordning med utjevningsmandat, nettopp for å ivareta ulike landsdelers interesser. Derfor står det omtrent dobbelt så mange velgere bak hver stortingsrepresentant fra Akershus som fra Finnmark.

Men å gi kontekst som dette for å sette tingene i perspektiv, unnlater Magnus å gjøre. Det ødelegger fortellingen om Trump som en udemokratisk kjeltring som urettmessig vant valget i 2016.

Uredelig? Ja! Dårlig journalistikk? Ja! Uetisk? Ja! Men det passer narrativet som søkes formidlet. At leserne blir ført bak lyset, bekymrer ikke. Nettavisen bør holde seg for god til slikt.

Magnus gremmes åpenbart over at det akkurat nå ser ut til at Trump ikke bare kan bli Republikanernes presidentkandidat, men at han ifølge meningsmålingene i så fall ganske lett kommer til å vinne over Demokratenes kandidat, som mest sannsynlig blir Joe Biden. Dette til tross for at Trump er blitt tiltalt i fire ulike rettssaker.

At Trump stadig blir mer populær, «forklarer» Anders Magnus med at Trump har klart å snu rettssakene til sine egen fordel «ved hele tiden å messe om at dette er politiske rettssaker som er funnet på av hans politiske motstandere for å svekke ham i valgkampen».

Konklusjonen er åpenbart riktig. Rettssakene har backfired og virker nå til Trumps fordel. Men analysen er feil. De har virket mot sin hensikt, ikke primært fordi Trump «hele tiden messer om at de er politisk drevet». De er politisk drevet. Og det skjønner alle, selv hardbarkede Demokrater. Mange hadde gitt opp Trump, men støtter ham nå i protest mot at Demokratene har politisert rettsvesenet, og dermed bidrar til å undergrave konstitusjonen og det amerikanske demokratiet.

Rettssakene er lagt til stater og valgkretser med dommere og juryer med flertall av Demokrater som er klart fiendtlige til Trump. De er blitt utsatt til nå frem mot valget, for å skade Trumps valgkamp mest mulig. Flere ledende jurister, også Demokrater, hevder det ikke er juridisk hold i tiltalene og at rettssakene aldri skulle vært holdt. Og folk undres over at Trump blir tiltalt mens hverken Hillary Clinton eller Joe Biden blir tiltalt for omtrent samme eller tilsvarende forhold, jf. Clintons 33.000 famøse e-mailer og Bidens oppbevaring av graderte dokumenter i garasjen.

At rettssakene er et ledd i en politisk heksejakt på samme måte som Russia collusion var en politisk heksejakt initiert, finansiert og fabrikkert av Demokratene, er noe de fleste skjønner. Det skjønner store deler av grasrota i USA, og de synes ikke det er greit.

Uansett har det gitt Trump et voldsomt løft. Uten rettssakene ville Trump trolig ha slitt på meningsmålingene. Samtidig er det fortsatt mulig at Demokratene lykkes med å forhindre at Trump får stille til valg. Det gjenstår å se. Men det er dét Demokratene desperat prøver på. De er livredd for å få Trump i nakken om han vinner valget, og få etterforskningen rettet mot seg selv for å ha politisert rettsvesenet.

Derfor skremmer Demokratene og liberale medier med at Trump er verre enn fanden selv, at han kommer til å ta hevn og angripe de demokratiske institusjonene og bli den mest autoritære presidenten i amerikansk historie. Dette tøyset kjøper Anders Magnus hook, line and sinker og kopierer det uten blygsel, for så å servere det videre til Nettavisens norske lesere.

Patetisk!

Og om Trump vinner valget, kan det ifølge Magnus bli like ille for oss i Europa og i Norge som for amerikanerne. Med Trump som president i USA kan vi, ifølge Anders Magnus, stå overfor en situasjon «der Europa blir en liten, forsvarsløs øy av demokratier i en verden dominert av sterke, autoritære militærmakter: Kina, Russland – og kanskje også USA».

Tull og tøys og fri fantasi!

Med Trump som president i USA tror mange velgere her i Amerika at realpolitikken vil vende tilbake til Det hvite hus. Det betyr en fast hånd i forholdet til både Kina og til Russland, men også i forhold til Europa. Trump vil kreve at de europeiske NATO-landene tar sin rettmessige del av byrden og bidrar til å forsvare seg selv.

Det burde amerikanske presidenter ha gjort for lenge siden. Da hadde vi kunnet opprettholde et nasjonalt forsvar, slik vi er forpliktet til i henhold til NATO-traktaten, og ikke vært totalt avhengig av USA, slik vi er det i dag.

Krim-halvøya med sin russiske befolkningsmajoritet vil ofres, slik Henry Kissinger og en rekke andre ledende amerikanske utenrikspolitikere har argumentert for, men stedfortrederkrigen mellom Russland og USA i Ukraina vil opphøre, og dermed også faren for ytterligere eskalering og i verste fall atomkrig.

Det er ikke ugunstig verken for europeisk eller for norsk sikkerhet. Tvert imot.

Øystein Steiro Sr.
Vaktmester

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok eller som e-bok!