Det er snart ti år siden muslimske terrorister fra Boko Haram kidnappet nesten 300 hovedsakelig kristne jenter i Nigeria. Hendelsen skjedde i Chibok i delstaten Borno, og skapte stor oppmerksomhet.
Selv etter grusomhetene i Beslan, terroren i New York 9/11-2001 og mens Den islamske staten var i ferd med å etablere seg, ble folk sjokkert. Men likevel: De voldsomme reaksjonene internasjonalt var overraskende. Hvorfor var tragedien i Nigeria plutselig førstesidestoff?
Det var fordi celebritetene omfavnet saken, under hashtag-en «Bring Back Our Girls», skriver Douglas Murray i The Spectator.
I første linje sto selveste Michelle Obama, som ble avbildet med en plakat og et trist ansikt foran Det hvite hus. Andre kjendiser fulgte lydig opp, det ble nesten et krav at man som kjendis brukte energien sin på å vise hvor mye man brydde seg om disse skolejentene i Nigeria.
Salma Hayek pyntet seg opp med #BringBackOurGirls under filmfestivalen i Cannes. Emma Watson gjorde noe lignende mens hun så ekstra trist ut. Det samme gjorde Julia Roberts.
Superstjernene fikk stor oppmerksomhet og tjente nok på stuntet. Effekten var dog liten for de nigerianske jentene som ble brukt som rene sexslaver, og historien døde ut.
At one point Boko Haram kindly produced a ‘proof of life’ tape which was also what most of us would call a ‘proof of rape’ tape.
De kidnappede jentene ble sluppet fri i små dråper. Noen få ble reddet. Enkelte hadde tydelig blitt rammet av Stockholm-syndromet, og valgte å bli med sine såkalte ektemenn. En jente slapp fri for et par måneder siden.
Nigerias myndigheter og hær forsøkte å skjule sin åpenbare inkompetanse.
I dag sitter over 200 gisler i Gaza etter terroren 7. oktober. Noen av dem er så små barn at de ikke har lært å snakke ennå. Vi har sett blødende unge kvinner og kan bare tenke oss hvordan disse unge kvinnene blir behandlet i fangenskap.
Uskyldige jenter i Israel ble voldtatt, kidnappet og drept av Hamas
Grusomhetene er ubeskrivelige. Men hvor er reaksjonene fra de rike og berømte? Det eneste vi hører, er vel kravene om våpenhvile. Hvorfor er det ingen som bryr seg om de israelske gislene?
I stedet ser vi jødehatere som river ned plakater med bilder av de savnede. Selv politifolk bidrar i denne makabre «leken». Hvor er kampanjen til støtte for gislene? Hva er det egentlig vi ser rett foran øynene våre?
Douglas Murray gir ikke noe svar, men det er relativt åpenbart hva han tenker. Det er det klassiske jødehatet som viser seg frem på sin verste måte.
Risikoen for Holocaust 2 er reell, og kun israelerne later til å innse dette. Vi nordmenn ser på Skal vi danse.
Kjøp billetter til lesermøtet her!