Til tross for utallige stipendier og statlige støtteordninger klager kunstnerne konstant over dårlige levekår. Utsiktene blir heller ikke bedre. I dag er det fire Kunstakademier i Norge som årlig pumper ut nye kunstbegavelser. For 13 år siden var det 20.000 registrerte kunstnere, i dag må vi nok regne med det dobbelte; et stadig voksende antall produsenter som det ikke finnes noe salgsmarked for. Det meste av de produktene som lages er det ingen som vil kjøpe. De er da heller ikke skapt for et privat marked, men for å finansieres av Staten.

For hvert år som går og det utdannes stadig flere kunstnere må Staten bevilge mer penger til kunstfeltet. Det innebærer ikke at kunstnerne får mer å rutte med. Nei, fordi antallet kunstnere stadig øker blir det flere å dele kaka med og dermed mindre på hver enkelt. Slik er det i prinsippet, men i praksis mer viselig organisert. Siden det er kunstnerorganisasjonene med sine håndplukkede utvalgsmedlemmer som styrer fordelingen av stipend og støtte, er det bare et fåtall søkere som blir tilgodesett. I hovedtrekk via politisk kjennskap og faglig vennskap.

Her ligger det i systemets natur at det ikke er de beste kunstnerne som får gleden av statlig støtte. De fleste som lever fett på subsidier produserer da heller ikke kvalitetskunst, men rusk og rask som ingen vil kjøpe.

Sløseriombudsmannen har på sin hjemmeside vist oss en rekke verker av den sorten. Men det hjelper ikke, kunstnerne bare klager selv om Staten nå har bevilget en pott på hele 89 millioner kroner. De er øremerket til kunstnerisk utsmykking av det nye regjeringskvartalet, et drømmeprosjekt som noen kunstnere allikevel har fått i vrangstrupen, ikke på grunn av beløpets størrelse, men fordi Staten i sin tid rev Y-blokka med Picassos utsmykking.

Den gang protesterte kunstnerne heftig uten at det hjalp et spøtt. I dag kvitterer kunstnerne med å boikotte Statens generøse tilbud med et nei takk. Ingen kunstnere bør delta i utsmykkingen av det nye regjeringskvartalet! Ennå er det ikke et stort antall kunstnere som støtter boikotten, men lederen Jan Christensen mener at det er underordnet, for boikotten i seg selv er et kunstverk. Legg merke til resonnementet: kunsten er ikke noe de lager, den er en språklig påstand som bare selvutnevnte tusenkunstnere kan lire av seg.

Umiddelbart synes Jan Christensen å være i slekt med veverne i «Keiserens nye klær», men han er nok flasket opp med noe mer moderne, med filosofien bak den «konseptuelle vendingen» som på 80- og 90-tallet dekonstruerte både sannheten, skjønnheten og kunstens kvaliteter. Å utrope noe til kunstverk kan ikke hvem som helst gjøre, bare de som klarer å generere klingende mynt ut av nonsens. Igjen kommer veverne inn i synsfeltet, den gang holdt de keiseren for narr, men i Christensens tilfelle prøver han å stille Staten til veggs med kunstboikott, ikke med faglige argumenter, men på politiske premisser.

Det er her kunstneren Jan Christensen havner i den konseptuelle gjørma, der han ikke ser forskjell på politikk og faglig moral. Han har tydeligvis ikke skjønt prinsippet om «armlengdes avstand. I den gjørma skjønner han heller ikke at boikotten er ødeleggende for alle andre kunstnere som trenger litt statlig støtte av og til. Det ville ikke forundre meg om Christensen politiske kunstboikott en dag blir innkjøpt og innlemmet i regjeringskvartalet som eksempel på samtidskunstens mest dristige og overskridende verk. Veverne tar siste stikk.

Kjøp Paul Grøtvedts bok!