Jeg har gjenlest min første betydelige, offentlige tekst om islam. Den ble publisert under mitt eget navn i avisen VG i august 2003.
På dette tidspunktet hadde jeg nettopp flyttet til Oslo etter å ha studert og jobbet et par år i Midtøsten. Jeg bodde i den samme leiligheten i Oslo i åtte år, til 2011.
Jeg forutså definitivt ikke at jeg ville ende opp i eksil fra Norge fordi noen av mine tekster om islam og innvandring ble sitert uten mitt samtykke av en mentalt forstyrret og trolig sinnssyk mann jeg aldri har møtt. Men slik ble altså virkeligheten.
Min kronikk fra 2003 var skrevet moderat for at den skulle kunne publiseres i en større avis. Samlet sett har min tekst holdt seg ganske godt.
Jeg påpekte hykleriet ved at muslimer gjerne vil bo i et fritt vestlig samfunn, men ikke vil betale prisen for dette gjennom at deres egen kultur og religion også skal kunne kritiseres eller karikeres.
Dette er som om man vil nyte frynsegodene ved å være med i en eksklusiv klubb, men konsekvent nekter å betale for medlemskapet. Da er man en gratispassasjer og en snylter.
Hvis muslimer ikke tåler kritikk av sin tro, inkludert det de selv oppfatter som blasfemi eller satire, innrømmer de selv at de ikke hører hjemme i vårt samfunn.
Min tekst nevnte forfatterne Ibn Warraq og Bat Ye’or. Boka Hvorfor jeg ikke er muslim av Ibn Warraq ble publisert i norsk oversettelse noen måneder seinere. Den såkalte islameksperten Kari Vogt sammenlignet da den godt dokumenterte boka skrevet av en tidligere muslim med svindelen «Sions vises protokoller».
Min kronikk i august 2003 var trolig første gang mange av mine landsmenn hørte om disse to forfatterne. Jeg visste ikke da at jeg personlig ville møte Ibn Warraq, Bat Ye’or og en lang rekke andre skribenter i løpet av de neste to tiårene.
Ibn Warraq er ekstremt kunnskapsrik. Han skriver under pseudonym fordi eksmuslimer kan få mange drapstrusler. Frafalne risikerer dødsstraff ifølge tradisjonell islamsk lov.
Flere muslimske land har dødsstraff selv i dag for å forlate islam. I land hvor dette ikke står i lovbøkene finnes det muslimer som kan være villig til å utføre dødsstraffen på egen hånd.
På mange måter gir det mening å betrakte islam mer som en hær enn som en vanlig religion. Det kan til og med hevdes at islam er en slags permanent verdenskrig.
I krig vil en desertør som forlater sin hær og går over på motpartens side ofte risikere dødsstraff. På samme vis risikerer man dødsstraff hvis man forlater islam, Muhammeds hær. Muslimske menn vil under fredagsbønnen også be på rekke og rad, i tilnærmet militær formasjon. Moskéer har i en rekke tilfeller blitt brukt til å lagre våpen for jihad.
Min interesse for islam utviklet seg gradvis. 19 år gammel i 1994 avsluttet jeg videregående skole i Ålesund og reiste på min første tur alene utenfor Europa. Som en historisk interessert person dro jeg da til Israel som turist og tok også en buss videre til Kairo, Egypt. Dette var under Osloprosessen, da det var mye optimisme i regionen.
Etter studier ved Universitetet i Bergen returnerte jeg til Midtøsten for å bo der i en periode.
I 2001 studerte jeg ved American University in Cairo (AUC) i Egypt. Enkelte har antydet at terrorangrepene den 11. september var det store vendepunktet for meg. Dette er altfor enkelt. Jeg var gradvis blitt stadig mer kritisk til islam og islamsk kultur alt før denne datoen. Mange hendelser bidro dessuten til denne utviklingen etterpå, i tillegg til betydelige selvstudier på emnet. Likevel, å bo i den største byen i den arabisktalende verden 11. september 2001 var definitivt lærerikt.
I 2002-2003 jobbet jeg i byen Hebron som observatør i TIPH, en ganske tannløs sivil misjon etablert under Osloprosessen. Mens jeg jobbet der ble to av mine ubevæpnede kolleger skutt og drept av palestinske muslimer den 26. mars 2002.
TIPH ble forøvrig angrepet av flere hundre steinkastende muslimer i 2006 under striden om de danske Muhammedkarikaturene. Observatørene måtte da ha beskyttelse fra israelerne mot de lokale palestinerne de var der for å hjelpe.
Noe av det mest skremmende jeg oppdaget ved å bo i Midtøsten var at det ikke lenger er mulig for mange europeere å forlate regionen. Midtøsten fulgte meg hjem.
Oslo og andre byer over hele den vestlige verden har store og raskt voksende befolkninger av muslimske innvandrere. Situasjonen er blitt synlig og dramatisk forverret på bare en generasjon.
7. oktober 2023 lanserte jihadister fra Hamas brutale terrorangrep mot israelere fra Gaza. Dette skapte fornyet konflikt mellom palestinere og israelere, med påfølgende internasjonale spenninger, angrep på jøder og økte terrortrusler.
Høsten 2023 har det vært store demonstrasjoner mot Israel i mange byer over hele den vestlige verden, fra Roma og Madrid til Berlin og Paris.
I flere europeiske byer har muslimske demonstranter åpenlyst ropt på jihad og viftet med svarte islamske flagg. De ligner flagg brukt av terrororganisasjoner som Den islamske staten (IS eller ISIS) og al-Qaida. Dette bør skape dypt ubehag selv blant europeere som ikke engasjerer seg i hva som skjer i Midtøsten.
In Denmark cultural enrichers want Islamic Jihad. They shout it like it's normal, they are shameless. Dark times ahead. pic.twitter.com/tdnvkqcBz1
— RadioGenoa (@RadioGenoa) November 12, 2023
Europeere ble utsatt for islamsk vold, aggresjon og slaveraid over ett tusen år før USA ble opprettet, eller staten Israel eksisterte. Mange av muslimene som nå roper «Allahu akbar!» i europeiske byer vil før eller siden vende sin jihadistiske aggresjon mot europeere. En del av dem har allerede gjort dette.
Europa har opplevd så mange dødelige islamske terrorangrep de siste tiårene at selv eksperter kanskje ikke husker alle. Flere vil utvilsomt komme.
Den britiske hovedstaden har siden 2016 hatt en muslimsk borgermester av pakistansk herkomst, Sadiq Khan. 11. november er Remembrance Day. Tradisjonen går tilbake til 1918 og våpenhvilen etter Første verdenskrig.
11. november 2023 marsjerte flere hundre tusen muslimer og venstreorienterte sympatisører i London til støtte for palestinske muslimer og Hamas. «London har falt», kommenterte den nederlandske politikeren Geert Wilders til bilder av dette.
LONDON HAS FALLEN pic.twitter.com/lWz65WjTUP
— Geert Wilders (@geertwilderspvv) November 11, 2023
Den britiske kommunalministeren Michael Gove ble omringet og trakassert av en pro-palestinsk mobb på Victoria Station i London.
Tommy Robinson og andre aktivister har postet billedmateriale som viser at den innfødte befolkningen ble trakassert av politiet, samtidig som aggressive muslimer i stor grad fikk gjøre som de ville.
The police in London beat native patriots and allow Muslim immigrants to do what they want. pic.twitter.com/NTLBo1hBif
— RadioGenoa (@RadioGenoa) November 11, 2023
Islamic Jihad in London. This madness must be stopped in Europe. pic.twitter.com/sd2NBFP1rf
— RadioGenoa (@RadioGenoa) November 11, 2023
Slike eksempler gir mange europeere en følelse av å være gisler eller annenrangs innbyggere i våre egne land. Det er absurd å se slike videoer og fremdeles bli fortalt at islamiseringen av Europa angivelig er en «konspirasjonsteori».
Så alvorlig er situasjonen nå. Hvis utviklingen og masseinnvandringen fortsetter som før, hvordan vil Europa se ut om ytterligere 20 år, 50 år eller 100 år?
Mange europeere ønsker knapt å tenke på dette spørsmålet fordi det føles ekstremt ubehagelig. Virkeligheten presser seg dessverre på.
Historisk sett er islamsk jihadistisk ekspansjon blitt møtt av enten konfrontasjon eller kapitulasjon. Hvis du ikke velger det første alternativet så velger du automatisk det siste.
