VG melder at en av Norges siste krigsseilere er død i en alder av 108 år. Han var Bergens eldste mann, dekorert og omtalt en rekke ganger.

Jeg kjente en krigsseiler. Han hadde noen medaljer. De fant de nederst i en støvete skuff blant tomme brennevinsflasker og annet skrot etter at de ryddet etter ham og bar ham ut.

Han ble ikke så gammel. Han gjorde lite av seg. Han var ikke høyrøstet. Han gikk ikke ofte utendørs. Men tid om annen kunne du se ham ute, duknakket i svære sjøstøvler og en gammel, lang frakk. Han smøg seg langs husveggene innerst på fortauet som for at ingen skulle se ham. Antakelig for å hente trygda eller på vei til Polet.

Ingen visste hva han het. I gata gikk han bare under navnet «Krigsseileren». Han hadde vært krigsseiler under krigen. Det ble ikke sagt som noen hedersbetegnelse, skjønt han nøt en viss respekt. Det var først og fremst en nøktern konstatering av hvem han var. «Krigsseileren».

Han leide i nabohuset. Hadde gjort det i alle år. Så lenge noen i gata kunne huske. Han kom fra en liten gård i innlandet. Hadde ingen familie. Ingen venner. I alle fall ingen som kom på besøk. Om de var døde eller bare hadde gitt ham opp, var det ingen som visste. Og for så vidt var det heller ingen som brydde seg.

Av og til ble det bråk. Når alkoholen ikke klarte å holde fortiden på avstand. Når det ble for mye, og deliriumet tok ham tilbake til vinterkonvoien i det iskalde Atlanterhavet. Da kunne stolene fly veggimellom og ei rute eller to bli knust. Da gikk jungeltelegrafen i gata, og vi ungene strømmet til for å få med oss opptrinnet. Krigsseileren hadde «fått dilla». En gang iblant kom svartemarja, men som regel roet han seg på egen hånd.

Ingen turte å gå inn til ham når han var i det lunet. Men en gang tok det lengre tid enn vanlig. Jeg var bare guttungen, men tok mot til meg, banket på døra og gikk inn. Om det var av ren nysgjerrighet eller for å snakke ham til ro, husker jeg ikke. Antakelig begge deler. Han satt i sofaen i bare helsetrøya og underbuksa. Røyk- og spritlukten hang som et tåketeppe over den sparsommelig møblerte stua. Askebegeret var fullt. Tomflasker lå slengt rundt omkring på gulvet. Han ropte og fektet med armene og skrek:

«Ser du ikke, kaptein? Ser du ikke de tre tyske gastene som sitter i sofaen der? Ser du ikke at de har svære kniver i beltet? Vi må ta de jævlene, kaptein! Vi må ta dem! Ser du ikke de tre tyske gastene?»

Det gjorde inntrykk. Jeg var ikke så store karen. Men jeg fikk roet ham ned. Og jeg ble etter hvert litt kjent med ham. Han sa ikke mye, og han nevnte aldri krigen. Men det ble fortalt av de eldre i gata at han hadde seilt nede i maskinen, på den nordlige ruten i Murmansk-konvoien, og at han hadde blitt torpedert tre ganger.

Når han en gang iblant var tørrlagt, dro han tilbake til heigården. Han tok bussen til et sted oppe i dalen. Der ble han noen dager. Han hadde ei gammel smie der hvor han smidde knivblad. De var riktig forseggjorte – banket, blåst og smidd med opptil 20–30 lag stål. Sylskarpe. Skikkelig damascenerstål. Skaft og slire spikket han i valbjørk. Et fantastisk stykke håndverk.

Jeg har tre av de knivene fortsatt, samt minnet om en gammel fordrukken og ødelagt mann som ofret livet og helsa for andre, for den velferdsstaten som vokste frem etter krigen og for den friheten påfølgende generasjoner har nytt godt av siden.

I dag er det ingen som husker «Krigsseileren» i gata der han bodde eller dalen der han kom fra. Bortsett fra en guttunge som ikke har reist i konvoi, men på første klasse gjennom livet, og som selv begynner å dra på årene.

Neste gang jeg møtte norske krigsseilere var et par tiår senere. Som ambassadens yngste ble jeg utkommandert til å representere norske myndigheter og holde tale under den årlige sammenkomsten for de norske krigsseilerne i Storbritannia. Det var på frigjøringsdagen på et litt forslitt hotell i Cardiff. Det må ha vært i 1985. Førti år etter krigen.

Det gjorde igjen inntrykk. Kontrasten mellom deres bakgrunn som krigsseilere og min egen bakgrunn som barn av etterkrigstidens dessertgenerasjon, ble rett og slett utfordrende å håndtere.

Jeg holdt min tale på vegne av Kongeriket. Jeg dro frem, som seg hør og bør og som de sikkert hadde hørt mange ganger før, Churchills berømmelige ord i det britiske parlamentet i 1942, hvor han takket Norge og sa:

«Den norske handelsflåten har spilt en avgjørende rolle i å holde oss i live. Den har fraktet mat, drivstoff og krigsmateriell til Storbritannia, og den har bidratt til å beskytte konvoiene mot tyske angrep. Uten den norske handelsflåten ville vi ha vært nødt til å overgi oss til Tyskland.»

Handelsflåten fraktet i løpet av krigsårene 75 millioner tonn olje og 70 millioner tonn tørrlast og sto uten tvil for den viktigste krigsinnsatsen fra norsk side. Hele 19 prosent av all olje og 6,5 prosent av de resterende allierte krigsforsyningene ble ført fram av norske skip. I en tale i desember 1941 uttalte sjefen for USAs sjøfartsdirektorat at den norske handelsflåten var verdt en million mann for den allierte krigføringen. Noel Baker, Churchills kabinettssekretær, uttrykte at «norske tankskip var for slaget om Atlanterhavet det samme som Spitfire-flyene var i slaget om Storbritannia.»

Prisen var imidlertid høy. Til sammen 933 mann ga sitt liv i Marinens tjeneste. Men handelsflåtens tap var mer enn fire ganger høyere, både med hensyn til skip og i antall menneskeliv. Handelsflåten mistet 3491 sjøfolk og 487 skip på nærmere 2 millioner bruttotonn. Tapsprosenten blant norske sjøfolk var høyere enn for de allierte styrkene på vestfronten. I tillegg kom de fysiske og mentale skadene til dem som overlevde. Og den dårlige behandlingen som de norske sjøfolkene fikk av norske myndigheter etter krigen, gjorde ikke saken bedre.

I Norgeshistorie skriver historikeren Guri Hjeltnes i prosaiske vendinger følgende om krigsseilerne etter krigen:

«Etter andre verdenskrig ga ordet krigsseiler negative assosiasjoner i deler av offentligheten. Krigsseileren ble forbundet med alkohol, fyll og spetakkel i mange kretser. Kunnskapen om og forståelsen for sjøfolkenes erfaringer var liten på lege- og sosialkontor. Sjømenn ble lett sett på som et samfunnets stebarn.»

I tillegg ble de lurt trill rundt av Nortraship-fondet. Det kapret rederne – som satt trygt på land – brorparten av, mens sjøfolkene, som hadde ofret liv og helse, knapt nok fikk utbetalt skyldig hyre som de hadde opptjent under krigen.

Kontrasten mellom deres generasjon og min egen var til å ta og føle på. Mellom dem som hadde ofret alt og oss som kom til dekket bord. Mellom oss som kom kjørende i Mercedes og dem som hadde kommet langveisfra rundt omkring i Storbritannia og knapt hadde til togbilletten. De var stolte, men beskjedne og langt fra hovmodige. De var bare så uendelig takknemlige for at det offisielle Norge ikke helt hadde glemt dem. Noen fortalte sine historier. Andre tiet om sine. Jeg lyttet velvillig, men følte meg beklemt på både egne og norske myndigheters vegne. Sa lite, men tenkte mitt.

Det skulle gå ytterligere 28 år før daværende forsvarsminister, Anne Grethe Strøm-Erichsen, i august 2013 ga en offisiell beklagelse til krigsseilerne for den manglende offentlige støtte og forståelse de møtte i Etterkrigs-Norge.

Det er en særdeles mørk skamplett i Norges historie!

Lurer på hva «Krigsseileren» hadde tenkt om han hadde sett det Norge som nå vokser frem. Lurer på hva han hadde tenkt om den nye generasjonen av ansvarsløse politikere som på nytt gir blanke i landets sikkerhet, den skandaløse eldreomsorgen og den økende innvandrerkriminaliteten. Eller hva han ville ment om en generasjon som har gitt seg den totalitære woke-galskapen og kanselleringskulturen i vold.

Ville han ha ofret liv og helse på nytt? Det er ikke godt å si. Jeg tror ikke det.

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus!

Kjøp boken av Alf R. Jacobsen!