I rollen som Storbritannias statsminister har Rishi Sunak vist seg å være en administrator og ikke en leder. Sunak var populær under covid-krisen da han delte ut offentlige støttepenger i hytt og vær. Sunak var mannen med «de gode nyhetene».

Det var få sterke kandidater da Boris Johnson måtte gå av, og de konservative tok sjansen på Liz Truss. Truss ville forandre alt på en gang, og finansmarkedet i London svarte henne – pundet sank som et blylodd. Truss forsøkte febrilsk og uten hell å omgjøre egne beslutninger.

Hun hadde innsatt Suella Braverman som innenriksminister, men Braverman ble tvunget ut etter at hun hadde sendt en e-post til en kollega fra sin private e-post fremfor den offisielle. E-posten inneholdt nye forslag til regler om innvandring og var dermed klassifisert som sensitiv. Braverman tok ansvar og gikk – med et stikk til Liz Truss. Hun skrev:

«Pretending we haven’t made mistakes, carrying on as if everyone can’t see that we have made them, and hoping that things will magically come right is not serious politics. I have made a mistake; I accept responsibility; I resign.»

«Å late som om vi ikke har gjort feil, fortsette som om alle ikke kan se at vi har gjort dem, og håpe at ting på magisk vis skal rette seg, er ikke seriøs politikk. Jeg har gjort en feil; jeg tar ansvar; jeg sier opp.»

Bravermans avgang skapte et stort press mot Truss, som til slutt måtte kaste inn håndkleet. Hennes tid som statsminister varte i kun 44 dager, og partiet måtte velge på nytt. Etter alt kaoset siktet de mot stabilitet, og inn kom Rishi Sunak.

Rishi Sunak hadde allerede kallenavnet «Dishy Rishi»; mange syntes han var en smukkas. Velkledd, veltalende, søkkrik og smart – og tilsynelatende uten skjeletter i skapet – hva kunne vel gå feil?

Sunak er en mann som tenker seg om før han handler. Han tenker lenge. Altfor lenge, viser det seg. Det er her hans svakhet ligger; han mangler instinkt og naturlig lederskap. Sunaks lederskap virker tillært og kunstig. Britene ser tvers gjennom dette, de har erfaring med sterke ledere med ditto personligheter. Sunak har ikke noen stor personlighet og er ikke blitt noen folkekjær leder. Britene kan tilgi det meste hvis de bare liker statsministeren sin, men de bryr seg ikke om Sunak. Han er bare en mellomfigur mens de venter på den neste ekte konservative statsministeren.

Sunak skjønner at han må beskytte sin egen fremtid som statsminister. I hans svake lederskap har det oppstått et vakuum. Dette vakuumet har Suella Braverman fylt. Det er Braverman som har skapt avisoverskriftene, ikke Sunak.

Braverman om håndtering av illegal innvandring:

«Jeg vil gjerne ha en forside av Telegraph med et fly som tar av til Rwanda. Det er drømmen min, det er min besettelse.»

Braverman om Extinction Rebellion og Just Stop Oil, som blokkerte motorveier:

«Jeg er redd for at det er Labour, Lib Dems, koalisjonen av kaos, Guardian-lesende, tofu-spisende wokerati og, tør jeg si, anti-vekst-koalisjonen vi må takke for forstyrrelsen vi er ser på veiene våre i dag.»

Om illegale båtmigranter som kommer over Den britiske kanal og multikultur:

«Det britiske folket fortjener å vite hvilket parti som mener alvor med å stoppe invasjonen på vår sørkyst.»

«Det er 100 millioner mennesker rundt om i verden som kan kvalifisere for beskyttelse under våre gjeldende lover. La oss være klare på ett punkt – de kommer hit.»

«Multikulturalisme stiller ingen krav til dem som kommer om å integrere seg. Den har mislyktes.»

I den senere tid har Suella Braverman gjort sitt syn på tilhengere av Palestina som marsjerer i gatene veldig klart:

«Det er bare én måte å beskrive disse marsjene på: De er hat-marsjer.»

Braverman publiserte artikler i avisene hvor hun kritiserte politiet for ikke å gjøre nok for å stanse Hamas-sympatisører blant Palestina-tilhengerne. Dette var ikke godkjent av statsministerens kontor, og hun hadde til og med fått beskjed om at dette var over streken. Det var starten på slutten for Braverman i Sunak-regjeringen.

Det siste utspillet hennes 4. november ble også for mye for mange av velgerne:

«Vi kan ikke tillate at gatene våre blir overtatt av rader med telt okkupert av folk, mange av dem fra utlandet, som bor på gata som et livsstilsvalg.»

«Hjemløshet som livsstilsvalg» kunne ikke aksepteres av de moderate konservative. Og Rishi Sunak er en moderat konservativ mann. Som i tillegg ikke har fingeren på den britiske pulsen. Så fjernt fra virkeligheten er Sunak at han har valgt å hente inn tidligere statsminister David Cameron som utenriksminister. Står det så dårlig til i egne rekker at han ikke kunne finne noen andre til den jobben?

Selv BBCs journalist Henry Zeffman, som sto utenfor Downing Street, var overrasket:

«Jeg er litt sliten, men jeg tror ikke jeg har tørnet helt. Men David Cameron har nettopp gått inn i Downing Street 10.»

Labour-leder Keir Starmer må ha hoppet henrykt i stolen med morgenkaffen. De konservative er i ferd med å slå av lyset før de går!

Det er vanskelig å se for seg at Rishi Sunak kan vinne noe valg til neste år med åleglatte David Cameron, som ingen savnet, og uten en hardtslående Braverman. De konservative ser ut til å ha mistet piffen fullstendig.

Det må komme noe mer. Noe annet. Tiden krever en større og tøffere leder enn både Sunak og Starmer.

I kulissene ser vi konturen av Nigel Farage, som nettopp har ankommet Australia for å delta i det populære programmet «I’m a celebrity, get me out of here». Det er ingen tvil om at dette er et stunt for å sjarmere folket. Farage sier han er klar for å komme tilbake til toryene som deres leder i 2026. Han har både instinkt og velgertekke og har også gjort seg populær som programleder i GB News. I oktober sa han:

‘I’d be very surprised if I wasn’t Tory leader by 2026’

Men det er altså etter at de konservative har tapt kampen mot Labour og Storbritannia må slite i fem år med Keir Starmer, som vil reversere så mye av Brexit som overhodet lar seg gjøre.

Med mindre Sunak ofrer seg selv for partiet sitt.

Hvis Sunak tør å slippe Farage inn i varmen på nyåret, kan bildet endre seg. At Sunak nå har sparket Braverman og tatt tilbake David Cameron med åpne armer, vitner dessverre ikke om en slik innsikt. Et ledervalgblodbad like før et valg er sjelden noen god valgkampstrategi, og Sunak kommer ikke til å gi fra seg førsteplassen frivillig. Så da må det et dyptgripende valgnederlag til. Farage er dessuten sannsynligvis best i opposisjon, han liker å stå på barrikadene. Og vi har neppe sett det siste av Suella Braverman heller. Hun posisjonerer seg også for toppjobben.

Og hvorfor ikke la Labour overta problemene med illegal innvandring, woke-presset og husholdninger som sliter med økonomien? Gi dem fem år, slik at de kan få vist britene at det må store forandringer til, ikke bare flere plasterlapper her og der.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus!

Kjøp «Mesteren og Margarita»!