Hoffsjef Olav Heian-Engdal. Foto: Simen Løvberg Sund, Det kongelige hoff.

At kongehuset var blitt hardcore multi­kulturalistisk, har – Durek til side – vært kjent i alle fall siden kong Haralds tale i Slottsparken den 1. september 2016, og klart bekreftet i et intervju med dronning Sonja og kronprins Haakon som NRK offentlig­gjorde den 7. januar 2020.

Men at den samme institusjonen også er blitt hardcore pro-palestinsk, har ikke vært fullt så opplagt før nyheten om at kongehuset føyde seg etter Utenriks­departementets (UD) formaning om ikke å kondolere etter Hamas’ massakre i Israel den 7. oktober.

Det kan altså se ut til at Palestina-lobbyen etter hvert bestemmer hvor skapet skal stå på Slottet også.

Overraskende er det egentlig ikke, for hvorfor skulle det være noe annerledes der enn i for eksempel Den norske kirke? Når alle institusjoner forfaller, ville det snarere være overraskende hvis de kongelige var noe unntak – selv om et slikt unntak som kjent manifesterte seg med kong Haakons nei i april 1940.

Det er likevel av interesse å forstå mekanismene som bringer forfallet også til Drammens­veien 1 i Oslo. Og her må man takke et oppmerksomt publikum i kommentar­felter og sosiale medier for å ha påvist en plausibel sammenheng:

Det har seg nemlig sånn at hoffsjef Olav Heian-Engdal, som i henhold til Dagbladets avsløring mottok korrespondansen fra UD med beskjeden om ikke å kondolere, hadde arbeidet for Palestina­komiteen som frivillig i en flyktning­leir i Libanon i 2005 – da den fremtidige hoffsjefen, født i 1981, var 24 år. Dette opplyser han selv om på LinkedIn.

Interessen for regionen holdt seg også senere i yrkeslivet. Kongehuset opplyser på sine egne nettsider at Heian-Engdal

har bakgrunn fra Utenriks­departementet, der han blant annet var stasjonert ved ambassadene i Washington D.C. og i de palestinske selvstyre­myndighetene.

Palestina­komiteen har lenge og med rette blitt anklaget for å være anti­semittisk og anti-israelsk (det siste vitner blant annet organisasjonens logo klart om), og det er dermed rimelig å anta at hoffsjefen delte anti­semittisk tankegods da han var i tjueårene. Skal tro om han gjør det også i dag?

Vi vet ikke så mye substansielt om oppholdet i Libanon. Slottet har ikke besvart spørsmål fra Document om hans rolle der.

Det som er sikkert, er at hoffsjefen fremdeles svermer for arabisk kultur. Lokalavisen Vårt Oslo kunne den 22. september opplyse at Heian-Engdal dagen i forveien hadde vært til stede ved åpningen av en arabisk kultur­festival i Oslo sammen med sin ektefelle – som heter Marte, men som i artikkelen omtales som Martine.

«Møt ekspertene» hadde Masahat-festivalen kalt åpningen av festivalen på Melahuset i Mariboes ­gate på torsdag. Den london­baserte satirikeren Karl Sharro, mest kjent gjennom sin Twitter-konto KarlreMarks, og satiriker, komiker og forsker Mona Abdel-Fadil harselerte med vestlige såkalte eksperters forståelse av Midtøsten og Nord-Afrika.

Salen i Melahuset var fullsatt, og blant tilhørerne var Martine og Olav Heian-Engdal.

– Det var min idé å gå hit i dag. Jeg er en stor fan av det arbeidet Zeina Bali og Masahat gjør, og synes det er flott at det finnes et slikt miljø i Oslo. De tar i et tak, og arbeider med arabisk kultur i Oslo, sa Martine (42). Olav Heian-Engdal (42) var kjapt frampå med å si at han ikke var vond å be om å bli med.

Marte Heian-Engdal er Midtøsten-spesialist, assisterende direktør ved NOREF Senter for inter­nasjonal konflikt­løsning, og en mye brukt ekspert­kommentator i NRK. Også Marte oppgir på sin LinkedIn at hun har jobbet frivillig for Palestina­komiteen i den palestinske flyktning­leiren Rashedieh i Libanon – og det i samme tidsrom som kjæresten Olav.

Marte har selv fortalt til Adresseavisen at de to var blitt rekruttert sammen av Palestina­komiteens daværende leder Venke Aarethun, og at de lot som om de var gift under oppholdet i Libanon – der hun forteller at de ble glad i menneskene i flyktning­leiren. I artikkelen figurerer hun på et bilde fra 2018 foran Klippedomen i Jerusalem med tørkle på hodet.

Hoffsjefens kone ser også ut til å ha en spesiell interesse for Gaza, hvor hun har bekjente. Den 8. oktober, dagen etter Hamas’ bestialske angrep mot Israel, kunne Dagsavisen opplyse at hun hadde vært i Gaza en måned i forveien. Hun arbeidet med en bok om mat, og hadde tenkt høyt og forventnings­fullt overfor Adressa om hun ville treffe på «en opprørsleder som virkelig vet å diske opp med en lekker hummusrett».

Vi har altså å gjøre med det man på engelsk kaller et power couple – et superpar i samfunns­apparatet – som ser ut til å ha vært nokså dedikerte palestinister i hele sitt voksenliv. Det finnes en del «superpar» i Norge, flere av dem mer eller mindre ukjente for offentlig­heten – og noen av dem kan gjøre en nokså perpleks, når sant skal sies.

Organisasjonen Med Israel for fred (MIFF) anser bakgrunn fra Palestina­komiteen som uryddig for den som skal dekke Israel–Hamas-krigen som journalist, og har innklaget VG til PFU for dette – formodentlig forgjeves i dagens Norge, men det reiser uansett en legitim problem­stilling.

Men VG er i teorien ingen institusjon, selv om de største mediene i Norge er snublende nær å være en del av stats­apparatet. For regjeringen kan regne med deres assistanse i nasjonale kriser og nødsituasjoner, og fremtredende medie­skikkelser har gjerne gått på Forsvarets Høgskole (det har forresten også Marte Heian-Engdal, ifølge hennes egen LinkedIn-profil).

Kongehuset er, eller var, kanskje, derimot en institusjon, sågar den som symboliserer landet, og bør vel således være ekstra varsom med hvem den rekrutterer til sentrale posisjoner. Og her kan man altså tenke seg at en Palestina-vennlig hoffsjef har bidratt til at Norge gjør en dårlig figur.

Den palestinske kampen har i økende grad gravitert mot ultravoldelig nazi-islam. Så kanskje kongehuset burde ha vært litt mer tilbake­holdent med å rekruttere personell som har en stor plass for det ultravoldelige nazi-islams territorier i sitt hjerte? Det ville jo ikke ta seg så pent ut hvis man en dag skulle komme i skade for å assosieres med den gale siden av historien, noe den svenske prins Gustav Adolfs (1906–1947) ettermæle vitner om.

Under den kalde krigen burde man ikke ha altfor tette bånd til aktive kommunister, og i alle fall ikke være en selv, hvis man skulle ha noe håp om å få de høyeste sikkerhets­klareringene. Det forhindret ikke personer som svermet for kommunismen fra å bli diplomater, men lell. I dag virker det som om norske sikkerhets­myndigheter ikke ser forskjell på venner og fiender, og islam ser ut til å ha lettere spill med Norge nå enn KGB hadde før.

Kong Harald har tidligere selv vært påpasselig med å unngå bindinger som kan skape politiske forviklinger. Som kronprins var han president for organisasjonen som den gangen het Verdens Villmarksfond (WWF), men det vervet oppgav han som konge. Så Harald V tenkte formodentlig det var best ikke å bli for tett forbundet med selv noe såpass ukontroversielt som naturvern, skjønt kongen har vist tegn til romantisk dragning mot naturfolks kulturer.

Gjennom kong Haralds år på tronen ser kongehuset imidlertid ut til å ha inntatt en stadig mer servil innstilling til regjeringen. Er regjeringen woke, vel, så er også kongen woke. Og hvis palestinismen er halal i UD, er den også det på Slottet.

Problemet er at kongehuset på den måten mister noe av sin eksistens­berettigelse som nasjonal kulturbærer og samlende symbol for befolkningen. Hvis det ikke lenger har utsikter til å være noe annet enn et seremonielt haleheng for det politiske Norge, ville det kanskje være like greit om Harald ble Norges siste konge.

Og hvis folk nå engang takket være den politiske klassen langt på vei har mistet sitt eget land, hva skal de egentlig med en konge?

Er Harald også sammensuriets konge?

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus!