Duccio di Buoninsegna (1255–1319), «Kristus tar farvel med apostlene», domkirkemuseet i Siena.

⁶³ Det er Ånden som gjør levende, kjøtt og blod duger ikke. De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv. ⁶⁴ Men det er noen av dere som ikke tror.» For Jesus visste fra første stund hvem som ikke trodde, og hvem som skulle forråde ham. ⁶⁵ Og han la til: «Derfor sa jeg til dere: Ingen kan komme til meg uten at det blir gitt ham av min Far.»

⁶⁶ Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. ⁶⁷ Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?» ⁶⁸ Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, ⁶⁹ og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»

Johannes 6, 63–69

Som noen av dere fikk med seg, tilbrakte jeg helgen for to uker siden i England, nærmere bestemt Bolton og Manchester. Antallet muslimske kvinner som gikk helt tildekket, gjorde et dypt inntrykk, og da vi møtte en eldre mann i følge med tre kvinner i nikab, startet refleksjonene for alvor.

For noe har skjedd med et samfunn som en gang var utgangspunktet for kampen mot slaveriet, når det i dag åpent aksepterer at kvinner behandles som hunder og luftes og passes på av sine eiere.

Men det stopper ikke der, for det samme samfunnet aksepterer i stadig større grad LHBTIQ-bevegelsens virkelighetsforståelse, noe det for få år siden ville avvist som absurd.

Det er et ideologisk og filosofisk regnestykke som i utgangspunktet ikke skal gå opp, men som allikevel synes å bli akseptert av våre lands ledere.

Noen hevder at det handler om toleranse og nestekjærlighet, men ekte kjærlighet aksepterer ikke den ondskap som ikke rammer deg selv. Det var derfor det kristne England ikke kunne tåle slaveriet, selv om landet tjente en formue på overgrepene. Innbyggerne visste mishandlingen fant sted, selv om de ikke så hva som skjedde.

Det er vanskelig å si hvor og når forfallet startet, men den såkalte opplysningstiden, med sin dyrking av en frihet løsrevet fra sannheten og Gud, må bære mye av ansvaret. For noen opplysningsfilosofer dreide det seg om frihet til å følge egen fornuft, mens andre mente menneskets autonomi var viktigere enn fornuft. For dem handlet det om friheten til å følge våre egne ønsker uten eksterne normers begrensninger. På 1800-tallet forkynte Karl Marx en frihet fra økonomisk undertrykkelse som den grunnleggende kampen.

Kort fortalt, vi mistet sakte, men sikkert, forståelsen av at friheten ble truet i det øyeblikket vi ga alle og enhver rett til å skape sin egen identitet og leve ut sine egne ønsker.

I dag har denne søken og retten til egen identitet kommet så langt at vi alle har mulighet til å definere vår egen religion, etnisitet og kjønn, samtidig som vi ikke kan kreve at det finnes noe absolutt godt som vi alle skal leve etter.

«Jeg ønsker meg en by der alle, uansett nasjonalitet, tro eller legning kan leve trygt», sa representanten fra KrF da krystallnatten ble markert i Stavanger torsdag kveld. Det høres jo vakkert ut, men uten at hun synes å være klar over det, står hun i en ideologisk tradisjon som gjør det umulig for oss å hindre at jøder blir utsatt for nye overgrep.

For når retten til å leve ut sin religiøse overbevisning og sitt begjær blir bærebjelken i samfunnet, samtidig som moralen blir relativisert, kan vi ikke forsvare oss mot de som krever at vi skal bøye oss for deres syn på verden. Der mangfold og toleranse blir idealet, taper nemlig sannheten.

Foto: Steen Raaschou – Stephen Lam / San Francisco Chronicle via AP / NTB – Gregorio Borgia / AP / NTB.

Derfor blir også palestinernes kamp forstått og akseptert. Deres identitet og definisjon av seg selv rettferdiggjør kampen mot «okkupasjonsmakten». De er krigere som skaper sitt eget selv ut fra sin selvforståelse. Denne identiteten krever at Palestina opprettes som arabisk stat og at jødene oppgir sin selvstendighet.

På samme måte hyller vi menn som vil erobre verden som kvinner, og likekjønnede ektepar som definerer barnets behov for en mor og far som undertrykkelse av deres identitet. I en postmoderne verden kjemper de alle en rettferdig kamp.

Konsekvensene av disse kampene er selvfølgelig svært forskjellige, men utgangspunktet er det samme. Vår dyrking av selvet har ført til at vi mister evnen til å sette grenser. I vår tilbedelse av en grenseløs frihet dyrker vi også mennesket rett til å velge. Og da blir disse valgene ikke bare moralske valg, men de blir også moralske imperativer: Hva selvet velger å gjøre er pr. definisjon rett, for selvet er gud i eget liv. Og: Ønskene som begrunner valgene, er ikke lenger begrunnet i en objektiv moral, de er i stedet blitt en moralsk norm, og som en «guddommelig» vilje er de ment å bli tilbedt.

En falsk forståelse av frihet, autonomi, menneskets selv, og selvets ønsker, forenes i et møte som i Vestens tenkning har blitt grunnlaget for en sekulær helligdom og tilbedelse. Vi må derfor ikke bli overrasket over at et samfunn som legger en slik postmoderne tenkning til grunn for sin virkelighetsforståelse, sier ja til både LHBTIQ-bevegelsen og islamismen.

Når sannheten blir tabu og krenkende, innebærer kravet om aksept for autonomi og identitet fra postmodernismens undertrykte grupper at vi andre må ofre vår frihet. Det er som de krever at hele samfunnet skal si nei til Kristus og forlate ham.