FREYR Battery Giga Arctics tredjekvartalsrapport, som ble lagt frem torsdag, inneholder ingen avklaring for selskapets planlagte batterifabrikk i Mo i Rana, men peker mot at ledelsen setter investeringene på pause og sender selskapet mot store kostnadskutt.
Dette er ikke overraskende for oss som har fulgt planene gjennom flere år, men svært dårlige nyheter for politikere i Mo i Rana som har vært helt kritikkløse til det enorme prestisjeprosjektet – til tross for mange faresignaler. Fremtiden til batterifabrikken ser nå ut til å være helt i det blå, selv om ledelsen hevder dette ikke er slutten.
FREYR har snakket høyt og lenge om batteriproduksjon i Norge. Løftene om enorm vekst, profitt og arbeidsplasser har haglet fra selskapets svært aktive PR-avdeling i årevis. Det eneste som har manglet i denne årelange suksesshistorien, er – påfallende nok – batterier. Så langt har nemlig ikke Giga Arctic produsert et eneste batteri, bare ekstreme mengder garantier og løfter om millioner av batterier. Nå varsler de oppsigelser, mens produksjon av vage løfter og PR blir som før. I børsmeldingen sier selskapets ledelse:
– Følgelig planlegger FREYR å minimere investeringene i Giga Arctic-prosjektet i 2024, sikre eiendelen med de gjenværende forpliktede investeringene, og fortsette å jobbe med interessenter i Norge og Europa for å utvikle en gjensidig attraktiv politisk løsning.
Det fremgår at selskapet akter å halvere kontantbruken neste år i forhold til 2023. Man kan ikke tolke dette annerledes enn at byggingen av hovedfabrikken i Mo i Rana settes på pause fra årsskiftet, at oppsigelser kommer og at prøveproduksjonslinjen under bygging heller ikke blir ferdigstilt i år som planlagt. Om noensinne.
FREYR sier én ting, men gjør det motsatte
Trass de negative signalene fortsetter ledelsen å hevde at dette på ingen måte er slutten for «batterieventyret» i Mo. I en kommentar til Dagens Næringsliv sier FREYR-sjefen Birger Steen:
– Vår langsiktige ambisjon er fortsatt å etablere en bærekraftig verdikjede for batteriproduksjon i Norge for å fremme avkarbonisering av samfunnet, nye arbeidsplasser og regional energisikkerhet. Bransjen trenger imidlertid konkurransedyktige rammebetingelser for å kunne finansiere skalering av gigafabrikker i Norge og Europa. (…) Våre hovedprioriteringer er å starte automatisert produksjon ved Kundekvalifiseringsfabrikken i Mo i Rana, deretter å skalere opp battericelleproduksjonen vår til gigaskala – først i Georgia i USA. Inflation Reduction Act gjør i dag lønnsomheten til en gigafabrikk betydelig bedre i USA enn i Europa.
Årsaken til nedskaleringen er altså, som tidligere varslet: manglende subsidier fra staten. Da Biden-administrasjonen lanserte sin «Inflation Reduction Act», startet i praksis en konkurranse mellom vestlige land om hvem som kunne overføre mest mulig av skattebetalernes penger til grådige kapitalkrefter i bytte for svulstige løfter om grønne arbeidsplasser og profitt fra klimatiltak. FREYR har brukt denne amerikanske støttepakken som brekkstang overfor norske myndigheter for å utløse enda større garantier om «risikoavlastning».
Et evig mas om mer penger fra staten
Foreløpig har ikke staten klart å avklare hvor mye mer penger de vil pumpe inn i Giga Arctic, som er estimert å ha en kostnad på 20 milliarder og gi lokalmiljøet 3500 arbeidsplasser. Regjeringen kom med visse tilleggstiltak til FREYR tidligere i år, og selskapet gjorde det klart at de forventet avklaringer i forslaget til statsbudsjett i høst, ellers ville de flytte fokus til Amerika, hvor subsidiene nå er større. FREYR sendte et dårlig signal ved tidligere å flagge ut til skatteparadiset Luxembourg. Nå har selskapet imidlertid innmeldt flytting av toppselskapet videre til USA.
Ledelsen i selskapet har aldri lagt skjul på at fabrikken på Mo, som inngår i Støres «grønt industriløft» og er en viktig del av Norges gigantiske «grønne skifte», vil være avhengig av masse ny kraft fra vindturbiner og «drahjelp» fra staten i form av subsidier (FREYR startet som et vindkraftselskap, men skiftet fokus til batterier da den folkelige motstanden mot vindkraft vokste). De har også overtalt lokalpolitikerne til å bygge ny lufthavn i Mo for å håndtere fremtidens tilstrømning av folk og penger.
Fra før har FREYR mottatt omtrent 200 millioner kroner i offentlig støtte fra staten, og et tilsagn om fire milliarder i garantier eller lån fra det statlige Eksportfinans. I tillegg fikk selskapet løfte om 100 millioner euro fra EUs innovasjonsfond i 2023. Disse offentlige midlene er brukt til å skape en kunstig soliditet som igjen har tiltrukket seg ti milliarder kroner i egenkapital fra internasjonale investorer. Pussig nok er det ingen i denne loopen som tenker over følgende paradoks: Hvis disse «grønne investeringene» garantert er så fremtidsrettede, lønnsomme og suksessfulle som den nye oljen … hvorfor insisterer initiativtakerne da på at de trenger stadig mer «risikoavlastning»? Hvor er risikoen?
Et gigantprosjekt med store alarmklokker overalt
Trass i jakten på subisidier i USA har likevel aksjen til FREYR sunket kraftig på New York-børsen (NYSE), og FREYR har høstet mye kritikk for høye lønns- og bonusutbetalinger. Samtidig har det har vært store endringer i ledelsen. Medgründeren Tom Einar Jensen (tidligere finansminister Siv Jensens bror) har fratrådt som administrerende direktør og gått over i rollen som arbeidende styreleder. Han er erstattet av den tidligere Microsoft-toppen Birger Steen.
Document har fulgt, skrevet og stilt kritiske spørsmål om FREYR er et industrieventyr eller en eventyrfortelling helt siden 2020. Du kan lese noen av artiklene her, her og her. Vi har også faktasjekket uttalelsene fra ledelsen i FREYR her og Næringsminster Vestre her som har mottatt store klimasubsidier til familieselskapet. Årsaken til skepsisen vår er ikke bare fordi det er jobben til journalister, eller at andre medier har vært helt ukritiske. Skepsisen skyldes også at utrolig mange «grønne» nyetableringer følger et skremmende kjent mønster:
Veltalende pengefolk ankommer fattige kommuner med middelmådige politikere og serverer store løfter om innovasjon, næringsutvikling, arbeidsplasser og skatteinntekter, sikrer seg billig tomt, kommunal støtte og offentlig administrasjonshjelp. Dette brukes deretter som brekkstang overfor staten for å sikre statlig støtte til innovasjon, næringsutvikling, arbeidsplasser og skatteinntekter. Når den støtten og garantiene er i boks, brukes det igjen for å jekke opp aksjekursen og selge prosjektet inn overfor private investorer – uten at man egentlig har produsert noe annet enn løfter og utgifter.
Grønt skifte er en fest for aksjesvindel
Målet med slik aksjesvindel er aldri å produsere noe som helst av verdi. Målet er å produsere PR, reklame, lobbyisme og offentlig «buzz» i store mengder for å sikre stadig høyere aksjeverdier, høye lønninger, bonusutbetalinger, for så å le hele veien til banken når prosjektet imploderer, samtidig som man forsikrer at prosjektet bare er inne i en «vanskelig fase» og at man nå må «omorganisere».
Når mange nok gjør dette samtidig, får man en bobleøkonomi, og det er nettopp dét EU har skapt med sin vanvittige klimapolitikk: Historiens største og farligste bobleøkonomi, som før eller senere vil kollapse – som i 2008, bare mye større og verre. Privatøkonomien til alle personer involvert i slikt er naturligvis beskyttet av det begrensede ansvaret i et AS, så heller ikke denne gangen vil noen bli tiltalt og straffet for historiens største overføring av offentlige penger til private profitører.
For grundig innsikt i advarslene og historien bak, les om Enron-skandalen og kjøp bøkene som advarte mot klimahysteriet og energikuppet, men som ingen politikere ville lese. Kanskje noen bør tipse politikerne og lokalavisen i Mo i Rana snart?