Illustrasjon: NASA.

Mediene fikk seg en støkk da Statistisk sentral­byrås (SSB) topp­ekspert på behandling av tids­serier konkluderte at temperatur­serier viste historiske variasjoner som i moderne tid, og dermed utfordret FNs klima­panels (IPCC) CO₂-hypotese. SSB har inter­nasjonal topp­kompetanse på statistikk, og John K. Dagsvik er i det inter­nasjonale tet­sjiktet på metodikk for tidsserier.

Hans studie viser at utslipp av CO₂ ikke er sterk nok til å forårsake systematiske temperatur­endringer utover historiske variasjoner uten antropogene utslipp. Medienes reaksjon var blandet: Noen sentrale spørsmål og kommentarer ble fremmet. Andre som f.eks. Aftenposten prioriterte å være mikrofon­stativ for IPCCs støtte­spillere, som umiddelbart kastet seg over Dagsvik og Moen i forferdelse. «En verdiløs analyse» uttalte CICEROs Bjørn H. Samset. Oseanograf Tore Furevik (leder av Nansen­senteret og fhv. leder for Bjerknes­senteret) påberopte seg i Dagsnytt 18 at Dagsvik/Moen har «hånd­plukket data­serier.»

Det er IPCC og Furevik som hånd­plukker data

Det er de lange tids­seriene som viser historiske variasjoner. Forsknings­direktøren ved SSB, Anne Nøstebø, slo et slag for viten­skapen og etter­lyste saklige argumenter som del av en viten­skapelig debatt når dyktige fagfolk publiserer. Det er uvanlig å høre et prinsipielt og selvsagt viten­skapelig argument knyttet til klima­debatt i norske medier, men det viste seg å være bare et blaff.

Ole Humlum og jeg sendte inn et innlegg til Nettavisen, som prisverdig nok hadde et anstendig innlegg om saken. Det ble refusert. Aftenposten avslo en snutt jeg skrev som tilsvar til Bjerknes­senteret, som stadig og like feilaktig vil ha det til at der er CO₂ og lufta som varmer opp havet og ikke solen. Stein Bergsmark fikk avslag fra forskersonen.no. Alle disse tre er fra Klima­­realistenes viten­skapelige råd, så her gjengis vårt innlegg i sin helhet.

Ole Henrik Ellestad

* * *

Statistisk sentral­byrå i godt selskap

Av Ole Henrik Ellestad og Ole Humlum

SSB har utfordret IPCCs klima­hypotese med en analyse av temperatur­data av høyeste kvalitet. Ytrings­frihet åpner for faglig innsyn i en inter­nasjonal, viten­skapelig klima­debatt som har pågått i tiår uten formidling i tradisjonelle medier. Nettavisens redaktør, Gunnar Stavrum, skriver i en artikkel 28. september at Statistisk sentral­byrås (SSB) publikasjon, som sår tvil om klima­gasser er årsaken til klima­endringene, er en bombe i debatten. Etter en del nyttig og korrekt informasjon avslutter han med at:

– I norsk offentlig debatt har det vært tabu å mene noe annet enn at klima­forandringene er menneske­skapte. Kanskje vi bør reformulere den setningen til at klima­forandringene er påvirket av mennesker, men ikke menneske­skapte?

Med det retter han fokus mot sentrale klima­faglige forhold og slår samtidig et slag for ytrings­friheten – kanskje det viktigste samfunns­aspektet ved klima­debatten. Han revitaliserer diskusjonen om IPCCs tidligere hoved­konklusjon om at mer enn 50 % av temperatur­stigningen er menneske­skapt. Først i 2021-rapporten ble hele årsaken tilskrevet økte CO₂-utslipp, paradoksalt nok mens det samtidig publiseres at underliggende beregnings­modeller og CO₂-scenarier ikke holder mål. Skeptikere mener å ha viten­skapelig dokumentasjon på at naturlige variasjoner dominerer.

SSBs utgangspunkt

SSB-forskerne har et riktig utgangs­punkt ved å velge fra NASAs database de 75 beste, lange temperatur-tidsserier fra 32 land. SSB har observert endringer som bare kan ha naturlige årsaker, og inkludert usikkerhet i sine vurderinger. Temperaturen har de siste 200 år steget for lite til tydelig å konkludere med at global oppvarming skyldes økte CO₂-utslipp. Når folk med forstand på tall studerer tall, fremkommer ofte ny erkjennelse.

Usikkerhet er mangelvare hos IPCC. Evaluering av organisasjonen i 2010 rettet sterk kritikk mot blant annet manglende bruk av usikkerhet og formidling av denne. Inter­nasjonalt foregår en løpende diskusjon om viktige forhold knyttet til temperatur­målinger påvirket av byoppvarming, fjernt­liggende og uberørte områder, nedlegging og endring av måle­stasjoner, omfattende justering av temperatur­serier, hav­temperaturer i ulike lag, satellitt­data versus bakkedata og hvilke andeler av klodens arealer hver måling representerer for global middel­temperatur.

Satellittdata som dekker de største og fjernt­liggende områder best, viser en global temperatur­stigning per tiår på 0,14 °C. Amerikanske NOAA korrigerte ned sine verdier til 0,09 °C i 2021. IPCC har det dobbelte.

Naturlige variasjoner på Grønland

SSB skriver at de siste 200 år samlet sett er en oppvarming fra Den lille istid. De benytter også temperatur­data fra isbreer på Grønland. Figuren viser isbre­målinger gjennom hele mellom­istiden med synlig­gjøring av Holocen optimum med rundt 1–2 °C varmere enn i dag. Neste 1000-årssyklus er i moderne tid og sammen­faller med solas «Grand Maximum» 1923–2003, det kraftigste på 8000 år.

SSB påpeker at dagens forhold er innenfor rammen av de siste 4000 årenes variasjoner, og 1930-årenes markante varmetopp med isreduksjon i Arktis er på linje med senere tiårs forhold. Dette var hyppig omtalt i datidens aviser, men er forsvunnet fra dagens debatt. Arktis påvirkes sterkt av overføring av energi­mengder fra ekvator mot hver av polene med 50–100 ganger mer energi enn det IPCC tilskriver økt CO₂.

Energimengden og transport­prosesser påvirkes av variasjoner i planet­baner og månen, blant annet solas aktivitet, jord­rotasjonen, vinder, hav­strømmer og tidevann. Men IPCC har ikke dette med i modellene. All klima­endring skal nå dogmatisk være CO₂-relatert.

Det er å håpe at inter­nasjonal debatt blir tilgjengelig­gjort for norske lesere og blir en del av folke­opplysningen som er hjemlet i vår grunnlov og som demokratiet bygger på. På veien tar vi med oss at intet i SSB-publikasjonen peker mot en menneske­skapt klimakrise.

Ole Henrik Ellestad og Ole Humlum er medlemmer av Klima­realistenes Viten­skapelige Råd.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som e-bok.