De sa at det ikke kunne skje. Men krigen er tilbake i Europa. Og Midtøsten står i brann. Krigen eskalerer stadig. Den kan også komme hit. Forsvaret ligger nede. Det gjør de ingen ting med.

De lurte oss inn i EU med EØS-avtalen. De lovte gull og grønne skoger. Vi ga dem våre råvarer og konkurransefortrinn. Alt vi fikk tilbake, var redusert selvråderett og skyhøye strømpriser.

De åpnet dørene på vidt gap. De forespeilet oss fargerikt fellesskap, multikultur og billig arbeidskraft. Vi fikk klankultur, kvinneforakt, grov voldskriminalitet og en velferdsstat i krise.

De lovte reduserte offentlige utgifter. Men offentlig sektor vokser stadig og er nesten dobbelt så stor som snittet i OECD. Men de offentlige tjenestene er ikke noe bedre enn i våre naboland.

De sa at vaksinen ville beskytte oss. Vi ble likevel syke. Vi smittet likevel andre. Og vi fikk redusert immunforsvar og senskader. Vi måtte være hjemme. Men Erna dro på party til Geilo.

De skremmer med dommedag og lover himmerike med det grønne skiftet, slik at de selv kan få fete styreverv og deres venner kan få fingrene langt nedi den store statlige subsidiekrukka.

Vi skvises fra alle kanter. Vi skvises som velgere. Som skattebetalere. Som forbrukere. Og som innbyggere og borgere. Og vi skvises stadig mer og mer.

Vi skvises av en politikerstand hvis kunnskap, kvalifikasjoner, integritet og demokratiske sinnelag det kan være grunn til å stille spørsmål ved. De svindler, lyver og lurer oss.

Vi skvises av politikere som mangler dømmekraft, som er uærlige og som har et tvilsomt forhold til elementære habilitetsregler. Og vi har antakelig bare har sett toppen av isfjellet.

Når de blir tatt med skjørtene nede, skylder de på andre. De sier de er lei seg. De sier at de tar ansvar. Men de blir ikke stilt til ansvar. Etter kort tid er de tilbake, og alt er som før.

Med statsstøttede nettverkspartier og en lukket nominasjonsordning har det vokst frem en stand av yrkespolitikere som setter sine egne interesser foran fellesskapet interesser.

De skryter av at Norge er et av verdens fremste demokratier. Men de sensurerer, stigmatiserer og sanksjonerer. De brunbeiser, rødbeiser og svartmaler alt de ikke liker.

Det blir stadig lavere under taket. Ytringsrommet blir trangere. Velgerne har liten innflytelse over hvem som blir valgt, og minimal innflytelse over politikken som blir ført.

For Norge har den mest lukkede nominasjonsordningen i Europa. Den statlige partistøtten har erstattet medlemskontingenten. Partienes medlemmer har mistet sin innflytelse.

I stedet har vi fått nettverkspartier. Kameraderi og relasjoner betyr mer enn kunnskap og kvalifikasjoner. Partiledelsen avgjør nominasjonen. Og de nominerer stort sett seg selv.

De ønsker ikke elektronisk nominasjon. Eller å begrense partistøtten. De ønsker ikke åremålsordninger. De har gjort politikken til karrierevei. De vil være yrkespolitikere.

Og mest av alt hater de folkeavstemninger. De fikk grasrota i fleisen i 1972 og 1994. Det vil de ikke risikere på nytt. Likevel fikk de lurt oss inn gjennom EØS-avtalen uten folkeavstemning.

De ønsker å beholde kontrollen for å kunne sikre sine privilegier, slik at de stadig kan bli gjenvalgt. At de undergraver demokratiet, bekymrer dem ikke. Arrogansen er uten grenser.

Når deres løgner og maktmisbruk blir påtalt, er de til og med frekke nok til å beskylde oss for politikerforakt. De som avslører makta og står imot det etablerte narrativet, blir steinet.

Slik kan vi ikke ha det. Vi trenger en grunnleggende demokratireform. Men det motarbeider de med nebb og klør. Ethvert forslag for å reformere valgordning og partisystem torpederes.

Nå har de 169 til og med fjernet muligheten til å kumulere. Typisk nok lurte de det igjennom rett før sommerferien. De ønsker minst mulig velgerinnflytelse.

Og som skattebetalere flås de som jobber gjennom et grådig skatte- og avgiftsregime og en selvpåført strømpriskrise. Samtidig renner statskassa over av oljemilliarder.

Dette for at stadig flere som kan jobbe i stedet kan gå på NAV. Andelen som går på stønad i Norge, er nesten dobbelt så stor som gjennomsnittet i OECD. Derfor vil de at de som jobber, skal jobbe mer og lenger.

Og mens formuesskatten driver entreprenørene ut av landet, flår eiendomsskatten middelklassen. Og bompengene, bensin- og strømprisene flår oss alle.

Oljemilliardene smører politikken, holder konfliktnivået nede og brukes til alle mulige slags «gode» formål for at Norge i internasjonal sammenheng skal fremstå som fredsmekler og humanitær stormakt.

59 milliarder forsvinner i resultatløs bistand og til private NGO-er som gir skattebetalerne lite, men som gir de få tilgang til røde løpere, dyre reiser og attraktive internasjonale stillinger.

85,7 milliarder er avsatt til Ukraina, men kun 1 milliard for å styrke Norges eget forsvar. Og vi er hovedbidragsyter i Covax, men ingen ting er gjort for å bedre intensivkapasiteten i Norge.

Iht. SSB kostet innvandringen «bare» 29,2 milliarder i 2021, for i SSBs luretall regnes en innvandrer som jobber én time i uka som fullt sysselsatt. Reelle kostnader kan ganges med ti!

Som forbrukere blir vi skviset av svak konkurranse i dagligvarehandelen. Den er eid av tre kjeder. Resultatet er Europas dårligste vareutvalg og verdens høyeste matvarepriser.

Som velgere blir vi politisk korrekt «informert» av en presse med typisk oligopol-struktur. Tre selskap eier over 70 % av norsk presse. Demokratiske valg forutsetter en upartisk presse.

Som låntakere blir vi skviset av banker som uhindret forsyner seg av rentemarginen. Når renta går opp, flås vi uten hemninger. Når bankene er i vanskeligheter, må staten redde dem.

Alt er ikke bare elendighet i Norge. Men det kunne vært så mye bedre. Norge, med sin enorme ressursbase og lille befolkning, kunne vært et paradis om vi hadde stelt oss bedre.

Stats- og samfunnssikkerhet er sterkt svekket. Forsvaret ligger nede, til tross for at krigen igjen raser i Europa. Og den harde voldskriminaliteten som følger med innvandringen, øker stadig.

Landets verdiskapningspotensial blir ikke utnyttet effektivt. Midlene skusles bort til unyttige formål. Og velferdsstaten undermineres av innvandring og en forvokst offentlig sektor.

De demokratiske institusjonene er svekket innenfra. Politikerne har over tid konsentrert makten i egne hender gjennom reformer og på måter som det ikke er så lett å oppdage.

De har brukt eksisterende politiske institusjoner på måter som innsnevrer velgernes innflytelse. Og de har bidratt til å svekke betingelsene for det demokratiske ordskiftet.

Vi har fått en relativt homogen stand av yrkespolitikere med egne standsinteresser. Slike politikere ligner først og fremst på seg selv; de ligner mindre på velgerne de skal representere.

Dermed blir også de politiske forskjellene mellom partiene mindre. Det går på bekostning av velgerne, som ikke etterlates noe alternativ. Det finnes ikke lenger noen reell opposisjon.

Politikken til de to regjeringsbærende partiene er blitt så godt som identisk på nesten alle vesentlige politikkområder. Og uten en reell opposisjon, finnes det heller ikke noe reelt valg.

Sluttresultatet er et politisk rigget system hvor det spiller liten rolle hvem vi stemmer på. Politikken blir den samme. Den spriker i hytt og pine uten mål og plan og overordnet strategi.

Flerpartivalg til tross, disse yrkespolitikerne er det veldig vanskelig å fjerne. Men de må bort. Når politikerne etablerer seg som stand, utgjør de snart et oligarki, det motsatte av demokrati.

Og politikere som er drevet av egne standsinteresser, fører dårlig politikk. Jeg har sagt det før og sier det igjen: Skal vi komme dette uvesenet til livs, trengs det en omfattende demokratireform.

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus!