Carl Bloch, «Bergprekenen».

Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. ² Han tok til orde og lærte dem:

³ «Salige er de som er fattige i ånden,
for himmelriket er deres.

⁴ Salige er de som sørger,
for de skal trøstes.

⁵ Salige er de ydmyke,
for de skal arve jorden.

⁶ Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten,
for de skal mettes.

⁷ Salige er de barmhjertige,
for de skal få barmhjertighet.

⁸ Salige er de rene av hjertet,
for de skal se Gud.

⁹ Salige er de som skaper fred,
for de skal kalles Guds barn.

¹⁰ Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld,
for himmelriket er deres.

¹¹ Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. ¹² Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.

Matteus 5, 1–12

Det er allehelgenssøndag, og vi bruker dagen til å minnes dem som har gått bort. Jeg vil bruke anledningen til å hedre fortidens helter og vise hva vi kan klare, selv når vi står overfor utfordringer som synes umulige.

Sist helg hadde jeg gleden av å besøke Bolton og Manchester i England. Formålet var konserter med Frelsesarmeens beste brassband, The International Staff Band. Men interessen for historie har jeg alltid med meg, og det var to steder som gjorde inntrykk: besøk ved Boltons første bomullsspinneri fra 1777 og katedralen i Manchester.

Det handler om mennesker som bestemte seg for å skape noe, få samfunnet inn på en ny retning og gjøre livet bedre for oss alle. Vi lever i en tid hvor det vanskelig å skape en bevegelse for nye tanker. Tilhengerne av en destruktiv, postmoderne virkelighetsforståelse liker ikke å bli kritisert. De ønsker ikke at retningen endres, slik at framtiden kan bli slik vi ønsker det.

Men vi har på sett og vis vært der før.

Foto: Manchester Cathedral by David Dixon / CC BY-SA 2.0 / Wikimedia Commons.

I 1787, ti år etter at det første bomullsspinneriet ble etablert, og den industrielle revolusjon var et faktum i Bolton, ble det arrangert et massemøte i katedralen i Manchester. Temaet var kampen mot slaveriet, og taler var Thomas Clarkson. Sammen med William Wilberforce var han den drivende kraften i en kamp mot de mektigste kreftene i samfunnet.

Det hele var et resultat av et møte som hadde funnet sted i London 22. mai samme år. Da var det tolv menn som kom sammen med ett mål for øyet: å få slutt på slaveriet i de britiske koloniene. Det var kvekerne som startet kampen, og med Thomas Clarkson og William Wilberforce fikk de to størrelser med på laget som kunne ta kampen ut i offentligheten og inn i det politiske liv.

På samme måte var ikke industrialiseringen et resultat av tilgang til energi og kanaler for transport. Det var mennesker som fikk anledning til å bruke sin kreativitet og kapital i et samfunn der den private eiendomsretten ble beskyttet og slaveri var forbudt, som gjorde denne revolusjonen mulig.

Historien formes av menneskers valg og den virkelighetsforståelsen de lever under. Kampen mot slaveriet ble gjennomført av kristne mennesker, og var mulig der menneskeverdet var forankret i troen på Jesus Kristus og hans ord om at det vi gjorde for en av hans minste brødre, det hadde de gjort for ham. Og slagordet i kampen mot slaveriet var nettopp «Am I not a man and a brother?». Det var ikke sosio-økonomiske forutsetninger som betydde noe. Hva som ble avgjørende, var mennesker inspirert av ord fra Jesus Kristus.

T.v. Carl Frederik von Bredas maleri av Thomas Clarkson, t.h. Anton Hickels maleri av William Wilberforce.

Det første store massemøtet i den nystartede kampen mot slaveriet fant altså sted i katedralen i Manchester.

Jeg ble fylt av respekt og beundring der jeg satt i den samme kirken denne mandagen i slutten av oktober. Jeg kikket rundt meg og forestilte meg hvordan det hadde vært. Hvilken glød de må ha vært fylt av, de som kom. De var mennesker som reiste seg mot de samfunnsbærende klassene, adel, næringsliv og politikere – grupper som hadde investert store beløp i plantasjer i Karibia og som ikke ønsket å miste sine formuer.

Men folket ville det annerledes. De visste de betød noe, at verden ble formet av deres kamp. Samtidig kunne jeg ikke la være å tenke på hva vi opplevde dagen før, da vi fortsatt var i Bolton. I sentrum av byen kom en eldre mann, som hentet ut fra den arabiske ørken, gående foran tre kvinner, de sistnevnte  ikledd niqab. Var de hans koner eller døtre? Det kunne vi ikke vite, men det vi forstod, var at for dem var frihet et fremmedord.

Ledet av Thomas Clarkson og William Wilberforce, og drevet fram av en evangelikal vekkelse, gikk Storbritannia på begynnelsen av 1800-tallet inn i en ny æra, og resten er, slik vi vet, historie. Og så kan man selvfølgelig si mye om imperialismen osv., men det har ikke så mye å si for moralen i historien fra Manchester.

Gud har kalt oss til å kjempe, og den enkelte av oss betyr noe. Vi skal ikke stille vårt lys under en skjeppe, men arbeide, slik slektene har arbeidet før oss – og jeg er ganske overbevist om at Thomas Clarkson og William Wilberforce ikke ville akseptert det slaveriet som muslimske kvinner er underlagt.

Bruk dagen i dag til å bli inspirert av fortidens helter.

God søndag!