Tysklands visestatsminister Robert Habeck har fredag og lørdag gått hardt ut mot Hamas og antisemittismen i to videotaler.

I en tale som er offentliggjort fredag, erklærer Habeck solidaritet med Israel, fastslår at Israels sikkerhet også er et tysk ansvar, og langer ut mot antisemittismen både fra islamister, venstre og høyre.

Lørdag har Habeck fulgt opp med en videomelding til delegatene ved de grønnes landsmøte i delstaten Rheinland-Pfalz, der han blant annet sier at «Hamas må tilintetgjøres, for de ødelegger fredsprosessen i Midtøsten».

Tostatsløsningen er det riktige politiske svaret, men Hamas er ikke interessert i noen slik løsning, sa Habeck ifølge Die Welt.

«Hamas kjemper ikke for at den palestinske befolkningen skal få sin egen stat. De kjemper for krigen. De vil gjennomføre krigen og ødelegge Israel. Det vil selvfølgelig aldri skje, men de påfører sin egen befolkning umåtelige lidelser.»

Hamas driver ikke med politikk, mener Habeck, som retter flengende kritikk mot terrorbevegelsen: «Hamas har erklært den siviliserte verden krig», fastslår han.

Israel er bundet av internasjonal lov når de konfronterer Hamas, og landet må gjøre hva det kan for å redusere de sivile ofrene til et minimum, men det gjør de også, sier Habeck.

* * *

Videoen den tyske visestatsministeren offentliggjorde fredag, kan sees med engelske undertekster øverst i denne saken. På YouTube ble den også ledsaget av et transcript på tysk som her følger i en minimalt redigert Google-oversettelse til norsk.

Denne har uunngåelig tallrike imperfeksjoner, men gir likevel en kurant forståelse av Habecks budskap. Og det er verdt å merke seg at talen hans ikke er omtalt i norske medier.

Det har nå gått nesten fire uker siden Hamas’ terrorangrep mot Israel. Mye har skjedd siden den gang, politisk, men fremfor alt for mennesker, så mange mennesker hvis liv er fortært av frykt og lidelse.

Siden angrepet har den offentlige debatten blitt opphetet og forvirret. Med denne videoen vil jeg gjerne hjelpe til med å nøste opp. For mye synes jeg blir blandet for raskt.

Uttrykket «Israels sikkerhet er en tysk raison d’état» var aldri en tom formulering, og den må ikke bli en. Det sier at Israels sikkerhet er nødvendig for oss som stat. Dette spesielle forholdet til Israel stammer fra vårt historiske ansvar. Det var mine besteforeldres generasjon som ønsket å ødelegge jødisk liv i Tyskland og Europa.

Grunnleggelsen av Israel var løftet om beskyttelse til jødene etter Holocaust, og Tyskland er forpliktet til å bidra til at dette løftet kan oppfylles. Dette er et historisk grunnlag for denne republikken. Ansvaret for vår historie gjør også at jøder i Tyskland kan leve fritt og trygt, at de aldri trenger å være redde for å vise sin religion og sin kultur åpent igjen.

Men akkurat denne frykten er nå tilbake. Jeg møtte nylig medlemmer av det jødiske samfunnet i Frankfurt. I en intensiv, smertefull samtale fortalte samfunnets representanter til meg at barna deres er redde for å gå på skolen, at de ikke lenger går i idrettsklubber, og at de etter råd fra foreldrene legger kjedet med Davidsstjernen igjen hjemme. I dag, her i Tyskland, nesten 80 år etter Holocaust.

De sa at de ikke lenger turte å sette seg inn i en taxi, og at de ikke lenger satte returadresse på brev for å beskytte mottakerne. I dag, her i Tyskland, nesten 80 år etter Holocaust. Og en jødisk venn fortalte meg om sin frykt, sin rene desperasjon, sin følelse av ensomhet.

Jødiske samfunn advarer medlemmene om å unngå visse steder for deres egen sikkerhet. Også det i dag, her i Tyskland, nesten 80 år etter Holocaust.

Antisemittismen viser seg ved demonstrasjoner, den viser seg i uttrykk, den viser seg i trusler og i angrep på jødiske butikker. Mens det raskt kommer store bølger av solidaritet når det for eksempel skjer rasistiske angrep, bryter solidariteten med Israel raskt sammen. Da sier man at konteksten er vanskelig.

Kontekstualisering må imidlertid ikke føre til relativisering. Vi har sikkert ofte for mye forargelse i debattkulturen vår, men her kan vi aldri bli forarget nok. Det som trengs nå, er klarhet og ikke uklarhet. Og det er viktig å være tydelig: Antisemittisme skal ikke tolereres i noen form, ikke i noen form.

Omfanget av de islamistiske demonstrasjonene i Berlin og andre byer i Tyskland er uakseptabelt og krever en tøff politisk respons. Dette trengs også fra de muslimske foreningene. Noen har tatt tydelig avstand fra handlingene til Hamas og antisemittisme, og har søkt dialog. Men ikke alle, og noen er for nølende, og jeg synes det er for få totalt sett.

De muslimene som lever her, har krav på beskyttelse mot høyreekstrem vold, og det med rette. Hvis de blir angrepet, må dette kravet respekteres, og de må respektere det samme nå som jøder blir angrepet. De må ta tydelig avstand fra antisemittisme for ikke å undergrave sitt eget krav på toleranse.

Det er ikke plass for religiøs intoleranse i Tyskland. Alle som bor her, må leve etter reglene i dette landet, og alle som kommer hit, må vite at det er slik det er, og at det vil bli håndhevet på den måten. Grunnloven vår beskytter og gir rettigheter. Men det pålegger også plikter som må oppfylles av alle. De to kan ikke skilles fra hverandre. Toleranse kan ikke tolerere intoleranse på dette tidspunktet. Dette er kjernen i vår sameksistens i denne republikken.

Dette betyr at brenning av israelske flagg er en straffbar handling, og det samme er det å prise Hamas’ terror. Alle som er tyskere, må svare for dette i retten. Alle som ikke er tyskere, risikerer også å miste oppholdsstatusen. Den som ennå ikke har oppholdstillatelse, gir grunn til å bli utvist.

Men islamistisk antisemittisme tilslører ikke at vi også har forankret antisemittisme i Tyskland. Bortsett fra at høyreekstreme holder igjen av rent taktiske årsaker for å kunne hetse til hat mot muslimer. Naziregimets relativisering av andre verdenskrig som en bagatell er ikke bare en relativisering av Holocaust. Det er et slag i ansiktet til ofre og overlevende. Alle som lytter, kan og må vite.

Andre verdenskrig var en utryddelseskrig mot jøder. For det nazistiske regimet var ødeleggelsen av den europeiske jødedommen hovedmålet. Og fordi noen av høyreekstremistene er Putins venner, lar Putin seg fotografere sammen med representanter for Hamas og den iranske regjeringen, og beklager de sivile ofrene på Gazastripen, mens han skaper sivile ofre i Ukraina. Vennene hans i Tyskland er absolutt ikke venner av jødene.

Men jeg er også bekymret for antisemittisme i deler av den politiske venstresiden, og dessverre også blant unge aktivister. Antikolonialisme må ikke føre til antisemittisme. I så måte bør denne delen av den politiske venstresiden undersøke sine argumenter og mistillit til det store motstandsnarrativet. Tosideargumentet er misvisende her.

Hamas er en morderisk terrorgruppe som kjemper for utryddelsen av staten Israel, og døden for alle jøder. Klarheten som den tyske delen av Fridays For Future, for eksempel, uttalte dette med i motsetning til sine internasjonale venner, er mer enn respektabel.

Da jeg nylig var i Tyrkia, ble jeg fortalt at pro-alestinske demonstrasjoner var forbudt i Tyskland, og at Tyskland måtte utvide sine humanitære krav til folket i Gaza. Jeg gjorde det klart at vi selvfølgelig har lov til å kritisere Israel og at det ikke er forbudt å stå opp for palestinernes rettigheter og deres rett til egen stat.

Men å oppfordre til vold mot jøder eller feire vold mot jøder er forbudt. Og med rette. Ja, livet i Gaza er et liv med mangel på utsikter og fattigdom. Ja, nybyggerbevegelsen på Vestbredden skaper stridigheter og frarøver palestinere håp og rettigheter og tar liv. Og lidelsen til sivilbefolkningen nå i krig er et faktum, et forferdelig faktum. Hvert dødt barn er ett for mye.
Jeg etterlyser også humanitære leveranser, og er forpliktet til å sikre at vann, medisiner, hjelpemidler kommer til Gaza og at flyktningene blir beskyttet. Sammen med våre amerikanske venner gjør vi det gjentatte ganger klart for Israel at beskyttelsen av sivilbefolkningen er avgjørende.

Døden og lidelsen som nå kommer til befolkningen på Gazastripen, er forferdelig. Å si dette er like nødvendig som det er legitimt. Men systematisk vold mot jøder kan ikke legitimeres med dette. Antisemittisme kan ikke rettferdiggjøres med dette.

Selvfølgelig må Israel følge internasjonal lov og internasjonale standarder. Men forskjellen er: Hvem ville noen gang formulert slike forventninger til Hamas? Og fordi jeg nylig ble konfrontert i utlandet med hvordan angrepet på Israel 7. oktober ble bagatellisert som, sitat, en uheldig hendelse, og til og med fakta ble stilt spørsmål ved, blir jeg påminnet her igjen.

Det var Hamas som brutalt myrdet barn, foreldre og besteforeldre i deres hjem, hvis krigere lemlestet lik, kidnappet mennesker og utsatte dem for offentlig ydmykelse mens de lo. Dette er rapporter om ren redsel, og likevel feires Hamas som en frihetsbevegelse. Dette er en reversering av fakta som vi ikke kan la stå til.

Og det bringer meg til mitt siste poeng: angrepet på Israel kommer på et tidspunkt da flere muslimske stater nærmer seg Israel. Det er Abraham-avtalene mellom Israel og muslimske stater i regionen. Jordan og Israel samarbeider om et stort drikkevannsprosjekt. Saudi-Arabia var på vei til å normalisere forholdet til Israel. Men Hamas og dets støttespillere, spesielt den iranske regjeringen, ønsker ikke fredelig sameksistens mellom Israel og dets naboer, jøder og muslimer, utsiktene til en tostatsløsning. De ønsker å ødelegge den.

Alle som ikke har gitt opp håpet om fred i regionen, alle som holder fast på palestinernes rett til egen stat og et reelt perspektiv, og det er det vi gjør, må nå differensiere i disse prøveukene.

Og en del av differensieringen er at Hamas’ morderiske handlinger er ment å hindre fred. Hamas ønsker ikke forsoning med Israel, men heller utslettelsen av Israel, og det er derfor det er urokkelig.

Israels rett til å eksistere må ikke relativiseres. Israels sikkerhet er vår forpliktelse. Tyskland vet det.

Man skulle kanskje tro at det var statsminister Olaf Scholz’ jobb å si disse tingene, men så er det alstå hans nestkommanderende som gjør det.

 

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag.

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.