Ikke uventet vedtok Høyesterett at myndighetsoverføringen i forbindelse med ACER-avtalen var «lite inngripende», og at Stortinget derfor kunne godkjenne avtalen med simpelt flertall.

Ikke uventet tar EU-tilhengerne dommen som en bekreftelse på at EØS, ACER og strømkablene tjener norske interesser. De gjør det som om strømpriskrisen aldri har inntruffet.

Og ikke uventet bruker globalistene dommen for å imøtegå den voksende EØS-motstanden og som en blankofullmakt til å godta EUs fjerde energipakke, ACER 4.

Motsatt utfall i Høyesterett ville skapt et politisk jordskjelv som ville rystet både Høyre og Arbeiderpartiet langt inn i grunnvollene. For her står langt mer enn livsgrunnlaget til et par samefamilier på spill, slik som i Fosen-saken.

ACER-saken dreier seg om den mest grunnleggende konflikt-aksen i norsk politikk, konflikten mellom en sentrums-elite av globalister og ei grasrot som stadig får redusert innflytelse over egne liv, og som erfarer at viktige politiske beslutninger flyttes stadig lenger og lenger bort.

Det dreier seg om selve Grunnloven, maktfordelingsprinsippet og de to regjeringsbærende partienes politiske legitimitet.

Det dreier seg om et Storting som i tre tiår har akseptert at en betydelig del av rettsutviklingen i landet er flyttet fra et valgt Storting i Oslo til et EU-parlament og en EU-kommisjon i Brussel som består av 55.000 ikke-valgte EU-byråkrater.

At de 17 dommerne i Høyesterett i storkammer skulle stemt mot staten i ACER-saken og sette alt dette i spill, var helt utenkelig.

14 av de 17 i Høyesteretts storkammer kommer fra staten, enten fra Regjeringsadvokaten eller fra Justisdepartementets lovavdeling. De tilhører den politiske klasse og omgås den samme sentrumseliten. De er ihuga konføderalister og EU-tilhengere stort sett hele bunten.

Bjørgulv Braanen har skjønt det. Han skriver i Klassekampen 2.11. at «Regjeringsadvokaten, Lovavdelingen og Høyesterett har gjennom årene forsøkt å finne ulike måter å omgå Grunnloven på for å legitimere den massive myndighetsoverføringen som skjer i EØS.»

Det kunstgrepet som ble gjort for å tilsløre og unngå kritikk vedrørende myndighetsoverføring i forbindelse med den tredje energi­markedspakken, var at ACERs vedtak skulle gå via EFTAs overvåkingsorgan ESA, for deretter å bli oversendt til det nyoppnevnte organet, Reguleringsmyndigheten for energi (RME), som har som oppgave å sette forordningene ut i livet.

Dette er en villedende manøver og selvsagt bare lureri.

RME kan instruere norske selskaper som Statnett og Statkraft. Men bare ESA kan instruere RME. Regjeringen kan ikke instruere verken RME eller ESA. ESA er et multilateralt kontroll- og overvåkingsorgan som skal påse at EØS-avtalen etterleves, og som er ment å være uavhengig av norske myndigheter.

Å karakterisere RME som et norske forvaltningsorgan, slik Høyesterett gjør, er derfor en ren tilsnikelse, selv om RME er lokalisert i Norge. Hvor RME er lokalisert, har ingen ting med saken å gjøre.

Høyesteretts dom representerer dessuten et betydelig avvik fra Grunnlovens opprinnelige intensjon om at enhver myndighetsoverføring, liten eller stor, skulle avgjøres med kvalifisert flertall, noe professor Christoffer Eriksen ved UiO og professor Eirik Holmøyvik ved UiB påpekte i en kronikk i Aftenposten 3.11.

Eriksen og Holmøyvik påpeker dessuten at dommen skaper uklarhet og en særdeles uheldig rettstilstand mht. hva som er «lite inngripende» myndighetsoverføring og hva som skal til for at myndighetsoverføringene er inngripende. Dette beror selvsagt på rent skjønn. Det kan tolkes etter politisk forgodtbefinnende. Og det er umulig å etterprøve.

Høyesterett konkluderte også med at det ikke var nødvendig å ta tidligere tilfeller av myndighetsoverføring med i vurderingen av hvor inngripende en konkret myndighetsoverføring er. Det betyr med andre ord at det nå er fritt frem for Stortinget å godkjenne omtrent hva som helst EU sender vår vei med simpelt flertall, bare det gjøres etter salamimetoden, i små nok porsjoner.

Alle skjønner at det er lureri. Det er lureri på samme måte som EØS-avtalen ikke ble gjort til gjenstand for folkeavstemning, til tross for at grasrota allerede hadde sagt nei til EU to ganger tidligere.

Og det er lureri på samme måte som den kumulative effekten av de 14.000 rettsaktene og direktivene vi har integrert som norsk lov siden 1994, kvalitativt og kvantitativt sett er noe ganske annet enn den avtalen som opprinnelig ble signert.

Og det er lureri ved at Stortinget har underminert sin egen rolle som lovgiver som en følge av at rettsutviklingen for en stor del er flyttet ut av landet og til Brussel. Det er nettopp dét som skjer med ACER-avtalen.

For å motvirke den udemokratiske tilnærmingen til EU som ACER representerer, og som Stortinget og Høyesterett praktiserer, bør ACER 4 gjøres til gjenstand for en folkeavstemning. Dette bør programfestes av alle partier på Stortinget med et demokratisk sinnelag – om det fortsatt finnes noen slike.

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester

Støtt Document ved å kjøpe bøker fra Document Forlag!