De blodige krigene blant Sveriges minst 30.000 gjengkriminelle dreier seg ofte om at rivaliserende klaner eller grupper skyter eller bomber hverandre.

Disse handlingene rammer derimot ofte også totalt uskyldige mennesker. Hvis man detonerer ei kraftig bombe i et boligområde kan dette åpenbart få store konsekvenser også for naboene.

Avisen Dagens Nyheter har snakket med noen svenske ofre for ett av de rekordmange bombeangrepene som har rammet landet i 2023. De har fullstendig mistet tilliten til staten og samfunnet.

Alle mennesker som får sitt hjem og liv ødelagt av ei bombe blir stående helt aleine i dagens Sverige. Dette mener Joakim, Pär og Nettan, som ble rammet av en enorm eksplosjon i Hässelby i Stockholm for snart åtte måneder siden.

For dem har livet endret seg voldsomt siden 16. mars 2023. Det var da ei bombe detonerte noen få meter fra hjemmene deres. Da den voldsomme eksplosjonen rev fra hverandre rekkehuset deres, ble deres indre trygghet også rystet.

12 husstander ble hasteevakuert etter eksplosjonen. Sju rekkehus fikk omfattende skader. Totalt ble over 50 husstander påført skader i ulik grad.

Men detonasjonen har også knust deres tillit til samfunnet. Joakim, Nettan og Pär mener at svenske ofre for slike voldshandlinger i praksis er fullstendig overlatt til seg selv, med all sin lidelse og sine praktiske bekymringer.

Pär og Nettan bodde vegg i vegg med boligen som var målet for bombeattentatet i Hässelby i mars i år. Begge deres bad ble knust i stykker da bomba detonerte. Vasker, toaletter, vinduer og deler av flisene ble revet av veggene.

Nettan ble veldig kort avhørt av en politimann utenfor hennes fullstendig raserte hjem. Hun anslår at de snakket i rundt 30 sekunder ute i kulda. «Men jeg ser ikke ut til å være interessant fordi jeg bare er et offer for en forbrytelse. Unnskyld språket, men ikke en jævel spør om jeg og datteren min hadde et sted å gå. Nei!»

Deretter skulle det ta nesten sju måneder før Nettan, Pär og Joakim ble kalt inn til vanlige politiavhør.

Pär rister på hodet. «Hvorfor sender ikke Stockholm by akutt ut en buss med kaffe, tepper og psykologer når noe slikt skjer?»

Joakim var selv på forretningsreise i Los Angeles da telefonen ringte. Datteren hans var aleine hjemme og skrek: «Pappa, jeg er redd, hva skjer?».

Han ringte så forsikringsselskapets nødnummer og ble koblet til SOS Alarm. Han forklarte at han er i USA, at hjemmet hans er sprengt og at datteren hans er aleine i huset. Det er nå prosessen med å bryte ned troen på samfunnets evne til å hjelpe kriminalitetsofre starter.

«Jeg får til svar at siden det ikke er brann på gang, bør jeg komme tilbake i kontortida. Jeg er ikke ute etter å henge forsikringsselskapet mitt ut. De er ikke verre eller bedre enn andre selskaper. Men slik fungerer det».

I sin nåværende, midlertidige bolig blir Joakim hardt påvirket hver gang han ser nyheter om nye bombeangrep. «Jeg forstår virkelig hvilket helvete disse menneskene går gjennom. Det er som å bestige Mount Everest uten oksygen».

Joakim sier at han konsekvent har blitt behandlet som om han hadde vært utsatt for en ulykke. Som om ovnen hans hadde tatt fyr.

«Men fra mitt ståsted er ikke dette en ulykke. Det er en fundamental svikt når det gjelder statens mest grunnleggende forpliktelse, å beskytte oss innbyggere. Det var ingenting vi kunne ha gjort for å forhindre dette», uttaler Joakim. «Min tillit til statsapparatet er helt borte. Jeg rekker ut ei hand og ber om hjelp, og jeg får ingenting tilbake».

Han har en lederstilling og er god i jobben sin. Men eksplosjonen har skadet ham som person. Han har vært sykemeldt i månedsvis. Dels på grunn av helseplager, men også fordi han er begravet i praktiske problemer. Med jevne mellomrom ringte telefonen 30-40 ganger om dagen. Han har blitt oversvømt med spørsmål fra byggefirmaer, forsikringsselskaper og reinholdsselskaper.

«Jeg har blitt en slags prosjektleder i denne elendigheten. Om kveldene er du nær ved å kollapse av tretthet. Jeg prøver å holde det sammen for datterens skyld, men noen ganger raser det bare og tårene kommer». Mest skuffet er han over politiet og sosialtjenestene.

Pär opplever det samme. «Alle man er avhengig av i en situasjon som dette, forsikringsselskapet, kommunen, staten, politiet….ingenting har fungert», kommenterer han til Dagens Nyheter.

Nettan forteller at de flere ganger påpekte overfor forsikringsselskapet at huset deres burde tettes skikkelig igjen etter eksplosjonen. Lenge var det bare et ark med kryssfiner foran døra.

«‘Nei, ingen går dit’, svarte de. Men ja. Det var et innbrudd. Noen gikk inn, tisset på toalettene som ikke hadde vann i og stjal vodka fra barskapet vårt», sier Nettan og sukker. «Vi har måttet kjempe for hver minste ting fra dag én. Du må være sint, hele tida. Jeg er egentlig ikke sånn. Jeg har blitt tvunget til det».

Pär nikker. «Det minste tilbakeslag og du krasjer. Jeg har problemer med å sove. Jeg har vondt i magen hele tida og tar mye medisin og dritt for det».

Alt tyder på at bombingen kan bli en veldig kostbar affære for de berørte.

«Men jeg kan ikke svare på hvor kostbart det blir for jeg vet fortsatt ikke hva sluttregningen blir», sier Joakim, og fortsetter: «Innløsningserstatningen er et sted rundt 40 prosent av anskaffelsesverdien. Jeg vil ha de andre 60 prosentene fra noen. Jeg er ikke ute etter erstatning på flere millioner, men Gunnar Strömmer har kalt voldshandlingene innenlandsk terrorisme. Da er det statens ansvar».

Justisminister Gunnar Strömmer har offentlig omtalt den enorme gjengvolden i Sverige som innenlandsk terrorisme.

Rekkehusområdet i Hässelby har vært en byggeplass i et drøyt halvår. Daglig jobber mellom 30 og 40 håndverkere med ombyggingen. Det har blitt sagt at de kan være i stand til å flytte tilbake i februar, elleve måneder etter eksplosjonen. Det tør ikke Joakim å tro.

«Med tanke på at de ikke har begynt å bygge fasaden og taket ennå… nei. Men jeg vet ikke hvordan det vil føles å bo der. Hva vil datteren min tenke? Eksisterer fellesskapet fortsatt? Folk spør meg når jeg kan flytte hjem. Jeg vet ikke hva hjemmet er lenger».

Pär og Nettan tør ikke flytte tilbake. De har bestemt seg for å selge når huset er gjenreist. Pär trekker på skuldrene. «Ja, hvis noen vil kjøpe det».

Sverige: Svindel med velferdspenger finansierer gjengkriminelle og terrorister

Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet» her! Du kan også kjøpe e-boken her.