FNs generalforsamling i New York vedtok 27.10. en resolusjon som ber om en «umiddelbar, varig og vedvarende humanitær våpenhvile som fører til opphør av fiendtlighetene» på Gaza-stripen. Det høres tilforlatelig ut, men når en ser konteksten og går saken nærmere etter i sømmene, er det ikke like tilforlatelig.

Som det eneste nordiske land stemte Norge for FN-resolusjonen om umiddelbar våpenhvile i Gaza. De fleste vestlige land som Norge vanligvis sammenligner seg med, stemte mot eller avsto fra å stemme. Det var det gode grunner til, først og fremst fordi resolusjonen manglet en fordømmelse av Hamas’ terrorangrep.

Saklig sett fornektet resolusjonsteksten således de faktiske realiteter. Det i seg selv svekker den norske posisjonen. Den var dessuten rettet mot Israel, den angrepne part, og representerte en klar stillingtagen som favoriserer den angripende part, dvs. den som startet fiendtlighetene: Hamas. Det svekker den norske posisjonen ytterligere.

Støre, Barth Eide, Egeland, NRK og det ignorante kommentariatet i norsk presse for øvrig kritiserer dessuten det israelske bombardementet for at det uproposjonalt går ut over sivilbefolkningen og at det er i strid med folkeretten.

Men de unnslår alle konsekvent å nevne det faktum at Hamas systematisk bruker sivilbefolkningen som skjold, at dét er i strid med folkeretten, og at dét er den egentlige grunnen til at sivilbefolkningen rammes så hardt.

De fokuserer på de grusomme sivile tapene som følge av de israelske angrepene mot skoler, sykehus og sivile boligområder, men unnslår det faktum at Hamas’ kommandosentre, rakettutskytningsramper og andre militære installasjoner er lokalisert nettopp under og ved skoler, sykehus og i sivile boligområder.

Det meldes til og med at Hamas aktivt hindrer sivilbefolkningen i å komme seg unna og i sikkerhet. Heller ikke dét omtales i norske medier.

Hamas bruker sivilbefolkningen som skjold fordi de vet at de ikke kan vinne krigen militært. De gjør det for å vinne propagandakrigen og vende det internasjonale samfunnet mot Israel. Og antakelig gjør de det fordi det iht. til deres religion og kultur anses som legitim jihad.

I henhold til internasjonal folkerett er det imidlertid klart ulovlig. Men dét unnlater norske utenriksmyndigheter og det norske mediekommentariatet å nevne.

Den norske stemmegivningen i FN og den ensidige støtten til palestinerne reiser spørsmål ved regjeringens og UDs motiver mht. hva som egentlig driver norsk Midtøsten-politikk.

Er det rene humanitære motiver som ligger bak, eller er det andre interesser? Opptrer norsk utenrikstjeneste som nyttige idioter for Hamas, som de tidligere har gjort for Al Qaida og Taliban?

Tidligere FN-ambassadør Morten Wetland er inne på noe vesentlig i VG 28.10. når han trekker frem Oslo-prosessen og ønsket om på nytt å spille en rolle i verdens rampelys som fredsmekler i Midtøsten.

«Det er veldig mange i Norge som lever av dette og har dette som sin lidenskap både i utenrikstjenesten og i det humanitære Norge, som er ganske stort og sysselsetter utrolig mange mennesker og får veldig store offentlige og private tilskudd til sin virksomhet», sier Wetland.

Han sikter til at det enorme og stadig voksende humanitærpolitiske komplekset i Norge har en åpenbar egeninteresse av på nytt å få spille rollen som fredsmekler.

Wetland nevner henne ikke, men også Mona Juul, vår nåværende FN-ambassadør, har åpenbart spilt en ledende rolle for at Norge skulle stemme for FN-resolusjonen.

Det er i så fall motiver og drivkrefter det i aller høyeste grad kan stilles spørsmål ved. For selv om Oslo-prosessen, med ekteparet Terje Rød-Larsen og Mona Juul i fremste rekke, for en tid satte Norge på kartet som humanitær stormakt og internasjonal fredsmekler, endte det ikke bra.

Milliarder av skattebetalernes penger har forsvunnet til palestinerne og til Hamas uten noen form for kontroll eller revisjon. Mye er antakelig forsvunnet i korrupsjon, og mye er gått med for å drifte det stadig voksende humanitærpolitiske komplekset til Egeland & co. i Norge.

Og mens Terje Rød-Larsen fikk sparken for sine forbindelser med den kriminelle Jeffrey Epstein, har ektefellen Mona Juul merkelig nok fått beholde sin sikkerhetsklarering og posisjon som Norges FN-ambassadør. Hun har åpenbart også fått beholde sin innflytelse på utformingen av Norges Midtøsten-politikk.

Det er tette bånd mellom sentrale aktører i det norske sosialdemokratiet og palestinerne. Det humanitærpolitiske kompleks i Norge har dessuten en klar egeninteresse i å engasjere seg i det de kan finne av konflikter i Midtøsten og ellers. Dette til tross for magre resultater. Det er store pengesummer involvert.

Men for alle andre enn palestinerne, Hamas og dem som har vært involvert i denne virksomheten på norsk side, er det liten grunn til å gjenoppta miseren fra Oslo-prosessen. Desto større grunn er det til å gå relasjonene til Hamas nærmere etter i sømmene.

Her er det mange varsellamper som bør lyse, både i UD, hos Riksrevisjonen og i PST.

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus!