Israels kamp er i realiteten vår kamp, og propaganda­krigen har vi hjemme hos oss – her fra en pro-palestinsk demonstrasjon i London den 9. oktober 2023, to dager etter Hamas’ nedslakting av flere hundre mennesker i Israel. Foto: Kirsty Wigglesworth / AP / NTB.

På 1930-tallet var den frie verden ute av stand til å innse at den stod overfor en eksistensiell trussel, og prisen ble seksti millioner drepte, skriver den israelske journalisten Ben-Dror Yemini.

I 1933 vedtok Oxford Students’ Union med 275 mot 153 stemmer at den ikke under noen omstendigheter ville kjempe for konge og fedreland, og ved andre universiteter ble det fattet lignende vedtak, minner han om i en kronikk hos ynetnews.

I dag uttrykker studenter ved Harvard sin støtte til Hamas. Gjentar historien seg? spør Yemini og antyder at studentene i dag opptrer enda mer klanderverdig:

Det er en forskjell mellom fortiden og nåtiden. På 1930-tallet var det ennå ikke klart at Hitler planla folkemord og erobring av verden.

Når det gjelder dagens inter­nasjonale jihadist­bevegelse, er det derimot ingen tvil:

I dag er det opplagt og klart synlig. Den islamske staten (IS) er ikke alene. Hamas-ledere har tidligere tatt til orde for «erobring av Roma, og deretter Amerika og Øst-Europa», mens Hamas’ offisielle tv-kanal oppfordrer Allah til å drepe kristne og jøder «helt til den aller siste».

Israel er simpelthen i et veikryss der den frie verden støter mot ondskapen og døds­industrien fra jihad, og den kampen kan ikke den frie verden tape, skriver Yemini.

Det er på tide at vi hever stemmen og kategorisk erklærer: Det finnes ingen symmetri i dette tilfellet. Moralske verdier står opp mot umoralske. Dette er tiden for besluttsomhet: Vi må absolutt nedkjempe den Iran-ledede ondskapens akse, jihadist­bevegelsen og dens filialer fra Hamas til IS, fra Hizbollah til Boko Haram.

Israel kan ikke gjøre dette alene, fortsetter Yemini: Nå påhviler det alle – personer, organisasjoner og land – som tror på friheten, å gå inn i kampen.

For hvis Israels hender blir bundet, hvis det falske narrativet som kaller Israel for «aggressor» og Hamas for «offer», får overtaket, vil det bety den frie verdens undergang. Dét bør ikke skje.

Men så er det nettopp rett­ferdig­gjørelse av terroren mot Israel vi ser fra venstre­orienterte studenter, intellektuelle og medier. Den amerikanske filosofen og Berkeley-professoren Judith Butler har til og med sagt at …

Hamas og Hizbollah er «sosiale bevegelser som er progressive, som er på venstre­siden, som er en del av det globale venstre».

Samtidig unnlater tidligere Labour-leder i Storbritannia, Jeremy Corbyn, å fordømme Hamas, mens Noam Chomsky drar på besøk til Hizbollah-leder Nasrallah.

Dette er en skammens parade til støtte for islamo-nazismen, skriver Yemini.

Den israelske journalisten tar avstand fra beskrivelsen av Gaza som et fengsel som trenger masse pengestøtte:

Hamas mangler ikke penger. Men organisasjonen har ikke investert sine ressurser i folks velferd, utdanning eller helse. I stedet har den brukt milliarder på å bygge infra­struktur for terror, ammunisjons­industri og et nettverk av under­jordiske tuneller.

Før angrepet dro mer enn 20.000 mennesker fra Gaza-­stripen på jobb i Israel hver dag. Hundrevis av lastebiler kom daglig for å levere mat og andre forsyninger. Tilførsel av vann, drivstoff og elektrisitet ble også regelmessig sikret.

Hamas ønsker ikke noe av dette, men bare ødeleggelse, og slik har det vært helt siden 2006, fortsetter Yemini.

Til tross for at det alltid har vært forgjeves, har Vesten helt siden da forsøkt å gi Hamas penger i håp om at det skulle få bevegelsen til å anerkjenne Israels rett til å eksistere, men Hamas velger alltid terror istedenfor velstand, fastslår han.

Hvorfor skjedde alt dette? Fordi Hamas er en avlegger av Det muslimske brorskapet, og grunn­leggeren Hassan al-Banna fastla døds­industriens prinsipper i 1938. Ikke velferd. Ikke velstand. Ikke gjen­oppbygging. Ikke utdannelse. Men død.

Vesten ønsker ikke å se hva slags beist man har med å gjøre, mener Yemini.

Men Hamas’ ideologi, organisasjonens avvisning av det inter­nasjonale samfunnets forslag, samt dens like­gyldighet overfor lidelsene hos folk i Gaza, affekterer ikke den frie verdens medier. Dette selv­bedraget er ensbetydende med selv­utslettelse.

Selvbedraget tar ikke slutt med dét: En palestinsk-britisk akademiker mener den nedslaktingen Hamas driver med, handler om «avkolonisering» i praksis.

Teorien som definerer sionisme som kolonialisme, er en av de viktigste utvekstene fra denne tenkemåten. Var beste­foreldrene mine, som flyktet fra Jemen for mer enn hundre år siden, kolonisatorer? Eller jødene som rømte fra pogromene i Russland? Eller de lutfattige Holocaust-overlevende som kom etter andre verdenskrig?

Denne løgn­propagandaen, som spres i mange vestlige medier, er i ferd med å ødelegge Vesten fra innsiden, konkluderer Yemini, som siterer Sam Harris:

«Sannheten er at vi alle lever i Israel. Men noen av oss ikke har innsett det ennå.»

Hvor lang tid skal det gå før den frie verden forstår hva som står på spill, og hva som blir den menneskelige kostnaden ved ikke å forstå det straks? spør Yemini avslutningsvis.

* * *

Vi sitter ikke med svaret, men enn så lenge er det ånden fra München i 1938 som gjelder.

I Europa kommer det lover mot koran­brenning for ikke å provosere muslimer, og det er aldri et vondt ord å høre om islam, som jihadismen springer ut av.

Men begynner ikke jihadist­sympatisørenes nærvær å bli litt vel massivt og påtrengende i våre samfunn nå? Er det ikke snart på tide med noen politiske løfter om litt mindre islam?

Vi vet at våre overherrer og deres mange­hodede monster av myndigheter, medier, teknologi­selskaper, «fakta­sjekkere» og etter­retnings­organer utmerket godt klarer å bekjempe akkurat de ideene de vil, for eksempel skepsis til å la seg korona­vaksinere eller til at menneskene styrer klimaet på Jorden. Det ville ikke være vanskelig å bruke propaganda­våpnene deres mot islam.

Dessverre skjer det motsatte. For islam­skepsis er også i det samme monsterets kikkertsikte.

Inntil de beviser det motsatte, må vi erkjenne at våre overherrer helt enkelt ikke ønsker oss vel. Det er like greit å innse det. Det er som kjent sannheten som setter en fri.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus her!