Åtte år etter at Norge ratifiserte Parisavtalen og dedikerte seg til en energiomstilling fra hydrokarboner til fullelektrifisering av samfunnet basert på sol, vind, batterier og hydrogen innen 2050, begynner fagmiljøet rundt kraftforsyningen vår så smått å bli bekymret for både kostnader og tekniske problemer med å balansere strømnettet. Det er ikke bare åtte år for sent. Problemet med ubalanse i nettet har vært velkjent siden Norge fikk et strømnett, så hvorfor bryter denne debatten ut først nå. Og hva betyr «ubalanse» i nettet?

På konferansen Volue Energy Days flagget Nord Pool-direktøren, Tom Darell, plutselig sin bekymring for kraftbalansen. Han presenterte også Nord Pools strategi for å manøvrere seg gjennom den politisk dikterte energiomstillingen, som ifølge departementene, som ikke kan noe om strømproduksjon, mener ikke kan slå feil. Ifølge et intervju i Energiwatch.no er markedet allerede «litt på kanten av det vi er i stand til å balansere – og poenget er at dette skjer før vi faktisk har begynt for alvor med havvind».

Også Tekna.no begynner så smått å uttrykke offentlig bekymring for et velkjent problem de burde advart klart og tydelig mot for minst ti år siden. I Teknas podcast «Uregulerbar kraft – en utfordring for kraftsystemet?», publisert den 27. september 2023, sitter Knut Hornnes fra Statnett og svenske Jan Blomgren, som skrev boken «Hva du bør vite om Sveriges elforsyning», i panelet, og omtaler et samfunnsproblem som knapt har vært berørt – fordi vanlige folk ikke skjønner noenting av det, og kraftprofitørene vil ikke snakke om det.

Hva er ubalanse i kraftnettet, og hvorfor er det så farlig?

Å forklare problemet med ubalanse i kraftnettet for folk som ikke har gått elektro sterktrøm, er ganske utfordrende. Jeg skal ikke plage leserne med rotorvinkelstabilitet, voltstabilitet, frekvensstabilitet samt de nye problemene med resonansstabilitet og converterdrevet stabilitet. Så la oss gjøre det enkelt: For det første kan en ikke lage strøm uten at noen bruker den. Politikere tror kraftstasjoner pumper strøm inn i strømnettet, og at «energiomstillingen» er basert på at så mange vindmøller som mulig kan pumpe kraft inn i nettet, slik at vi dermed får et stort strømoverskudd. Hurra!

Dette står til «nuggen» i realfag selv for ungdomsskolen. Det er altså forbrukerne som «suger strøm» ut av kraftnettet – ikke omvendt. Så når samfunnet skrur på komfyrene, må kraftstasjonene svare og levere mer. Dette er umulig med vind- og solkraft. Man kan sette på mer vann i et vannkraftverk, men man kan ikke kommandere vinden til å blåse og sola til å skinne. Derfor kan «energiomstillilngen» aldri fungere. Forutsetningene har aldri vært til stede.

For det andre er strømforsyningen basert på vekselstrøm som veksler polaritet 50 ganger i sekundet. (Eller 50 hertz på tectalk.) Når kraftstasjoner skal kobles inn eller ut av kraftnettet for f.eks. vedlikehold, må man være ekstremt forsiktig med synkroniseringen – for hvis én kraftstasjon spinner opp og leverer 49 hertz, mens en annen leverer 51 hertz, kan de kansellere hverandre ut og levere null strøm. Dette kalles en «frekvenskollaps» og kan inntreffe på under ett sekund. Det kan igjen starte en kjedereaksjon i hele strømnettet og skape blackout i byer, fylker eller hele land, som det kan ta dager og uker å gjenopprette. Og vindmøller starter og stopper hele tiden, uten forvarsel eller synkronisering. Not good.

For det tredje: Strømnettet har de siste 100 årene vært basert på store, regulerbare kraftverk, med tunge roterende turbiner plassert nær storforbrukerne – nettopp for å minimalisere faren for frekvensforstyrrelser. Derfor har også faren og kostnadene forbundet med frekvensforstyrrelser vært relativt små.

Planen med den ultra-kolossale «energiomstillingen» er imidlertid å gjøre hver eneste fjelltopp, hvert havområde og hvert hustak til en kraftstasjon – og alle skjønner at dét vil øke faren for frekvenskollaps dramatisk. Det øker også kostnadene for å unngå frekvenskollaps enda mer dramatisk, fordi man må sette opp digitale «nødløsninger» i form av convertere for å opprettholde frekvensen. Og jo lenger vi kommer i «energiomstillingen» som aldri vil fungere, desto dyrere blir dette for strømkundene, og desto farligere blir det for kraftforsyningen.

Et gigantisk problem som først nå blir flagget offentlig

Kostnaden for å balansere Storbritannias strømnett nådde rekordhøye 4,19 milliarder pund i fjor, ifølge Nuclear Industry Associations analyse av data fra National Grid Electricity Systems Operator (ESO). Totalkostnaden for 2022 tilsvarer at hver husholdning i Storbritannia betaler 150 pund ekstra, siden kostnadene bæres av forbrukerne, og kostnadene har økt med 250 % bare siden 2019. I løpet av de siste fire årene har balansering av nettet kostet britiske forbrukere 9,83 milliarder pund totalt, takket være sol- og vindkraft.

For fem år siden kostet det bare en milliard å stabilisere det svenske elnettet. For to år siden kostet det seks milliarder. I år kommer kampen for en stabil strømforsyning til å koste rundt 20 milliarder, og likevel øker faren for omfattende frekvenskollaps enormt. En nødløsning som nå lanseres, er derfor «roterende kraftutkoblinger» i byer og regioner, slik jeg skrev om i 2021. Altså energirasjonering og strømbrudd noen timer, før neste område får strømbrudd noen timer – akkurat som i u-land. Det er derfor myndighetene plutselig sender deg brosjyrer om å ha lommelykt og stearinlys «i beredskap i tilfelle noe skulle skje».  Planene var klare allerede i 2018, da samtlige strømforbrukere fikk «smartmålere».

20 milliarder til nødløsninger for å holde strømnettet i balanse er omtrent like mye som et kjernekraftverk koster, og da ville hele problemet forsvinne – noe som avslører hvor idiotisk og tanketom satsingen på vind og sol faktisk er. For fem år siden kunne Norge kamuflere balanseringsproblemet med vannkraften, men nå holder altså ikke dét lenger. Nå innrømmer selv Nord Pool-direktøren at våre vannkraftverk ikke lenger har kapasitet til å balansere nettet vårt – og dét er før regjeringen (som har null greie på strøm) har gjennomført sine gigantiske havvind-planer. Havvind vil forverre situasjonen dramatisk, hvis det noensinne blir noe av.

Forsøk i EU viser at man kan tåle 65 prosent omformerbasert innmating. Det nivået kan Norge risikere å nå før 2030. Over 60 prosent av EU-landene forventer å nå dette nivået innen 2030, og selv om kraftbransjen forsikrer at de «jobber for å finne løsninger», finnes det egentlig ingen løsning på det, uansett hvor mye penger man bruker på det. Derfor kan du se langt etter billigere strømregning og «nettleie» i fremtiden, og det vil ødelegge prosessindustrien vår. Det er bare å finne en annen jobb.

Totalt meningsløst og unødvendig

Alt dette var totalt unødvendig og hundre prosent unngåelig. Forsøket på å gjennomføre et «grønt skifte» skyldes nemlig ikke bare at EU-politikere vil redde kloden. Det skyldes også at EU alltid har hatt et energiproblem. Kontinentet mangler tilstrekkelige energiressurser for å være selvforsynt med strøm, og er avhengig av å importere gass og uran. Det «grønne skiftet» handler om å løse dette problemet en gang for alle, og skape et stort overskudd av billig energi fra vind og sol.

Dessverre fikk EU-politikerne aldri med seg at disse løftene er ren reklame fra private «fornybar»-aktører. Og reklame er ikke sant. Hele narrativet om et fossilfritt «smartnett» er eventyr og rent oppspinn for å selge flere produkter. Norge har aldri hatt denne energimangelen, og har derfor vært skjermet fra EUs særpregede energiproblemer. Derfor er det også helt kokkeliko at Norge kobler seg til EUs energisamarbeid. Deres problemer er ikke vårt problem.

Visjonen var å gjøre bittelille Norge til «EUs batteri», selv om vi knapt produserer kraft nok til å forsyne fem storbyer i EU. Alt man har oppnådd med denne planen, er å bli en del av EUs energiproblemer fordi inkompetente politikere med klimapanikk ikke gjør hjemmeleksa si: De skjønte aldri at kraftbransjens formål ikke er å gjøre strøm billig for samfunnet. Kraftbransjens formål er å ekspandere så mye som mulig, for å tjene så mye mulig. Der traff de gull – takket være lettlurte, lettledede, naive og kanskje korrupte politikere. Og det finnes egentlig ingen lettvinte veier ut av uføret som Stortinget har påført oss.

Offentlige papirer er rensket for konsekvensutredninger, risikovurderinger og økonomiske overslag

Som Jan Blomgren sier så treffende: Det er to måter å korrigere et problem på her i livet. Metode nummer én: Gjør det riktig fra starten av, så problemet ikke oppstår. Eller metode nummer to: Gjør det feil fra starten av og forsøk å korrigere problemet etterpå. Å skape strøm gjennom tunge synkrongeneratorer i sentrale kraftverk er metode nummer én. Å ha lette ikke-synkrone generatorer som lever sitt eget liv, og siden forsøke å korrigere dette, er metode nummer to.

Sveriges riksrevisjon mener nå at politikerne med manglende konsekevensutredninger har skadet kraftsystemet gjennom kortsiktige vedtak. Det samme mener tysk riksrevisjon om Merkels «Energiewende». Men til tross for negative resultater, endeløst med advarsler og klare faresignaler fra fagmiljøer, fortsetter regjeringen sitt «grønne skifte» som om alt er en suksess.

For å få til dette kuppet uten protester i forkant, har norske politikere systematisk rensket vekk alt av risikovurderinger og økonomiske anslag fra offentlige papirer. Stortingsmelding nr. 13 «Klimaplan for 2021–2030» er på 208 sider, og ingen av sidene er dedikert til advarsler om hva som kan gå galt eller hva denne grønne omstillingen kan og vil koste. Alt papirarbeidet mangler. Hele meldingen er i praksis en hyllest til et eventyr – en fremtidsvisjon uten substans, som derfor er kraftig villedende.

Men man kan ikke trosse fysikkens og økonomiens lover i all evighet. Virkeligheten er i ferd med å innhente de ansvarlige og lommeboken din – uten at de ansvarlige noensinne vil bli stilt til ansvar. De vil heller premiere hverandre med nye direktørstillinger.

Kjøp «Et varslet energisjokk»!