Et av de tristeste eksemplene på undertrykkelse er hvor liten vilje selv konservative redaktører viser når det gjelder å utfordre klimaalarmisme og datagrunnlaget klimaets aktivister bygger sin såkalte vitenskap på.

Dette skriver Edward Ring i American Greatness. Bakgrunnen er at Californias delstatsadvokat Rob Bonta har saksøkt fem oljeselskaper for at de angivelig misleder offentligheten i forhold til trusselen fossil energi utgjør for klimaet.

Bontas kontor ber om milliarder av dollar i kompensasjon, og føyer seg dermed inn i den grønne galskapen som er i ferd med å rasere økonomien i de fleste vestlige land. Å saksøke oljebransjen gir gode inntekter, og lignende søksmål er iverksatt i Oregon, Colorado, Minnesota, Vermont, Massachusetts, Rhode Island, Connecticut, New York, New Jersey, Delaware, Maryland, South Carolina og Hawaii, i tillegg til California.

Disse rettssakene tar gjerne årevis, og oljeselskapene påføres kostnader på flere hundre millioner dollar. Dette, i tillegg til myndighetenes kostnader, finansieres av skattebetalere og forbrukere.

Ikke alle oljeselskaper velger å kjempe imot. De kan inngå avtaler, som medfører store kostnader, men som allikevel er bedre enn alternativet, som er langvarige rettssaker, enda større kostnader og i tillegg dårlig PR i klimahysteriets tidsalder.

Dette utnyttes av myndigheter som en effektiv form for utpressing. Men det er skattebetalerne og forbrukerne som får regningen uansett.

Men dette er en skam, mener Ring, som peker på U.S. Supreme Court, som i 2007 ga saksøkerne en massiv fordel gjennom saken Massachusetts v. Environmental Protection Agency (EPA). De ga EPA fullmakt til å erklære livskilden CO₂ som en farlig forurensning. Dette skjedde også, i 2009. Veien lå dermed åpen for gjentatte søksmål.

Klimahysteri er en mental lidelse

De saksøkte selskapene i California, som er Exxon Mobil, Shell, Chevron, ConocoPhillips og BP, kunne med støtte fra American Petroleum Institute gå til et aggressivt motangrep. De kunne kreve bevis på den såkalte klimakrisen, og spådommer og fantasier om fremtiden er altså kun spådommer, ikke bevis. I tillegg er disse spådommene konsekvent villedende og ofte direkte uredelige. The Science Isn’t Cattled, slik Steve Koonin viser i boken Document Forlag har utgitt i norsk utgave.

Tidligere i oktober var det en debatt om klimasaken. Temaet var: Er det rettferdig å gi klimaendringer skylden for alle problemer? Det ble lagt fram tabeller av en ikke navngitt professor som angivelig viste situasjonen før og etter den såkalte klimakrisen. Men dataene var ikke basert på reelle temperaturer. Som vanlig fra klimaforskningens gylne hånd var dataene levert av en datasimulering.

Dr. John R. Christy er klimaforsker ved University of Alabama i Huntsville, hvis hovedinteresser er satellittfjernmåling av globalt klima og globale klimaendringer. Sammen med Roy Spencer er han mest kjent for den første vellykkede utviklingen av en satellitt-temperatur-rekord. Han gikk opp på scenen med en helt annen konklusjon, basert på reelle data hentet fra virkeligheten.

Christys budskap kan oppsummeres som følger: Det kan ha skjedd en viss oppvarming i California i løpet av det siste århundret, men den er ikke ekstrem og har heller ikke fått alvorlige konsekvenser, som tørke, ekstreme skogbranner, kraftig nedbør, reduserte snømengder, reduserte elvevolum eller tørrere luft. Christys diagrammer kan ses nedenfor.

Men klimaforskere med feil konklusjoner ignoreres, akkurat som f.eks. dr. Richard Lindzen, dr. Judith Curry og hundrevis av andre. Selv konservative medier vil ikke ta i klimasaken med ildtang.

Dr. Curry publiserte i 2019 en avsløring av det hun kalte «konsensushåndhevelse». I den beskrev hun hvordan verdens mest prestisjefylte klimatidsskrifter ga etter for press, ofte med støtte fra sin egen redaksjonelle ledelse, for å nekte å publisere noe som helst som var produsert av klimaskeptiske forskere. Dette er det samme som Michael Shellenberger, som i 2008 ble erklært som Hero of the Environment av Time Magazine, i mars i år beskrev som Censorship Industrial Complex, et samarbeid mellom Big Business, Big Tech og grådige og korrupte myndigheter. Situasjonen er ikke særlig annerledes her hjemme.

Hvis en rapport som avviser klimakrisen blir kjent, dukker the usual suspects opp, som Faktisk.no, som bruker samtaler med én eller to eksperter som bevis. Disse er gjerne håndplukket ut fra sine velkjente holdninger, og dataene de benytter som bevis, er enten ikke-eksisterende eller basert på ren fantasi og politisk propaganda.

Et eksempel på hva som undertrykkes og ikke en gang blir nevnt i konservative medier (finnes slike i Norge lenger?), er  World Climate Declaration, som er signert av over 1800 forskere som sier at klimakrisen ikke eksisterer.

Blant forskerne som har signert, er de tre ovenfornevnte. Målet er blant annet å forkaste fantasien om at vitenskapen er avgjort. Vitenskap er ikke et demokrati, men en søken etter sannhet gjennom prøving og feiling. Konsensus har absolutt ingenting med vitenskap å gjøre, for i så fall ville jorden fortsatt være flat, og solen ville gå i nøyaktige og perfekte sirkler rundt universets sentrum, vår lille planet.

Klimahysteriet: FN skyver barn og unge foran seg

Som skribent har også Edward Ring opplevd å bli utestengt. Men etter å ha blitt avvist av flere konservative regimemedier, fikk han endelig publisert en sak for American Spectator. Et av avslagene lød slik:

We’ll pass on this, but thanks for showing it in. On the question of climate change, there’s no editorial line, but I tend to be uneasy about publishing anything directly on the science (mainly because I am not a scientist).

Få journalister er vitenskapsmenn. Så å si ingen av klimehysterikerne er vitenskapsmenn eller -kvinner, og herregud: Klimaprinsessen Greta Thunberg fikk holde tale for FN uten å ha fullført videregående. Men hun sperres ikke ute av mediene, hun ble unisont hyllet av medier over hele Vesten inntil pandemien tok over som en ny form for massepsykose.

Biden, Gore og Bontas er heller ikke mer egnet enn en intelligent journalist når det gjelder å forstå det enormt kompliserte spørsmålet som klima utgjør, snarere tvert imot, for de blir belønnet for å fremme de «riktige» holdningene. At de groteske spådommene som ga Al Gore Nobels fredspris i 2007 sammen med FNs klimapanel, viste seg å være like sinnssyke som mange trodde, har ikke kostet ham noen ting.

Ring avslutter nokså pessimistisk:

Hvis du aksepterer at vitenskapen er avgjort, og bare utfordrer den politikken som en partisk og politisert vitenskapelig fortelling blir brukt for å rettferdiggjøre, er du allerede i forsvarsposisjon. Du kommer til å tape spillet.

Hvem bryr seg om hvorvidt vi må slavebinde menneskeheten? Vårt alternativ er jo en sikker død på en kokende klode! Du kan ikke vinne mot en slik argumentasjon. Du må derfor utfordre vitenskapen, og dét kan du, fordi forskere som John Christy og andre fortsatt er tilgjengelige.

Modellene til professor John Christy kan ses nedenfor.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som e-bok.