Han er trist nå, olje- og energiminister Terje Aasland (Ap), over at det norske folk har begynt å tenke mer, oftere og høyere om vanviddet rundt CO2-regnskapet, vindkraftutbyggingen og de formidable kostnadene forbundet med slikt.
Han sier at energiomstillingen i Norge går for sakte. Hindringer er blant annet langsom utbygging av fornybare kilder og styrking av strømnett.
Aasland advarer om en økende tiltrekning mot populistiske løsninger.
Av alle fanatiske klimahysterikere i norsk politikk sier Terje Aasland at han savner en mer «balansert debatt». Nei, det er ikke en spøk. Han, av alle, sier faktisk dét.
Les mer: Motvind avdekker nettverkene i norsk politikk
Sutring for åpen scene i Europa
Aasland trekker ifølge en artikkel i Aftenposten frem betydningen av samarbeid mellom Norge og EU på energiutvikling og sikkerhet.
Sutringen fra Terje Aasland over at omstillingen går for sakte, følges av «– Jeg beklager det» fra Terje Aasland (Ap), ifølge avisen.
Han sutrer ikke hjemme på kjøkkenet sitt eller på partikontoret i Arbeiderpartiet, men dem av oss i Norge som tenker selv, henger han ut for åpen scene ute i Europa.
Olje- og energiministeren var tirsdag denne uka i Brussel for å delta på en energikonferanse, og ifølge Aftenposten kom beklagelsen tilsynelatende spontant.
Aftenposten skriver at det ikke står nedskrevet noen beklagelse i det polerte manuskriptet, finlest av spinndoktorer, som er publisert på regjeringens sider. Eller var det akkurat spinndoktorene som hadde anbefalt ham «å være litt spontan» for syns skyld?
– Høye priser, ikke bare energipriser, men generelt, fører til at folk søker etter enkle løsninger. For enkle løsninger, sa Aasland fra talerstolen i Brussel.
Aasland påpekte samtidig på at populariteten til nasjonalistiske og populistiske løsninger øker i Norge.
Ja, der kom dén: «nasjonalistiske løsninger»!
Derfra og ut er veien kort til «høyreorientert» og dernest «de som tror at jorda er flat», som Barth Eide nevnte i en diskusjon i NRKs Debatten for kort tid siden, eller Erna Solbergs oppsummering av politiske motstandere til «sammensurium».
Aasland ramset i Brussel opp flere hindringer som står i veien for energiomstilling i Norge:
* Utbyggingen av fornybare energikilder går for sakte.
* Det samme gjør styrkingen av strømnettet.
* Også verdikjedene må styrkes, det er nemlig økende kostnader og mangel på arbeidskraft.
Men han pekte også på en annen viktig hindring:
* Motstanden i deler av den norske befolkningen.
Les mer: Høyesterett vurderer Stortingets handling i ACER-saken
Stolte av å tenke sjøl
Terje Aasland har den senere tid fått så hatten har passet av samene. Fosen-saken er en mare for Aasland og Støre, og det er klart dette er en av de ubehagelige hindringene han tenker på.
Økende kostnader må han ta på egen kappe, for «når alle skal ha vindkraft samtidig» og leverandørene av ferdige turbiner og deler til slikt i Kina skal levere «alle på en gang» – ja, da øker prisene. Tilbud og etterspørsel, ikke sant?
Sist vi så dette med prisøkninger i praksis, var i sommer, da Aasland jekket opp havvindsubsidiene fra 18 til 23 milliarder fordi utbyggerne hadde lagt frem et regnskap om at det ble dyrere å bygge.
Aasland er sint for at han blir arrestert, når han snakker lite om vannkraft, mye om vindkraft og ikke om kjernekraft. Når han snakker om «samarbeid mellom Norge og EU på energi og sikkerhet», låter det pussig hult.
I EU går flere og flere land sammen om å utvikle kjernekraft. EU og FN har slått fast at kjernekraft er minst like sikker som annen kraft, og dessuten ren og stabil. Men «kjernekraft» står ikke i partiboka til Terje Aasland.
Der står det bare vindkraft. Og at tyskerne har mistet økonomisk kraft blant annet på grunn av satsingen på ustabil og kostbar vindkraft, reflekterer ikke Aasland og Støre over.
Når Aasland snakker om mangel på arbeidskraft, må han gå og se seg i speilet eller spørre finansminister Vedum hva pokker som foregår. Skal Norge klare å oppnå «klimamålene» innen 2030, må 115.000 flere mennesker jobbe i de grønne næringene. Samtidig sliter virksomheter i Norge allerede med å finne riktig kompetanse på «grønt område».
Men har Støre-regjeringen, fra de overtok høsten 2021 eller i sitt statsbudsjettforslag for 2024, sørget for mange flere studieplasser for disse som skal inn i «grønn omstilling»?
Det er et retorisk spørsmål, og svaret er for eksempel at ingeniørutdanningen økes kun med noen få hundre elevplasser i budsjettet for 2024, og at det er et enormt etterslep på tusener av plasser.
Og ærlig talt: «sikkerhet sammen med EU»? Det er en tom, misbrukt floskel. Hvorfor meldte EU-medlemmene Finland og nå snart Sverige seg inn i NATO?
Det plager også Terje Aasland at flere og flere medier slipper til mennesker med stor kunnskap om klima og energi som er diametralt motsatt av Aaslands verden. Disse folka soper gulvet med slike som Terje Aasland i sin argumentasjon, og når han stotrer i vei på sitt verste, har han ingen troverdighet.
Vi skal være stolte av å tenke sjøl, og vi skal være kritiske til disse stortingspolitikerne og ministrene som over en lav sko ødelegger norsk natur og økonomi, for samtidig med frekkhetens nådegave å hevde at slikt er helt nødvendig for å redde kloden.
Når Norge blant annet ikke trekker fra skog, myr og tang i CO2-regnskapet (som kunne ha halvert våre utslipp i regnskapet), har et CO2-utslipp på 1,37 promille og har verdens nest reneste energimiks etter Island, ser subsidiemilliardene fosse ut til investorer i vindkraft mens det er store hull i blant annet helse, skole og sosiale tjenester i Norge, da er det ikke rart at folk tenker annerledes tanker enn Terje Aasland, og dét skal vi bare fortsette med!
Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som e-bok.