Pogrom i Lvov juli 1941. Nazistene ga jødene skylden for NKVDs drap på fanger før de trakk seg tilbake. De mobiliserte lokale krefter, som de ukrainske nasjonalistene i OUN, som fikk frie hender og jaget jødene i døden. Vi vet hvor bildet ble tatt, i Medovagaten. Einsatzgruppen overtok i en senere pogrom i slutten av juli.

I sin bok «The War Against the Jews» skriver historikeren Lucy Davidowicz at det foregikk en krig innenfor annen verdenskrig: Krigen mot jødene. Den var annerledes enn den militære. Den var mot et forsvarsløst folk. Hitler møtte ingen motstand. Da fronten brøt sammen i øst, prioriterte Hitler å bruke sårt tiltrengt jernbanemateriell til transport av jøder til Auschwitz. Han visste at han kom til å tape krigen, men han ville vinne krigen mot jødene.

De allierte bombet bare få mil fra jernbanelinjen mellom Ungarn og Auschwitz. Men linjene ble aldri satt ut av spill. Jødene var ingen prioritert sak for de allierte.

Vi kjenner historien, og den er selve grunnen til at Israel eksisterer. Jødene vet hva som ble gjort mot dem, og de kjenner de alliertes passivitet og likegyldighet.

For dem betyr Aldri mer! noe annet enn for oss. De vet at det til syvende og sist er opp til dem selv. Ingen andre kommer til å redde dem. Heller ikke nå.

Derfor har Israels betydning som trygg havn bare økt i takt med en voksende antisemittisme i Vesten. Selv nå sier jøder at de heller vil være i Israel enn å oppleve usikkerheten ved eksempelvis å være i USA. I Israel er de blant sine egne.

Det er ikke lenger vi, og dét er et sårt punkt. Jødene vet hva de slåss for.

Antisemittismen har økt i takt med muslimsk innvandring til Vesten. Det ser vi nå, og den representerer en stor fare for Vesten.

7. oktober er allerede inngravert i historien.

7. oktober var en historisk dag, ikke bare i jødenes historie, men også i vår. Men forstår vi betydningen av den? For første gang forsto jødene at de står overfor en fiende som vil utslette dem, slik som Haman og Amalek – navn jødene lærer om.

Det toppet seg med Hitler og die Endlösung. For ikke lenge siden var det premiere på en ny film om Wannsee-konferansen 20. januar 1942, der det industrielle massemordet på jøder innenfor tysk område ble bestemt.

Vil Europa forstå trusselen fra Hamas, Hizbollah og Iran i den rette historiske kontekst? Eller vil de fortsette som NTB, med å skrive faktabokser om at Hamas-charteret er endret?

Den som ser historien som et kontinuum, vil ikke være i tvil om at Hamas fortsetter der IS slapp, nå med Iran i ryggen. Teokratiet i Iran legger ikke skjul på at deres mål er utryddelse av staten Israel og dens innbyggere.

Vi har i alle år fått myke forklaringer fra våre medier, politikere og eksperter: Også nå forstår de Iran. Hvis det er et islamsk styre som er i konflikt med Vesten, skal de alltid forstås.

Det er en lang tradisjon for venstresiden: De forsto Moskva under den kalde krigen, deretter palestinerne og nå islamistene.

Men nå har spillet gått over i en ny og dødelig fase.

Vestlige land vil måtte velge, og det er slett ikke sikkert at de faller ned på riktig side: Støtter de jødene eller Hamas? Mediene har stort sett valgt Hamas. Men de representerer ikke det tause flertall. Befolkningen blir skremt av muslimenes aggresjon. De forstår instinktivt at aggresjonen like gjerne kan rettes mot dem. Det har de personlig erfaring for.

Myndighetene blir enda mer usikre. De frykter at dette er en situasjon som kan eksplodere i ansiktet på dem.

De har problemer med å beskrive situasjonen. De har løyet så lenge om innvandringen og problemene med å integrere muslimer at de heller ikke nå klarer å formulere sakens kjerne: en ureformert religion som har massemord som program. Ikke alle muslimer vil dette, men de radikale, islamistene, sunnier som shiaer, vil det. Det er de radikale som har initiativet og staker ut kursen.

Sannheten betyr ingenting. Dagen etter rakettnedslaget ved et sykehus i Gaza  taler palestinernes president Mahmoud Abbas til Fatahs sentralstyre og slår fast at Israel har krysset alle moralske grenser. Ikke ett ord om Hamas og 7. oktober. Abbas forsøker å redde sitt eget skinn gjennom å skyve sykehusdrepte foran seg og over på Israel.

Al Jazeeras Imran Khan bruker Israels ærlighet mot IDF. De innrømmet at det var en av deres soldater som skjøt Al Jazeera-journalisten Shireen Abu Akleh i Jenin i fjor sommer, men for Imran Khan er dette et bevis på hva Israel er i stand til.

Denne propagandaen har vestlige medier hektet seg på.

Se Sky News’ reporter gå rett i strupen på Mark Regev etter at IDF hadde sagt at det ikke var dem som var ansvarlig for de sykehus-drepte.

Reporter Anna Botting er låst fast i at det må være Israel og forsøker å «fange» Mark Regev og stille ham til veggs. Regev er for erfaren og dreven til det. Israelerne kjenner vestlige medier, men vestlige medier har ennå ikke forstått israelerne. De har mistet dømmekraften.

Derfor går også 7. oktober under radaren. De fulgte med de første dagene, men da historien om de drepte babyene dukket opp, valgte flere å hoppe av. Jødene viste maksimal åpenhet, de inviterte internasjonal presse til kibbutzen Kfar Azza. Men noen medier brukte det mot dem. Det som skjedde, var for uhyrlig til å være sant.

Israelere opplever at de er det eneste landet som ikke får lov til å vinne kriger. De såkalte fredsduene vil at de skal vende tilbake til grensene fra 1967: Auschwitz-grensene. Jødene kommer aldri til å gjøre dét. Ingen legger hodet på blokka etter det de opplevde 7. oktober. Hvis man tar befolkningsstørrelsen i betraktning, ville det vært som om USA mistet 50.000 under terroren 9/11.

Det er mange andre utgaver av «aldri mer» som dukker opp i kjølvannet av 7. oktober.

Det blir aldri noen palestinsk stat. Fredsindustrien kan snakke om en tostatsløsning. Det blir aldri noe av. 7. oktober var bare et stort punktum etter en lang setning Norge har vært med på å skrive.

Jødene har en lang historie. Den er aldri langt unna i Israel. I 1940 kom trusselen fra Hitler-Tyskland. I 2023 kommer den fra islam.

Israel har erklært Hamas og global jihad krig. De ser at de står overfor en dødelig fare.

Hvis Vest-Europa kaster seg i armene på Hamas, vil det være en katalysator for krefter som lenge har sagt de vil erobre oss. Venstresiden er helt med, men ikke det tause flertall. Hamas står for mord. Det er nok å kaste et blikk på dem, så forstår man det.

Vi skal sørge for å fortelle folk hva de står overfor. Islamister har fått kjøpe et skytesenter i Oslo.

Det er ingen grunn til å sove godt om natten.

Vi er i samme båt som Israel.

Kjøp Primo Levis «Hvis dette er et menneske» fra Document Forlag her.

Kjøp «Det ufattelige var sant» av Walter Laqueur fra Document Forlag her.