Dagens kollektive dumhet består langt på vei i at «den blinde leder de blinde», som i Pieter Brueghel den eldres maleri (etter Matteus 15, 14). De som ser, er det ingen som hører på.

Et av de mest iøynefallende trekkene ved vår dystre tid er de kolossale mengdene dumskap vi er omgitt av. De fleste kan se dette, men avmakten og resignasjonen er nesten total.

Individuelle eksempler på storslagen intelligens finnes, slik det alltid har gjort – selv i historiens mørkeste epoker. Men de danner ingen kritisk masse som kan gjøre noen forskjell, og til å lede oss er vi derfor prisgitt dårer med oppblåste egoer, som likevel er slu nok til å vinne makten.

En lamslått allmennhet som bøyer seg for et autoritært meningsklima, besitter dessverre ikke den kollektive intelligensen som trengs for å stanse den destruktive utviklingen i nær sagt alt dårene administrerer. Vi styrer derfor mot sammenbrudd.

Når dumheten er et så gjennom­gripende problem, er det kanskje ikke til å undres over at vi har manglet analyser av dumheten som nåtidig sosialt fenomen. Desto mer gledelig var det for Document å motta en slik for noen måneder siden.

Olavus Norvegicus er pseudonym for en skribent som ikke ønsker å stå frem, men det er underordnet: I et essay med tittelen «Dumhetens anatomi» som Document nå utgir, drøfter han gjennom 60 sider dumskapens teori, praksis, manifestasjoner og motmidler med en treffsikkerhet og en stringens som har gjort dypt inntrykk på oss.

Forfatteren identifiserer det han kaller de «dumsmarte» – selvtilfredse mennesker uten særlig høy intelligens som tror de er svært intelligente, men som søker status istedenfor sannhet. Disse presser ut de virkelig intelligente og ender med å lage katastrofer.

I denne perlen av en tekst, der han støtter seg på tenkere som Christopher Dawson og Eric Voegelin, peker Olavus Norvegicus også på veien vi bør gå: mot en åndelig fornyelse der vi oppgir ambisjonene om å bygge et teknokratisk paradis på jord.

Denne utopien springer ut av en essensielt marxistisk anskuelse som langt på vei har ødelagt den vestlige kulturen. Vår redning består i å reversere den prosessen.

Vi må derfor grave opp igjen vår egen kultur, omtrent slik bysten av Aristoteles som preger forsiden på dette essayet, ble gravd ut under Akropolis i 2006.

«Dumhetens anatomi» er første bok i en ny serie vi har kalt Logos. Vår mørke og forvirrede tid trenger ånd, struktur og lys. Med den forestående serien håper vi å gi vårt bidrag til en kamp der alle kan gjøre litt. Som forfatteren sier, er vi ikke så maktesløse som vi tror. Les essayet, og få håpet tilbake.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus her!