Jeg var torsdag på et meget givende seminar om norsk vikinghistorie i Portugal. Seminaret bragte historisk kunnskap som er vel dokumentert og tildels skolepensum i Portugal, men lite kjent i Norge. Det vil forhåpentligvis avstedkomme en eller flere artikler her i Document.

Pedro «den grusomme» og/eller «den rettferdige»

Mitt bidrag til seminaret var en presentasjon av noen av statuene i Cascais’ sentrum. En av dem står foran rådhuset og forestiller kong Pedro I. Han hadde de motstridende tilnavnene «den grusomme» (O Cruel) og «den rettferdige» (O Justo) og var konge av Portugal og Algarve fra 1357 til sin død i 1367.

Pedro I var født i 1320 som den fjerde, men eneste overlevende sønn av Afonso IV «den modige» og Beatriz de Castela.

Hverken fysisk eller mentalt tilfredsstillende

Pedro giftet seg to ganger, først med Branca de Castela, men skilte seg da han «hverken fant henne fysisk eller mentalt tilfredsstillende». Annet ekteskap var med Constanza av Castilla, men heller ikke det ekteskapet skulle forløpe knirkefritt.

I 1339 reiste den 14 år gamle Inês de Castro fra Galicia til Portugal for å tjenestegjøre som hoffdame hos Constanza av Castilla. 

Inês var legitim efterkommer av adelige familier i Galicia og Portugal med gode forbindelser til kongefamilien i Castilla, noe som ga henne innpass i høyere kretser.

Constanza giftet seg kort tid efter Inês’ ankomst med Pedro – et ekteskap arrangert for å skape allianser mellom kongedømmer – og Constanzas vesen, adelige manerer og også fysiske egenskaper, var tilfredsstillende nok for Pedro – inntil han fikk se blonde og blåøyde Inês. 

Portugals Romeo og Julie

Med det starter den forbudte kjærlighetshistorien mellom Pedro og Inês de Castro – Portugals første og eneste posthume dronning. Historien er myteomspundet, det faktiske kan være vanskelig å skille fra det mytiske, men at den i likhet med historien om Abelard og Héloïse og i motsetning til diktningens Romeo og Julie og Tristan og Islode, faktisk har funnet sted, gjør den svært motstandsdyktig mot tidens tann. 

En annen ting Pedro og Inês har til felles med Abelard og Héloïse, er at de i døden er forenet, de ligger gravlagt ved siden av hverandre i henholdsvis Coimbra og Paris. 

En ubendig erotisk tiltrekning

Det oppsto en øyeblikkelig og ubendig erotisk tiltrekning mellom kronprinsen og Inês. Paret forsøkte å holde forholdet så hemmelig som det er mulig for forelskede ungdommer, men i 1344 fikk kong Afonso IV vite om affæren. Han antok at turtelduene skulle gå lei av hverandre og håpet at romansen ikke skulle forverre et allerede haltende forhold til Castilla. 

Da romansen viste seg ubrytelig forviste kongen Inês til slottet Alburquerque på grensen til Castilla, men til tross for avstanden fortsatte det kjærlighetssyke paret å møtes i all hemmelighet. 

Rømte sammen

Da Constanza av Castilla efter et år tok sin død av bedraget, hentet Pedro mot kongens vilje, Inês tilbake. Men kongen forviste igjen Inês, denne gang til et kloster i Coimbra. 

Kongen gjorde flere iherdige forsøk på å arrangere ekteskap for Pedro med andre prinsesser i Castilla. Men Pedro takket nei, først med henvisning til at han sørget over sin kones død, men efterhvert erklærte han at Inês var hans eneste kjærlighet i livet og rømte sammen med henne. De kommende ti år fikk de fire barn, to av hvert kjønn.

Dømt til døden

Kong Afonso IV dømte i 1355 Inês til døden for sin «skjendige og forbryterske innflydelse på sønnen».

I januar mens Pedro var på jakt, dro kongen sammen med tre drapsmenn til klosteret Santa Clara-a-Velha i Coimbra. Legenden forteller at da Inês skulle tas av dage skal kongen ha blitt så rørt ved synet av barnebarna, at han ville stoppe avrettingen. Men drapsmennene ville gjerne utføre jobben og det endte med at kongen forlot dem med ordene «gjør som dere vil». 

De tre stakk Inês til døde med kniv og halshugget henne med sverd foran sine barn. Hun ble 29 år gammel.

Posthumt legitimert

Da Pedro fikk vite hva som var skjedd, erklærte han borgerkrig, men hadde ingen ting å stille opp med mot kongen og ble raskt beseiret. Far og sønn sluttet fred og Pedro ble tildelt en oppgave som også er blitt knyttet til hans eftermæle – å utøve rettferdighet. 

To år senere døde kong Afonso. Pedro besteg tronen i 1357.

Inês og Pedros fire barn ble i 1361 i likhet med Inês, legitimert da Pedro hevdet at de i hemmelighet hadde giftet seg med hverandre. Hans ord er eneste bevis på ekteskapet.

Mer shakespearesk enn Shakespeare

Noen versjoner av legenden er mer shakespearesk enn Shakespeare selv: Da Pedro overtok tronen erklærte han Inês som posthum dronning, han lot liket grave opp og utsmykket det med diadem og kongelige gevanter og plasserte det på en trone. Hoffet måtte sverge troskap til sin dronning som «efter døden fikk den hyllesten hun ikke hadde fått i livet». 

Efter seks år klarte Pedro «den grusomme» å fange to av morderne (den tredje klarte å rømme). Han henrettet dem offentlig ved å skjære ut hjertene deres mens de fortsatt var i live, det ene gjennom brystet og det andre gjennom ryggen, «da de ikke hadde rett til å ha egne hjerter efter å ha pulverisert hans hjerte».

Sammen til verdens ende

Pedro og Inês er gravlagt i det kongelige klosteret Alcobaça i Coimbra. Der hviler de ved siden av hverandre i to utsmykkede marmorkister dekorert med scener fra deres liv, slik at de «skal kunne se på hverandre når Gud henter dem til sin himmel». 

Inês de Castros marmorkiste. Foto: Gerd Eichmann, Wikimedia Commons

Kistene er utsøkt skulpturert og inskribert med Pedros løfte om at de skal være sammen «até ao fim do mundo» (til verdens ende).

Inês er udødelig

Inês de Castro er et elsket motiv innen kunst, musikk og drama. Hun er udødeliggjort i skuespill, rundt tyve operaer og dikt på mange språk, blant annet i «Os Lusíadas» av Portugals nasjonalskald Luís de Camões.

I sin regjeringstid var Pedro «den rettferdige» elsket av folket. Han unngikk kriger og var kjent for å utøve en forbilledlig rettferdighet hvor kong Salomo og Jørgen Hattemaker var likestilt.

Kjøp Paul Grøtvedts bok!