Senterpartiet er i bunn og grunn et borgerlig parti, som deltok i alle borgerlige regjeringer mellom 2. verdenskrig og tusenårsskiftet.

Partiet var, som navnet frem til 1959 vitnet om, et bondeparti. Partiet er fortsatt det foretrukne alternativet for de fleste bønder, men favner i vår tid langt bredere. Bare et par prosent av landets yrkesaktive er gårdbrukere. Når Sp får 8–10 prosent av folket til å fylke seg under partiets faner, er bøndene blitt en liten minoritet i velgerflokken.

Senterpartiet oppfattes av mange som et parti med særlig omsorg for primærnæringene, distriktene, småbedriftene og bygdekulturen. Det avspeiles i begrenset tilslutning i storbyene, men desto sterkere velgerstøtte på bygdene.

Det var EU-saken som gjorde at partiet brøt ut av Jan P. Syses Høyre-ledede regjering i 1990, men da EU-spørsmålet var avgjort i 1994, trådte Sp tre år senere på ny inn i en borgerlig regjering. Men denne gang uten Høyre og nå under Kjell Magne Bondeviks ledelse.

Etter inngangen til det nye årtusenet skjedde det noe fundamentalt: Åslaug Haga ble nestleder i 2001 og overtok som partileder etter Odd Roger Enoksen i 2003. Samtidig ble Liv Signe Navarsete nestleder.

Skiftet i partiledelsen førte til en politisk nyorientering. Sp hadde i alle år fra starten i 1920 holdt klar front mot sosialismen. Åslaug Haga fant imidlertid en politisk sjelevenn i SV-leder Kristin Halvorsen. Sammen med Ap-leder Jens Stoltenberg ble dette etablering av en ny politisk størrelse: Det rødgrønne regjeringsalternativet. 

Det rødgrønne samrøret ble ingen suksess for Sp. Valgresultatet på 7,9 prosent i 1997 falt jevnt og trutt til 5,5 prosent da Stoltenberg-regimet fikk reisepass i 2013. Etter at Trygve Slagsvold Vedum overtok partiledelsen, har partiet lagt kraftig på seg. Duracell-politikeren fra Hedmark gjorde det godt en stund, men nå tyder velgertallene på at batteriet er i ferd med å utlades.

Mange Sp-velgere har ikke funnet seg til rette i rødt selskap. Etter valgene i forrige måned tyder mye på at mange blant de tillitsvalgte ser det på samme måten. I mange kommuner og fylkeskommuner har Senterpartiet skiftet side.

Bergen er mer enn repeterende ord- og stemningsskifte om bybanen, i andre byer gjerne kalt trikken. Bergen Sp går nå inn i et Høyre-ledet byråd sammen med Fremskrittspartiet. Senterpartiet har i byen mellom de syv fjell rensket rekkene for folk med røde tilbøyeligheter. Tidligere statssekretærer i Stoltenberg II-regjeringen er borte. Bergen Senterparti fremstår med en rendyrket borgerlig profil, slik Senterpartiet én gang var.

I Trondheim var Sp haleheng til Ap i 20 år og en del av den koalisjonen som lot Rita Ottervik ha ordførerkontoret like lenge. Det er historie nå. Sp er en del av flokken som gjør at Høyres Kent Ranum nå blir ordfører med en omforent styringsplattform med klar borgerlig profil.

Trøndelag har vært et kjerneområde for Senterpartiet. I 20 år var partiet en del av koalisjonen bak Tore O. Sandvik (Ap) som fylkesordfører – først i Sør-Trøndelag, deretter i det fusjonerte Trøndelag. Nå har Sp skiftet side og får fylkesordføreren i en bred borgerlig koalisjon av Høyre, FrP, Venstre og Sp. Den avklarte politiske plattformen har et markant og gjenkjennbart borgerlig preg.

Stjørdal er Trøndelags nest største kommune og en maktbase for Sp. Partiet klarte seg godt ved valget, med 31,7 prosent oppslutning – kanskje fordi Stjørdal Sp har ført en utpreget borgerlig politikk. Ordfører Eli er tvillingsøster av Sp’s parlamentariske leder Marit Arnstad. Størdal kommune utmerker seg med å klare seg godt uten eiendomsskatt og har effektivisert kommuneadministrasjonen så det merkes.

Vi skal ikke overdrive konsekvensene av linjeskiftet i Bergen og Trøndelag – og for øvrig en rekke andre steder. Men det må være lov å tolke nyorienteringen som et uttrykk for ønske om å vende tilbake til røttene, til et parti med verdikonservativ profil, positiv til næringsliv og det skapende mennesket. Etter hvert som misnøyen med det rødgrønne prosjektet øker – også i Sp – kan nyorienteringen skyte fart.

Her er det ikke et spørsmål om å søke seg tilbake til sentrum – ganske enkelt fordi sentrum ikke lenger finnes etter at Venstre og Kristelig Folkeparti så tydelig har valgt å samarbeide til høyre for seg. Sentrum er i dag en del av Høyre-flokken.

Tegn i tiden tyder på at Senterpartiet kan være på hjemvei.