Som om det aldri skulle ha eksistert, er plutselig ikke bare folket, men også landets innbitt splittede politikerstand forent og ett: Israel står høyst sannsynlig foran nok en blodig prøvelse: Innmarsj i Gaza for å rykke Hamas-ondet opp med roten.

Våre skoler er stengt, gatene unormalt stille og mobiliseringen av ca. 350 000 reservister viser godt igjen på samfunnsmaskineriet. Som likevel fungerer greit; folk aksepterer forsinkelser av offentlige tjenester, gjenoppbyggingen er allerede i gang for fullt på de terror-herjede samfunnene langs Gazas grense. Enorme ressurser er transportert dit. Den israelske skipfartsorganisasjonen ZIM stiller sin tankflåte til regjeringens disposisjon; folk er snare til å hjelpe hverandre, ikke minst mødre som har ektefellen på mobilisering.

Rakettene fra Gaza hagler ennå, fullstendig uten annen mening enn å terrorisere sivilbefolkningen. Vi her i sentrale Israel har følt oss noenlunde trygge – hittil. Men idet jeg skriver dette, ble en bosetning ikke langt unna nesten truffet. Vi har oljet stålvinduene i sikkerhetsrommet så de lett kan stenges og prøvestenger de tunge ståldørene.

Men Israels folk har vært i mange kriger tidligere; i 1967, foran Seksdagerskrigen, fryktet man det verste og gravde fellesgraver midt i Tel Aviv. I Yom Kippur-krigen så man med redsel syriske stridsvogner som dundret ned fra Golanhøyden mot israelske byer, og egypterne som stormet over Suezkanalen mot noen få israelske soldater på helgevakt.

Skrivebordsgeneraler, journalister og «eksperter» forteller oss hva vi har i vente om vi våger å sende bakkestyrker inn i Gaza. At det er «ukjent mark» for oss, at det i tillegg er farlig å gå inn fordi vi ikke vet hva vi skal gjøre når vi beslutter å trekke oss tilbake.

For det første vet våre krigsvante generaler utmerket hva som venter oss i Gazas byjungel. Flere spesialstyrker har for lengst trent på en slik bykrig, med erfaring fra siste oppgjør mot Hizballah. Sist Israel gikk inn med bakkestyrker var taktikken å dele Gaza opp i regioner, splitte Hamasstyrkene og kutte forbindelsene mellom dem.

Selvsagt, det kommer til å koste mange av våre soldaters liv. Men den fortvilte, rasende, sårede følelsen i Israel forventer og ser bare en utvei etter barbariet: Hamas må utslettes, en gang for alle.

Nå når samlingsregjeringen, kanskje rettere krigs- eller kriseregjeringen er på plass, kan det være svært nær også et israelsk bakkeangrep. Den tidligere generalen Benny Gantz og hans «Nasjonal enhet»-parti går inn i regjeringen og danner med sin parti- og generalkollega Eisenkot et sikkerhets, kall det gjerne krigskabinett med Netanyahu og hans forsvarsminister Yoav Gallant.

Yair Lapids «Tiden er nå»-parti ventes også å slutte seg til regjeringen. 350 000 menn (og noen kvinner) kan ikke holdes i høy beredskap i lang tid.

Egypt sies å ha stengt sin 12 kilometer lange Gaza-grense ved Rafa, Israel har for noen dager siden oppfordret folket i Gaza om å forlate sandstripen den veien.

Det er ingen tvil om at et angrep på Gaza for lengst har blitt studert og vurdert i Israels overkommando. Hæren går ikke inn i blinde, fullt klar over tunneler og befestede bygninger med sivile familier som skjold. Mulig at Hamas-ledelsen velger å stikke av fra sine tunnelbunkre, til Egypt, og egypterne vil få problemer med å avvise dem. Selv om deres dødskult tilsier at de vil dø som «martyrer».

I Jerusalem er det noe som kalles Cafe Europa, en slags klubb for (sier seg selv) eldre Holocaust-overlevende. Ved et besøk der overhørte jeg en replikk fra en ungarsktalende (jeg kan ungarsk) mann: «Jeg er 81 år, så jeg regner med at jeg aldri mer vil oppleve en ny holocaustlignende tid». Han er uheldig, lever ennå.

Peter Beck
Israel