Øystein Vaaland, kirkefagsjef i Oslo bispedømme, har lenge jobbet for å knytte bånd mellom Den norske kirke og kristne palestinere og tilhører en gruppe av Kristen-Norge som har markert seg som tydelige støttespillere for den palestinske siden i Midtøsten-konflikten. Han sier til Vårt Land at han er rystet over av hvordan Hamas har angrepet sivile, men:

At militante palestinere angriper sivile, kan jeg fordømme uten tillegg. Men jeg vil legge til at det ikke bør overraske noen at et okkupert folk fører mot-vold. Det er noe vi hyller ved okkupasjonen vi selv var utsatt for, og anerkjenner ved andre okkupasjoner.

Det er mange som mener at konflikten mellom palestinere og Israel har to sider, og at vi må ta begge med i betraktningen når vi skal forklare årsaken til det som skjer og for å finne mulige løsninger på konflikten. Felles for dem alle er at de alltid har dette ordet «men» etter at de har sagt at de fordømmer vold mot uskyldige jøder, for deretter å konkludere med at vi må ha to tanker i hodet samtidig.

De fleste som liker å ha «to tanker i hodet samtidig», er av den oppfatning at palestinerne mistet sitt hjemland i 1948 og at konfliktene som har brutt ut mellom partene etter det, har sitt utgangspunkt i hva som fant sted i forbindelse med etableringen av Israel. For det andre mener de at Israel driver et apartheidregime overfor palestinerne, både internt i Israel og i de områdene av Vestbredden der Israel har kontroll.

Kritikerne av Israel vil at flyktningene fra 1948 og deres etterkommere skal få returnere til Israel, selv om det vil ødelegge Israel som en sikker havn for jødene. Noen mener også at grensene fra 1948 bør være utgangspunktet. Dette er også et krav fra noen av palestinerne, andre ønsker en felles stat. Palestinerne klarer altså ikke å forsone seg med de tapte krigene i 1948, 1967 og 1973. Det er derfor interessant at det er Israel som gjøres til den hovedansvarlige når vi vet at både Jordan og Egypt ikke lot palestinerne få en egen stat i de områdene FN hadde tiltenkt dem. Det må også nevnes at jødene aksepterte planene som Storbritannia i mellomkrigstiden la for en jødisk – og en palestinsk – stat. Jødene aksepterte også den som FN presenterte etter andre verdenskrig. Araberne avviste alle slike planer og forslag, deres krav var hele det området som i dag er Israel, Gaza og Vestbredden. Jødene skulle ikke få så mye som en kvadratkilometer.

Men la oss gå tilbake til kravet om retur for flyktninger og det faktum at Israel vant krigen og etablerte en egen stat i 1948. Opprettelse av en ny stat, eller at en stat utvider sine territorier med den konsekvens at det finner sted folkeforlytninger, er ikke unikt for Midtøsten (vi synes også å glemme at det var like mange jøder som flyktet fra araberstatene til Israel etter 1948 som det var arabere som flyktet fra Israel til andre araberstater). For ordens skyld bør vi være oppmerksom på at de eneste statene som har eksistert i dette området i tiden mellom makkabeerne (mistet makten til Romerriket i år 63 f.Kr.) og opprettelsen av Israel i 1948, er noen korsfarerkongedømmer.

Det er mange eksempler på hvordan konflikter kan føre til statsdannelser og folkeforflytninger, men jeg vil gjøre oppmerksom på to tilfeller. Først av alt kan vi se på forholdet mellom Hellas og Tyrkia. Hellas var lenge underlagt tyrkerne og deres osmanske rike, og grekerne ble virkelig dårlig behandlet. Det sies om greske kvinner at de ikke ønsket å få vakre jentebarn, for da risikerte de at tyrkerne tok dem til sine harem. Uansett: Fram til kampen om uavhengighet startet i 1821 til dagens grenser ble satt i 1922, mistet Hellas store områder til Tyrkia, og over 1 million grekere måtte flykte fra sine hjem. En historie som ble gjentatt etter den tyrkiske invasjonen av Kypros i 1974. Selv med en slik bakgrunn er det ingen grekere som driver terror, krever hevn, områdene tilbake og retur for det greske folk.

Det andre eksempelet er Finland. Da Sovjetunionen angrep Finland vinteren 1939/40, mistet Finland store områder de fortsatt ikke har fått tilbake. Sovjet erobret Det karelske nes med byene Viborg, som var Finlands nest største by, og Kexholm. Omkring 422.000 karelere — 12 % av Finlands befolkning — mistet sine hjem. De måtte alle flykte vestover, der de ble tatt vel imot.

Slik kan vi holde på. Det finnes knapt et land i Europa som ikke har fått sine grenser endret som følge av en krig. Det er snarere regelen enn unntaket, men vi klarer allikevel å leve i fred, fordi vi aksepterer et nederlag og fordi flyktningenes landsmenn har tatt imot dem som måtte flykte.

Palestinerne fikk også mulighet til fred og selvstendighet. Hadde palestinerne etter inngåelsen av Oslo-avtalen opptrådt slik mange forventet, ville vi i dag hatt ro og stabilitet, men palestinerne ønsket mer, og resten er bare sørgelig historie. Det handler ikke om kamp mot apartheid, men om kamp mot Israel og landets forsøk på å avverge dødelige angrep. Selv i Gaza, som i 2005 fikk selvstyre og mulighet til å velge fred, valgte innbyggerne Hamas ved valget i 2006. De fikk et styre som fokuserte på konflikt med Israel i stedet for fremgang for eget folk. Vi vet hvordan det gikk.

Midtøsten kopierer altså ikke Europa. Araberne vil stort sett ikke anerkjenne Israel som stat, og de palestinske flyktningene fra 1948 lever fremdeles i flyktningleirer. Dette siste er det vanskelig å forstå, men selv i Gaza er det fortsatt flyktningleirer. De opprinnelige palestinske innbyggerne inkluderte altså ikke sine landsmenn da de kom. Det er en mangel på barmhjertighet som ikke er til å fatte i en kristen kontekst, men som kan gi mening i en muslimsk virkelighetsforståelse preget av dyp fatalisme.

Mens Europa etter andre verdenskrig raskt klarte å forsone seg med Tyskland, og lot landet og tyskerne bli en del av et europeisk fellesskap, dyrker araberne et hat mot jødene som kan minne om nazistenes jødehat. Organisasjonen MIFF har nylig oversatt og publisert grunnloven til Hamas som ble vedtatt i 1998. Der kan vi blant annet lese:

«Israel vil reise seg og stå oppreist inntil islam utsletter landet, slik dets forløpere har blitt utslettet.»

«Israel er en jødisk stat og har en jødisk befolkning, følgelig håner de islam og muslimene.»

«Å forlate motstandskampen mot Israel er høyforræderi og vil påføre gjerningsmennene forbannelse.»

Disse ordene blir grelle i møte med jødenes historie. Etter at de nesten ble utslettet av nazistene og Tyskland, har vi ikke hørt et ord om hevn. I motsetning til palestinerne har jødene både tilgitt og ønsket forsoning.

Men noen er altså opptatt av å se begge sidene av konflikten og ha to tanker i hodet samtidig. Da er det vanskelig å glemme hvordan NRK Urix drøftet nettopp dét etter terroren mot jøder i Paris i 2015. NRK hadde blant annet invitert min gamle foreleser for å belyse årsakene til det som hadde skjedd. Det eneste vi hørte, var en bekymring for høy arbeidsledighet. Ingen spurte hvordan arbeidsledighet kan lede muslimsk ungdom til terror mot uskyldige jøder. Men hvis det er slik at det alltid er to sider, selv bak myrderier av barn, er vi til slutt nødt til å stille et ubehagelig spørsmål til dem det gjelder: Hvilke to tanker er dere villige til å ha i hodet når dere skal forklare Holocaust? Hva hadde jødene gjort som førte til at nazistene var villig til å begå slike ugjerninger mot dem? Og, hvis overgrep rettferdiggjør en grusom hevn, hva skal ikke jødene da ha lov til overfor et folk som sier at de vil utslette dem?

Og til slutt en liten betraktning over et stort paradoks. I Vesten avviser de fleste argumenter bygget på historie og religion med tanke på jødenes rett til Israel. Men med palestinerne er bildet et helt annet. Der får vi stadig høre at Tempelhøyden er muslimenes tredje helligste sted og at vi alle må respektere dette. Her gjelder altså én lov for Loke og en annen for Tor, noe vi vanligvis oppfatter som et brudd på all rettsforståelse.

Konflikten mellom Israel og palestinerne er ikke enkel, men den blir bare vanskeligere å løse dersom vi aksepterer at selvpåført elendighet rettferdiggjør terror mot Israel. Gaza var ikke okkupert, men dets ledere valgte krigen. Den tanken vi bør drøfte, er hvordan det er mulig å dyrke et slikt grenseløst hat mot uskyldige mennesker, hvilken tro som gir dette hatet næring. Fordømmelse av Hamas’ angrep på Israel skal derfor ikke etterfølges av et «men», og at vi må ha to tanker i hodet samtidig.

Kjøp Prosessen mot Israel fra Document Forlag!