Mediene har i alle år kjørt på et narrativ som gjør palestinerne til permanente ofre, i den grad at selv om Israel trakk seg ut av Gaza i 2005, holder de fortsatt Gaza i et jerngrep. Alt som måtte motsi denne fremstillingen, blir fortiet.

Nå har Israel stengt av vann, mat, strøm og drivstoff. Det er en moderne beleiring. Men var det ikke dette de allerede hadde gjort? For det er vel ikke Israel som har levert strømmen til Gaza? Eller?

Mediene gjør alt for å hype en story. Refrenget har vært at Gaza er en eneste stor konsentrasjonsleir. Jan Egeland er blitt mester i å hype. Helt hensynsløs.

Vi husker hvordan det gjaldt å legge enhver bombing av skoler ved Israels føtter, selv om de ble brukt som våpendepot.

Men Israel har latt 20.000 palestinere fra Gaza få jobbe i Israel. Dét hører vi ingenting om:

FN-systemet ved UNRWA har vært gift med palestinerne i årtier og er grunnen til at det aldri er blitt noen løsning på flyktningproblemet. De holder palestinerne i live, og venter bare på at de skal få right of return, slik at Israel kan bli de facto oppløst.

FN-utsendingene er blitt palestinske i hodet. Egeland også.

De har i årevis brukt proporsjonalitet som våpen:

Detaljert dokumentasjon fra FN viser at mens 14 israelere ble drept i konflikten i fjor (2018), ble 295 palestinere drept av israelske styrker i samme tidsrom. Ifølge FN drepte israelske styrker 34 barn i forbindelse med de palestinske demonstrasjonene ved Israels grensegjerde i fjor. 1642 barn ble såret.

Dette er standard-narrativet til NRK, NTB og TV 2, og har vært det i alle år.

Helgens nedslakting endrer regnestykket. For hvordan innkalkulerer du en part som ønsker å utrydde den andre? Det var dét Hitler forsøkte med jødene. Hamas, Hizbollah og Iran sier eksplisitt at deres ønske er utslettelse av Israel og jødene. De legger ikke skjul på det en gang. Men mediene skjuler det for sitt publikum.

De fungerer som spindoktorer for massemordere.

De lyver om at Hamas fremdeles har utsletting som mål.

Her er NTBs faktaboks om Hamas:

* Organisasjonens charter krevde opprinnelig utslettelse eller oppløsning av staten Israel.

* Charteret ble revidert i 2017 og åpner for etablering av en midlertidig palestinsk stat på Vestbredden og Gazastripen, innenfor grensene fra før krigen i 1967, men det krever samtidig «frigjøring av hele Palestina».

Derfor synger demonstrantene «fra elven til havet» – dvs. fra Jordan-elven til havet; alt tilhører Palestina. De legger ikke en gang skjul på at de vil kaste jødene på havet. Før var dette noe Israel-venner som gamle Ragnar Kvam sr. tok opp. Nå er det palestinernes slagord.

Det organiserte lederskapet har slått seg sammen med Iran, som er åpent triumfalistisk over massakrene.

NTB forsøker å redde også presteskapets ære.

En ny faktaboks, denne gang om reaksjoner på terroren:

* Iran støtter palestinernes rett til selvforsvar.

Nei, Øverste leder – ikke åndelig, som NRK sier, men en islamistisk Führer, med total makt, gleder seg over alle sivile som ble voldtatt og massakrert.

God willing, the cancer of the usurper Zionist regime will be eradicated at the hands of the Palestinian people and the Resistance forces throughout the region. #AlAqsaStorm pic.twitter.com/XDyxoTT4gw

— Khamenei.ir (@khamenei_ir) October 7, 2023

Mediene og de progressive har gjennom årtier bygget en versjon som gjør dem til sengekamerater med religiøse nazister.

De har nå alvorlige problemer, for Iran, Islamsk Jihad, Hizbollah og Hamas gidder ikke smiske med vestlige medier slik PLO og Arafat gjorde. Arafat trengte beundringen og pengene. Jihadistene klarer seg uten. De får milliarder av dollar fra USA.

De er ren vare.

Men en del medier og politikere svelger tungt. De hører Allahu akbar! også i moskeene i Vesten. De aner uråd.

Men enn så lenge fortsetter de langs det gamle sporet og håper de skal få reetablert den gamle fortellingen om skrøpelige palestinere og mektige, brutale israelere.

Det kan bli vanskelig.

I mellomtiden begår mediene den ene bommerten etter den andre.

Gunnar Kagge i Aftenposten har sett et intervju med Hamas’ militære leder, Mohammad Deif. Han mystifiserer Deif, slik de gjorde med «Ingeniøren» som laget bomber på 1990-tallet.

Deif er som Den røde pimpernell, han kommer seg unna før Israels lange arm når ham. Han har ofret syn, hørsel, bein og armer. Men fungerer fortsatt. Kagge tegner bildet av en helt.

Deif er mesterhjernen bak lørdagens dristige operasjon. Han har «lykkes». Lykkes? Ja, for Deif ønsker at Israel skal forsvinne. Han vil ikke ha forhandlinger med Israel, som skal slettes fra kartet.

Kagge klarer ikke spørre om lørdagens operasjon var et varsel om hva som venter jødene hvis de legger sine liv i hendene til folk som Deif. For dét vil en tostatsløsning bety.

Så fort Israel var ute av Gaza, begynte Hamas forberedelsene til krig.

Det samme vil gjenta seg hvis de skulle få kontroll på Vestbredden. Alle israelere har forstått det. Derfor var lørdagen en siste spiker i kisten for en palestinsk stat.

Men norske journalister er ikke villig til å innse det. De vil ikke vinke farvel til sine idealer fra 1960-årene.

Om det så skal bety at de forskjønner folk med samme mål som Hitler:

Siden han ble med i Hamas på slutten av 1980-tallet, har Deif kjempet mot fredsavtaler og kompromisser med Israel. Helgens angrep kan ha sikret at han når det målet.

Mandag morgen siterte The Financial Times israelske kilder som sa at det nå er slutt på forhandlingsviljen.

– Fra nå av er det slutt på våpenhviler, nå er det bare hevn, sier en av kildene.

«Og det ser ut til å være akkurat hva Deif ønsker», føyer avisen til.

De uforsonlige i Hamas. Norske medier har aldri tatt noe oppgjør med dem. Nå er de i en eksterministisk allianse med Hizbollah og Iran.

Lørdagens bestialiteter burde være et alvorlig varsel om hva og hvem norske medier er i ferd med å gi lillefingeren.

Dagbladet begikk med sin forside mandag et eksempel på det:

Blodbad er når palestinere blir drept.

Hva kaller Dagbladet det når jøder blir bortført, voldtatt og drept?

Hvilken side står de på?

Dette var en freudiansk forsnakkelse som avslører Dagbladet i all sin ubehjelpelighet.

By the way: Dagbladets redaktør Frode Hansen og Aftenpostens Gunnar Kagge var med på å dømme Document for dehumanisering i PFU forleden, da vi sammenlignet invasjon av fremmede dyrearter og mennesker. Ikke slik at mennesker er dyr eller planter – det var meninger som Antifas avlegger i Norge, Antirasistisk Front, tilla oss. Men Kagge trakk umiddelbart inn en referanse til «historien».

Visse ord er farlige for PFU og Antirasismefronten. De er verboten.

Men i Gaza og Israel snakker vi om handlinger. rene massakrer og bestialiteter.

Er ikke dét på et helt annet plan?

Har norsk presse i det hele tatt begreper som beskriver det som utspilte seg?

Er det ikke nå man bør hente frem ordet «dehumanisering»? Er det ikke lurt å gjemme disse ordene til en gang man får bruk for dem?

Det virker på meg som om norsk presse har brukt dem opp mot politiske motstandere, og ikke lenger klarer å se hva de står overfor.

De som arresterer andre for feil ordbruk, burde ikke de være de første til å reagere når de møter resultatene, dvs. handlingene?

De snakker jo hele tiden om at ord fører til handlinger.

Men plutselig er de ordblinde.

Kjøp Primo Levis «Hvis dette er et menneske» fra Document Forlag her.