«Så flotte elever vi har i fylket vårt», sa konferansieren flere ganger. Noen ganger byttet han om flott med fantastisk, flink eller reflektert bare for å variere på skrytet sitt.

Dette skriver Sanna Sarromaa i et meningsinnlegg i VG. Sarromaa er lektor som beskriver seg selv på bokstavrim som finne, feminist og forfatter, hsr en egen evne til å irritere nordmenn med sine kritiske artikler om det norske samfunnet. Det er sjelden kjedelig å lese hennes innspill, for å si det forsiktig. Det er trolig derfor jeg liker å lese henne.

Hun har selvsagt dummet seg ut noen ganger, kanskje særlig i forbindelse med covid-19-hysteriet.

Som Kathrine Jebsen Moore skrev i april:

Sanna Sarromaa kalte uvaksinerte «kremidioter som hadde fortjent å stå i gapestokk på alle offentlige torg her i landet i hele januar, påfulgt av lett, men likevel passe smertefull, juling». Om dette var et forsøk på finsk humor, var det ikke særlig morsomt.

Nei, vaksinedebatten er ikke over

Men nå har hun skrevet om sitt spesialfelt, den latterlig elendige norske skolen. Sarromaa forstår ikke hvorfor helt vanlige elever skal skrytes opp i skyene.

Hun kunne muligens lagt til at gjennomsnittet selvsagt er synkende, siden vi fyller opp landet med utenlandske analfabeter samtidig som alle har blitt tildelt en rettighet til videregående skole, noe som presser nivået nedover.

Konferansen jeg var på minnet meg litt om Venstres landsmøter i alle de årene jeg var delegat. De er det nærmeste jeg har kommet på en religiøs erfaring – andres, ikke min.

«Venstre er et kulturparti», sa den daværende partilederen Trine Skei Grande og plutselig reiste alle seg og ga en stående applaus. Jeg skjønte ikke hvorfor. Det var da ikke så ekstraordinært sagt?

Faktisk er det en banal uttalelse som absolutt ikke fortjente stående applaus, skriver Sarromaa.

Apekatter

Det hele minner om «kinesiske partikongresser der alle klapper som små apekatter».

Dette med å hausse opp noe unødvendig og ufortjent har blitt den nye standarden. Som en gammel og finsk nøkternt anlagt surpomp, reagerer jeg på apekatt-applauser og store ord som stadig brukes for å karakterisere tross alt en relativt omfattende gruppe helt alminnelige mennesker eller fenomener.

Det er noe amerikansk over det. Everything is awesome!, liksom.

Er virkelig alle så flotte og fantastiske? spør den finske feministen. Gir slik meningsløs skryt noen varme til mottakeren?

Nei, er mitt individuelle svar. Da min mor skrøt av meg etter en nokså elendig gjennomført fotballkamp, så nektet jeg henne å se flere kamper.

Faktisk er det konstruktiv og saklig kritikk jeg setter mest pris på, noe man lærer både i seriøs idrett og i Forsvaret. Nå blir jo alle mulige tapere krenket av enhver kritikk, og nekter å ta ansvar for sine egne feilgrep. Da blir man aldri bedre.

Det er selvsagt morsomt å få skryt iblant også. Men dette må føles fortjent for å ha noen verdi. For, som Sarromaa skriver: Når alle er flotte, er ingen flotte.

Hun vil at skolen skal reise tilbake i tid, helst minst 50 år. Tidligere har hun skrevet at Norge burde lære av Finland, hvor lærere ikke bare kan dette sludderet som kalles pedagogikk, men faktisk kan noe om temaene de skal undervise i.

Finland har en lektordekning på 100 prosent; alle lærere på absolutt alle trinn har en mastergrad. Det er klart det betyr noe for elevers læring – antakeligvis mye mer enn varm skolemat (som man forresten også har i Finland).

Det blir for dumt å applaudere folk som bare gjør jobben sin, eller elever som bare møter opp på skolen. Fantastiske folk er det faktisk nokså få av, og det fremstår som en utrydningstruet rase.

Tenk om man hadde spart applausen til de som faktisk fortjener det? Når man klapper til alle, klapper man egentlig ikke til noen.

Når koblingen mellom virkelighet og ros blir borte, eller er i det minste veldig fjern, så blir man kanskje attpåtil litt fartsblind? Når reelle perler dukker opp blant gråstein, hva sier man da? «Flott» og «fantastisk» er brukt om alle allerede – og alle har attpåtil fått applaus.

Ordene bør være tilknyttet virkeligheten for at språket skal ha noen verdi. Men i dagens idiotiske samfunn kan ikke folk med mastergrader og doktorgrader gi et presist svar på de enkleste spørsmål som Hva er en kvinne?

Jeg skjønner at en konferansier ikke kan si at «Så utrolig middelmådige elever vi har i Innlandet!» men han kunne enten latt være å si noe – eller bare vært mer spesifikk.

Ros, skryt og applaus fungerer egentlig bare når det er ærlig og edruelig, rettes med presisjon og kommer fra hjertet.

Sarromaa er ikke overrasket over at stadig færre søker lærerutdanning. Som hun tidligere har skrevet, plages  skoletiden av forstyrrelser som et «tverrfaglig prosjekt om bærekraft». Men hvis ikke elevene får lært seg å lese så lærer de ikke fag.

Det var visstnok viktigere enn alt annet – viktigere enn norsk og fremmedspråk, og viktigere enn det som sto på timeplanen. Det var også mer brennende enn eksamenen som er rett rundt hjørnet.

Vi skal jo være tverrfaglige før vi har rukket å bli faglige engang.

Bærekraft er jo ikke fag, men en ideologi.

Tross en flott artikkel (som vanlig) klarer den finske feministen, forfatteren og lektoren allikevel å irritere meg ved å bruke det latterlige begrepet hen i sin ellers flotte artikkel. Bortsett fra dette så har Sarromaa nok en gang levert en svært lesverdig kronikk.

For det finnes ingen tvil: Den norske skolen er i fullt forfall, og det norske samfunnet beveger seg i samme retning. Vi ledes av skruller og utdanner nye til å ta over.

Les også:

Lektor: Vi må kunne bortvise elever som ikke oppfører seg

Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet»!  Du kan også kjøpe den som e-bok.