Hovedstrømsmediene omtaler ofte migrasjonskrisen som en unik historisk begivenhet tilbake i 2015. Sannheten er heller at krisen for lengst er blitt kronisk og – sammen med demografi, vold og den akkumulerte islamiseringen – vil omforme de europeiske nasjonalstatene i løpet av de kommende tiårene. Med migrasjonskrisen har Europa (og USA) gått inn i en æra som ingen later til å ha noen politiske svar på, spesielt ikke de ansvarlige politikerne. Måned etter måned, år etter år samles beslutningstakere i Brussel, New York og Davos, hvor de spiser og drikker, snakker om menneskerettigheter og tar selfier for Facebook, Instagram og LinkedIn. Det er et vakkert skuespill, bortsett fra at det egentlig ikke er så vakkert.
I dag kan du kjenne igjen politikere og makthavere ved at de ikke engang tør å tenke tanken: at Europa er nødt til å forsvare seg mot de millionene av migranter som ønsker å komme hit via Kypros, Lampedusa, Sicilia og andre springbrett i Middelhavet, ivrig støttet av maritime menneskerettighetsaktivister fra trendy universiteter, storbyer og velferdsstater. Med forsvar mener jeg som i gamle dager: ikke med ord og tv-taler, men med murer, borger, festninger og våpen. Moral er like gammeldags: Akkurat som migrantene har sine grunner til å ønske å komme hit, har vi våre grunner til å holde dem ute. Vi kan – hvis vi vil.
Til tross for all sin idealisme tiltrekker aktivistene bare flere migranter, og dette er noe alle som har minst to brikker i spillet skjønner. Å innse at det nettopp er de sterkeste migrantene (og ikke de svakeste), med uforholdsmessig store ressurser, som klarer å betale prisen for å krysse havet, krever kanskje tre brikker. Problemet er bare det lille, delikate problemet med at det er så ubehagelig å si dette høyt i de myke mediene, dominert av jenter, damer og menn med blødende liberale hjerter og jesuittiske hjerner. Alle disse dyktige, puritanske dukkene fra det profesjonelle og karrierebevisste borgerskapet som med oppfinnelsen av begrepene «woke», «trans» og «strukturell rasisme» har fått enda flere saker å være opptatt av, mens virkeligheten for de migrerende presser seg på.
Utenlandske observatører har lagt merke til det. Spesielt Italia og Tyskland nærmer seg bristepunktet. I første halvdel av 2023 har 162.000 søkt asyl i Tyskland, i tillegg til den millionen ukrainere som allerede er i landet. Og hva om Ukraina ikke vinner krigen? Samtidig har Balkan-ruten åpnet seg igjen for menneskesmugling fra sør, mens folkelig motstand øker, og arbeidsgiverorganisasjoner roper etter flere afrikanere. Spenningsnivået øker, men til og med intellektuelle må kunne se at EU ikke har kontroll over sine ytre grenser, noe som ellers var den offisielle begrunnelsen for at nasjonene en gang skulle gi opp sine egne nasjonale grenser. Stol bare på EU: Alt er under kontroll!
Slik var det ikke. Vi lot Tivoli stå åpent og håpet på det beste, vi lærte, og som den nederlandske migrasjonsforskeren og sosiologen Ruud Koopmans har påpekt i forbindelse med utgivelsen av en ny bok om emnet, har det europeiske asylsystemet blitt noe som ikke var meningen: et dysfunksjonelt, politisk korrekt ikke-system.
Derfor, hvis Europa i det hele tatt ender opp som et museum, blir det et museum som er stengt syv dager i uken, fordi det ikke kunne opprettholdes, ble plyndret eller brent ned, mens vår geopolitiske skjebne vil bli bestemt av sterkere krefter i Golf-statene, Beijing, Moskva og Washington.
Poenget er at vi selv har orkestrert vår spektakulære undergang. Med vår svakhet. Etter at kommunismen kollapset for 30 år siden, drømte vi om en verden uten nasjoner og grenser, og der sitter vi fortsatt med tunge rumper i den store, komfortable EU-sofaen som utvides år for år; snart vil det også være plass til kleptokratier som Albania og Moldova.
Vestlige politikere bryr seg selvfølgelig ikke om dette. Det gjør heller ikke migrantene. Dette må være grunnen til at deres allianse er så sterk. De har samme interesse: å svekke nasjoner og folk, slik at noe nytt og sterkere kan vokse frem. Det som tidligere ble kalt et imperium.
Mikael Jalving
historiker, forfatter, blogger
Opprinnelig Jyllands-Posten 1. oktober
