Frederick Douglass var en av de største amerikanerne som noen gang har levd. Denne mannen begynte livet som analfabet og slave, og reiste seg fra slaveri for å bli, sammen med Abraham Lincoln, den største taleren i sin tid, og en av de klokeste og mest veltalende forfatterne i amerikansk historie.

Men hva hadde Douglass tenkt om dagens venstreside i USA? Dette spørsmålet stiller Dennis Prager i en artikkel i American Greatness.

Douglass var den første virkelig store lederen av svarte amerikanere, og ble søkt om råd av flere presidenter. Hans selvbiografi, Life and Times of Frederick Douglass, er et godt eksempel på hans evne til å bruke et elegant språk på et særdeles høyt nivå.

Every American child and adult should read this book for many reasons. First, it should be read to appreciate the inhumanity of slavery.

Den fysiske mishandlingen og den menneskelige fornedrelsen som slaveriet innebar er skildret i et diskret, men engasjerende språk.

Det er også et dokument om amerikansk historie, fylt av visdom om menneskenes tilstand. Derfor har Frederick Douglass vært beundret av både venstresiden og høyresiden, og av amerikanere med alle mulige hudfarger.

Men hva med dagens woke-venstre? Hva vil de si om denne amerikanske helten? For hvis man leser hans selvbiografi er det få likhetstrekk å spore sammenlignet med postmoderne antirasister som fyller opp dagens politiske venstreside.

Faktisk ville Douglass trolig blitt erklært som rasist og en som støttet hvitt overherredømme.

Prager trekker frem noen sitater som eksempler.

When an unknown man is spoken of in their presence, the first question that arises in the average American mind concerning him and which must be answered is, Of what color is he? and he rises or falls in estimation by the answer given. It is not whether he is a good man or a bad man. That does not seem of primary importance.

Hudfargen er altså viktigere enn verdien av uttalelsene, og dette utsagnet kan kanskje ha motivert Martin Luther King jr. som i sin tale I Have a Dream sa noe lignende.

I have a dream that my four little children will one day live in a nation where they will not be judged by the color of their skin but by the content of their character.

Dette er en utdøende tankegang. For dagens antirasistiske venstreside betyr hudfarge alt, og brukes som unnskyldning for alle som mislykkes i livet. Alle hvite er medfødte rasister, noe de lærer allerede på barneskolene.

De som av en eller annen grunn nekter for å være rasister anklages for White Fragility, av forfattere som Robin DiAngelo, som krever 8000 dollar i timen for å fortelle mennesker hvor fryktelige de er.

Dennis Prager: Hvordan bringe folk tilbake til Gud og religion?

Å være «fargeblind» er den nye rasismen. Som The Atlantic skrev det:

Color Blindness Is Counterproductive

How many times have you heard someone say that they ‘don’t see color,’ ‘are color-blind,’ or ‘don’t have a racist bone in their body’? Maybe you’ve even said this yourself. Many sociologists, though, are extremely critical of color blindness as an ideology.

Vår eksplisitte rasisme er språklig erstattet av en diskurs om fargeblindhet. Det er ikke lenger sosialt akseptabelt å identifisere seg som rasist. I stedet påstår mange amerikanere å ikke se farge.

Noe lignende sa Heather McGhee i en TED Talk: «Why saying ‘I don’t see race at all’ just makes racism worse».

Douglass sa også noe annet som absolutt ikke er kosher i dagens klima.

Raser, som individer, må stå eller falle av sine egne prestasjoner.

Dette er ren rasisme for equity-mobben som har infiltrert dagens venstreside. De gir slaveriet for over 150 år siden skylden for absolutt alle feilgrep svarte amerikanere selv utfører. Dette gjelder selvsagt alle svarte amerikanere, også de som nylig har ankommet, uten noen familiær erfaring av slaveri.

Toronto Metropolitan University:

Meritocracy is one of the beliefs that sustains systems of inequity and supremacy.

Eller som Smithsonian museum sa det, parafrasert: Kjernefamilien, hardt arbeid og prestasjoner er «hvite privilegier».

Ifølge dagens venstresider er det rasistisk å hylle hvite briter og amerikanere for at de avskaffet slaveriet. Å peke på noen positive konsekvenser av britisk kolonisering er rasisme, selv om over et dusin av de gamle koloniene i dag er relativt velfungerende demokratier.

Douglass hyllet også konstitusjonen, som han mente gjorde det umulig å beholde slaveriet.

The Constitution of the United States not only contained no guarantees in favor of slavery, but, on the contrary, was in its letter and spirit an anti-slavery instrument, demanding the abolition of slavery as a condition of its own existence as the supreme law of the land.

Mens dagens venstreside ser på konstitusjonen med avsky, som selve grunnlaget for slaveriet og den såkalte strukturelle rasismen. Der hyller man det patetiske forsøket fra New York Times-skribenten Nikole Hannah-Jones,, som forsøker å skape en ny historie ved å erklære starten på USA som 1619, da den første slaven angivelig ankom USA.

Hannah-Jones vant Pulitzer-prisen i 2020 for dette makkverket som var en ren revisjon av amerikansk historie.

Donald Trump hyllet Douglass som en amerikansk helt i sin State of the Union-tale i 2020.

Prager avslutter med å stille spørsmaålet: Hvordan ville dagens antirasister på venstresiden reagere på uttalelsene til Frederick Douglass?

Dette er selvsagt et retorisk spærsmål, siden både vi og han vet svaret.

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok eller som e-bok!