Omverdenen vet svært lite om Nagorno-Karabakh. Da Aserbajdsjan invaderte begynte mediene og menneskrettseksperter å kalle armenerne som er innfødte for «separatister». En klar distansering. Ingenting om folkemordet på amrnerne på slutten av første verdenskrig. Ingenting om at Artsakh er blant kristendommens tidligste områder. Prøv å forestille deg noe lignende med islams tidligste områder. Det er en aktiv sabotering av all historisk hukommelse. Vi skal ikke huske, ikke forstå.

Stepanakert var en langt mer moderne by enn jeg var klar over. Her er det meste. Nå totalt forlatt. Artsakh hadde 150.000 innbyggere før invasjonen. Nå er 1.000 igjen. Hvorfor har de rømt tror dere? Kan det ha noe med historien å gjøre?

AP har gått over til å kalle Stepanakert for Khankendi, «aslo known as Stepanakert». Erobrerens betegnelse et klart tegn på at armenernes historie skal glemmes.

For generalsekretæren i Helsingforskomiteen handler dette om hvor dårlig armenerne behandlet aserbajdsjanerne i 1994. De frykter hevn og det ligger implisitt i uttalelsen at den er forståelig.

Lindemann hevder freidig at det ikke er noen religiøs konflikt mellom aserbajdsjanere og armernere.

Generalsekretæren i Helsingforskomiteen, Berit Lindeman, sier at flyktningstrømmen er den foreløpige kulminasjonen på en svært langvarig konflikt.

– Aserbajdsjan har tatt full kontroll over et område som har vært omstridt i hundre år. Det finnes ikke tillit mellom aserbajdsjanere og armenere, fastslår hun.

Mens flertallet av befolkningen både i Armenia og Nagorno-Karabakh er kristne, er flertallet i Aserbajdsjan muslimer. Lindemanunderstreker at det ikke er noen religiøs konflikt, men hun minner om at da Armenia tok kontrollen over enklaven Nagorno-Karabakh i 1994, etter en to år lang blodig krig, ble det ikke tatt noen hensyn til aserbajdsjanerne som bodde der.

Aserbajdsjanerne mistet sine rettigheter, og rundt 600.000 ble intern fordrevne. Aserbajdsjaneres hus ble overtatt av armenerne som også jevnet deres minnesmerker og moskeer med jorda.

– Denne historien kjenner armenerne godt til. De frykter klart at de vil oppleve noe av det samme, selv om myndighetene i Aserbajdsjan har garantert at de ikke tvinge noen til å reise og at de skal garantere for innbyggernes sikkerhet