I et innlegg i Journalisten.no hever redaktøren i nisjeavisen EnergiWatch, Anders Lie Brenna, at «Energibransjen trenger mer journalistikk, og Norge trenger flere energijournalister». Han roper etter mer energikompetanse i journalistikken, for energikrisen er ikke over. Vi er bare ved starten av historiens største omveltning, og den er komplisert, uoversiktlig, uforståelig og svært risikabel. Dessverre er redaktør Brenna med på å forlede og forvirre, ikke opplyse, sitt publikum.

Redaktør Brenna har naturligvis helt rett i at energiomstillingen kjent som «det grønne skiftet» er komplisert og risikabel, og derfor trengs det mye mer energijournalistikk. Det han ikke forstår, er at nisjeaviser som hans EnergiWatch – samt Europower, EnergiTeknikk, Montel og Energi24 – ikke driver med energijournalistikk, og deres dedikerte journalister forstår ikke energiproblematikken. De driver ikke med opplysning. De driver med politisk propaganda, akkurat som alle andre aviser i Norge, bare litt mer nyansert og detaljert.

Vi har drevet med ekte energijournalistikk siden 2015

Vi advarte om byggingen av vindkraft før vindkraftbyggingen eksploderte – og tysk riksrevisjon har gitt oss rett tre ganger. Vi advarte mot nettleie, som ville gå med til å bygge vindmøller. Vi advarte mot AMS-målerne som gjorde strømkuppet mulig. Vi advarte om at overføringskablene ville få strømprisene til å eksplodere. Og vi fikk rett.

Vi har advart utallige ganger mot «grønt» industrieventyr, havvindeventyr, batterieventyr og hydrogeneventyr, fordi tallene viser at det er nettopp dét det er: eventyr. Historiens mest ekstrem-lukrative eventyr. Historiens største overføring av offentlige og fattige folks verdier, til søkkrike private profitørers lommebok. Og vi er de eneste som har begynt å stille det ubehagelige spørsmålet: «Hva får politikerne betalt i det skjulte for det?». For det finnes ingen andre logiske forklaringer.

Vår energijournalistikk er bunnsolid, uangripelig og derfor ignorert

Den kritiske journalistikken er ikke basert på at vi får penger fra oljebransjen – da hadde regnskapene og privatøkonomien vår sett vesentlig annerledes ut. (Så kan man jo spørre hvor redaktør Anders Lie Brenna får topplønnen sin fra.) Vår journalistikk er basert på redelighet: «Question everything, ha ingen venner, og følg pengene».

Vårt virkelighetsbilde starer ikke med at vi er inne i et grønt skifte, vekk fra fossile energikilder, slik det er for andre aviser. Vi godtar ikke eventyret at innen 2050 vil all energi komme fra sol og vind, med batterier og hydrogen som balansekraft – slik Merkels «Energiewende» er forsøkt implementert. Vår energijournalistikk er heller ikke basert på opplysninger fra dem som profitterer på de politiske eventyrene:

Vår energijournalistikk er utelukkende basert på skepsis, tørre tall, matte, fysikk, empiri og kildeopplysninger fra elektroingeniører, montører og fagfolk som driver med kraftforsyning og fossil energiforsyning. Altså folk på gølvet som veit hva dem snakker om. Og de folka snakker aldri andre journalister med. Da ville alle journalistene oppdaget det vi oppdaget i 2015:

Energiewende er galskap – fordi det er teknisk, matematisk, vitenskapelig, logisk, fysisk og økonomisk umulig. U-m-u-l-i-g! Og jo hardere man prøver, desto større blir problemene. Observerbart. Se på strømregningen din. Og drivstoffprisen.

Energijournalistikk basert på at griser kan fly

Hadde journalist Brenna og EnergiWatch virkelig gjort journalistjobben sin, slik de hevder andre journalister og redaksjoner ikke gjør, så ville de oppdaget og formidlet at «historiens største omveltning» er basert på gruppepress, løgner, sci-fi, eventyr, åpenbart falske forutsetninger, et ekstremt profittbegjær og en dyp korrupsjon som skaper historiens største finansboble basert på offentlige penger.

Hole 03.08.2023.
Kunnskapsminister Tonje Brenna (t.h.) klima- og miljøminister Espen Barth Eide (i midten) og Arbeiderpartiets parlamentariske leder Rigmor Aasrud besøker ungdomspartiet AUF sin sommerleir på Utøya.
Foto: Frederik Ringnes / NTB

Det hele EU forsøker å gjøre med den livsviktige energiforsyningen sin, er å få en gris til å fly i ekspressfart for å «redde klimaet» – og samtlige andre medier i Norge er opptatt av å formidle EU-politikernes løgner:

«Selvfølgelig kan griser fly, og nå flyr grisen vår!»

Men griser kan ikke fly, og det vestlige forsøket på «energiomstilling» vil feile, fordi det aldri har vært mulig. Det er et kollektivt selvbedrag som har blitt så sementert og altomfattende at det ikke lenger er lov å stille kritiske spørsmål om selve fundamentet. For det er der all energijournalistikk må starte, med det grunnleggende spørsmålet:

«Er virkelig fossilalderen over, og kan samfunn elektrifiseres med vind og sol?» 

Ingen riksaviser stiller de viktigste spørsmålene offentlig

Det finnes ingen vitenskap som beviser at «klimatiltak» vil virke. Klimavitenskap handler om hvorvidt det blir varmere, og hvem som har skylda – ikke om hvorvidt vindmøller skaper bedre vær på Toten i år 2100. Likevel slipper politikerne unna med å si «vitenskapen er enig» når man stiller kritiske spørsmål om havvind. Å kunne spikke økseskaft er en avgjørende kvalitet for å bli en god PR-rådgiver.

Spesialavisene EnergiWatch, Europower, EnergiTeknikk, Montel eller Energi24 har aldri stilt disse kritiske spørsmålene, så redaktør Anders Lie Brenna kaster stein i glasshus. Ingen debatterer fundamentet for «energiomstillingen», ingen foredrar om det, og slike farlige spørsmål får aldri slippe løs på rikspolitiske arenaer som Arendalsuka, fordi det er «haram»: Det er religiøst, sosialt og politisk forbudt, og dertil karrieredrepende.

Kritiske spørsmål truer en BILLIONindustri som aldri vil innfri løftene sine. Dessuten må «energiomstillingen» virke, fordi jorden er truet av klimaragnarok, og det haster med å løse problemet. Som om dét får noe som helst til å virke. Dette hodeløse politiske hastverket er igjen grunnen til at ledelsen i Equinor og Hydro nå hevder seg mer opptatt av miljø enn profitt. Tallene sier imidlertid det motsatte.

Hvordan kan Document være så sikre?

Allerede fra starten av det politiske vedtatte «Energiewende» stilte jeg, som første forfatter, spørsmål ved fundamentet, og jeg fant fort ut at det Merkel ville gjennomføre, var umulig. Siden da har mitt og Documents utgangspunkt alltid vært skepsis. Og jo mer vi graver i «energiomstillingen», desto sikrere blir vi – ikke minst fordi vi får rett, og rett og atter rett, gang på gang, år etter år.

«Klimatiltakene» og de «hårete målene» feiler på spektakulært vis, akkurat slik vi har dokumentert at de vil gjøre. De innfrir ikke, trenger alltid mer subsidier, går konk, blir utkonkurrert, flagget ut, eller trenger fossil energi for å opprettholde fasaden. Alltid – hvis man gidder å grave i det. Det er alltid skjeletter i skapet og små umerkede sedler i kofferter rundt klimahysteriet.

Ofte blir dette fremstilt som «meninger», men jeg og Document har ingen meninger. Vi går bare dit fakta fører oss, uansett hvor ubehagelige eller kontroversielle de er. Vår jobb er å sette fakta i en større sammenheng og formidle det vi finner til publikum. Om folk liker det eller ikke, er likegyldig, for fakta er fakta. Observasjon er observasjon, og man kan ikke diskutere med matematikk.

Et kvarter med en billig kalkulator gir derfor mange ubehagelige svar: Hvis man virkelig forstår hvordan kraftforsyning funger, og regner på hvordan sol, vind, batterier og hydrogen skal erstatte dette, så blir svaret «minus error». Hvis man regner på hva det vil koste, blir svaret «konkurs». Dagens politikere og journalister er så postmodernistiske at de tror konsensus er vitenskap, fysikk er en blomst, og 2+2 = en giraff. Det er feil. Farlig feil.

Hvor er småskalaforsøket som beviser at energiomstillingen vil fungere?

Det største problemet med fremtidsdrømmen om «energiomstilling» og «lavutslippssamfunnet» er den totale mangelen på empiri. Hvis man leter etter et småskalaforsøk hvor f.eks. en øy med 10.000 innbyggere isoleres fra hydrokarboner i tre år, og utelukkende skal få energi fra vind, sol, batterier og hydrogen (uten å jukse med overføringskabler og stearinlys), så blir svaret «nei».

Et slik småskalaforsøk er aldri gjennomført. Ikke med suksess, og ikke i det hele tatt, noe sted. Aldri. Dét er det mest alarmerende. Og årsaken er åpenbar: Det ville avslørt at «Energiewende» virkelig er umulig, og avsløre hva det vil koste, både i samfunnsrisiko, energimangel, penger, ressurser, løpende driftskostnader, sosiale problemer og tap av konkurranseevne for næringslivet.

De svarene ville igjen øyeblikkelig stoppet «energiomstillingen», og dermed også pengestrømmen til klimaparasittene og deres hær av lobbyister, PR-agenter, kjøpepolitikere og banker i skatteparadis. Og derfor er aldri noe slikt småskala-forsøk gjennomført. Det ville vært ødeleggende avslørende.

Prøvekluten blir antagelig Svalbard og Longyearbyen, som før har fått strøm fra kortreist kull og har vært oppvarmet av spillvarmen gjennom fjernvarme. Nå har de fått sitt første solkraftverk i mørketid, og skal over på langreist diesel uten fjernvarme. Det vil ødelegge samfunnet, men hvorfor skal de få slippe unna når hele Europa skal ødelegges?

Mer av alt som ikke har virket foreløpig – raskere!

I stedet for empiri fra småskalaforsøk har klimaindustrien gjort hele EU til et storskala energieksperiment i ekspressfart. Og det feiler. Det har feilet siden 2015, og vil fortsette å feile, fordi profitørene får politikerne til å lire av seg samme løgn som også EnergiWatch vidreformidler: «Da må vi gjøre mer av det samme! Mer vindmøller og solpaneler. Mer subsidier. Mer, mer, mer. Det blir ALDRI nok vindmøller og solpaneler!» 

Eller «mer av alt – raskere», som er tittelen på NOU 2023:3 og regjeringens offisielle politikk.

Og hvor lønnsomt er ikke dét for klimaparasittene? Mer av alt, raskere er selve lakmustesten for bobleøkonomi, pyramidespill, gambling og svindel: Kast mer penger etter dårlige! Løsningen er alltid å gamble mer, fordi casinoeieren sier du kommer til å vinne tilbake det tapte! Det er bare å ignorere resultatene og prøve enda hardere! Kvitt deg med kritikere og «konspirajonsteoretikere» og øk innsatsen! Helt til boblen sprekker – og casinoeierne ler hele veien til banken.

Slik eierne av Enron gjorde i 2001, og slik eierne av Lehman Brothers gjorde i 2008. Så kanskje vi trenger mer ærlig økonomi-journalistikk også? Eller hva sier redaktør Anders Lie Brenna?

Det vil du ikke ha noen debatt om. Det vil ingen i din krets rundt klimapengene, så jeg oppfordrer leserne til å sende den på mail til alle de mener trenger å lese den.

Kjøp e-boken av Kent Andersen her!