«Norsk offentlighet observerer utviklingen i nabolandet Sverige med en nervøs blanding av bekymring og skadefryd. Situasjonen synes ute av kontroll. Samtidig har det vært adskillige varsler før voldsspiralen tok overhånd.»

Slik innleder Grete Brochmann en mye omtalt kronikk i Aftenposten. Hun peker på utsatte boområder, segregering og den eskalerende gjengkriminaliteten.

Grete Brochmann er en norsk sosiolog som to ganger har ledet offentlige utredninger av konsekvenser av innvandring til Norge, bedre kjent som Brochmann-utvalget 1 og 2.

Den første rapporten kom allerede i 2011, uten at noen politikere virket å ta rapportens advarsler på alvor. En av de viktigste innsiktene var at den vedvarende høye innvandringen lå an til å legge et stadig økende press på de offentlige finansene. Bakgrunnen for dette var at fremfor alt ikke-vestlige innvandrere, men også østeuropeiske innvandrere, har en lavere yrkesdeltagelse og et høyere trygdeforbruk enn majoritetsbefolkningen.

Hovedproblemet ligger i den manglende viljen til å erkjenne problemet, mener Brochmann Først i 2015, under den såkalte flyktningkrisen, viste svenske politikere vilje til å forstå at masseinnvandringen utgjorde en trussel.

Inntil da hadde Sverige vært et innvandringsliberalt unntak i et ellers stadig mer restriktivt Europa, skriver Brochmann. Men selv om Sverige tok imot flest flyktninger per capita, så er det neppe grunnlag for å beskrive resten av Europa som restriktive, med unntak av land som Polen og Ungarn.

Resultatet har blitt det samme overalt: dårlig integrasjon, konflikter og vold. Brochmann viser også en forståelse for den økonomiske belastningen innvandringen medfører, særlig for de rause velferdsstatene.

Det som flere av oss etter hvert har kalt «absorberingskapasiteten», er helt sentralt. Særlig for land som de nordiske, som har et velordnet arbeidsliv og en sjenerøs, omfordelende velferdsstat der innvandrere har tilgang til inntektssikring fra dag én.

Når tilstrømningstakten blir høy, svekkes inkluderingsevnen, både økonomisk, sosialt og politisk. Arbeidslivet og velferdsstatens institusjoner klarer ikke innlemme alle nykommere, og mange havner i varig utenforskap.

Brochmann peker på et interresant faktum. For det var faktisk Sverige som forutså disse utfordringene først, allerede på 70-tallet mens Olof Palme ledet Socialdemokraterna.

Sossernas Olof Palme var den som først påpekte den nødvendige sammenhengen mellom evnen til å regulere innvandringen og muligheten til vellykket integrasjon.

Men svenskene var også de som ignorerte sine egne bekymringer totalt

Så kom Reinfeldt, og dette var spikeren i kista for Sverige. Nå skulle man åpne sine hjerter, og egen kultur skulle nedprioriteres. Men tendensene startet tidligere. Allerede i 2002 kom Mona Sahlin med sin famøse uttalelse.

«Jag tror att det är lite det som gör många svenskar så avundsjuka på invandrargrupper. Ni har en kultur, en identitet, en historia, någonting som binder ihop er. Och vad har vi? Vi har midsommarafton och sådana töntiga saker.»

Midsommar­afton: Det svenskeste svenske – og derfor under angrep

Brochmann peker på mangelen på krav om kulturell tilpasning. Multikulturen var den moderne tankegangen.

Tradisjonell svensk kultur ble nedtonet til fordel for samling rundt verdier knyttet til menneskerettigheter og demokrati.

Dermed festet det seg en unnvikende tilnærming til våre nye landsmenn, «det britene ofte kaller «benign neglect», en velintendert forsømmelse», som vi nordmenn kjenner godt igjen. Man kan bli anklaget for å være rasist fordi man reagerer på at en ung kvinne fra islamistan nekter å håndhilse på vår egen kronprins. Men vi skal respektere dem?

Norge må ikke kopiere Sverige, skriver Brochmann. Vel, det har vi vel egentlig allerede gjort, det er kun et spørsmål om tid og tempo.

Men man gjør en kardinalfeil hvis man kopierer den svenske berøringsangsten og kun aksepterer å snakke om «sårbare grupper».

Brochmann burde kanskje ta en prat med ledelsen for politiet, som bruker begrepet sårbar om alle de voldelige kriminelle, så lenge de tilhører «det nye vi».

Årsaken til at slike grupper oppstår, du vet: De trangbodde, sårbare som tilhører et utenforskap, er innlysende for Brochmann. Og løsningen er såre enkel.

Omfattende innvandring av grupper med lave kvalifikasjoner (og derav problemer med å matche etterspørselen i norsk arbeidsliv) og et levesett som avviker til dels sterkt fra majoriteten, bidrar i praksis til å skape «sårbare grupper».

Så argumentasjonen går i ring dersom vi ikke også tematiserer takten og sammensetningen i den videre tilstrømningen.

Så kommer noen tanker om å spre innvandrere tynt utover landet, slik at alle får oppleve den gledelige berikelsen politikere snakket om i flere tiår. Brochmann stiller også spørsmål ved skolepolitikken, velferdsordningene, kriminalitetsforebygging og håndtering.

Vegringen mot å diskutere alle disse vanskelige spørsmålene er like risikofylt i norsk sammenheng selv om utgangspunktet ser ut til å være bedre enn i Sverige.

Personlig vil jeg si at situasjonen i Norge faktisk er mer truende på sikt enn i Sverige. For det første har vi et helt oljefond vi kan sløse bort før politikerne tar til vettet. For det andre har vi en rausere velferdsstat.

Dessuten: Vi kan se inn i fremtiden, og våre myndigheter viser ingen vilje til å snu utviklingen. Selv Pakistan kaster ut illegale afghanere. At Norge skal gjøre noe lignende virker helt utenkelig.

Les også:

Hvis Europa skal overleve, må det gjøres noe drastisk med migrasjonen

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok eller som e-bok!